Side 3

Endelig ble det kommunisert til en hel verden, det jeg lenge har visst (inni meg) og vist (i gjerning). 53-åringer er de mest romantiske av dagens menn.En britisk undersøkelse av 2000 menn mellom 18 og 65 år – har brakt på det rene at 53-åringer – 1955-årgangen – er de mest romantiske av sine ellers (muligens) jevnbyrdige brødre.

Erfaring er bedre enn ungdommelig pågangsmot når det gjelder å bade sine kvinner i kjærlighet, meldes det fra den andre siden av Nordsjøen. Altså: Jeg er nå – offisielt – en bademester i kjærlighetens tjeneste.
Selv kom jeg til verden en solfylt aprildag i 1955 (Kvinneklinikken i Josefines gate, Oslo)- og siden den gang har jeg prøvd å kaste sol over omgivelsene i 360 graders omkrets, de timene av døgnet jeg er våken – hvilket også kommer min elskede til gode.

53-åringene trakterer sine kvinner med champagne, roser, parfyme og sjokolade, viser undersøkelsen, og de forlater (eller ankommer) sjelden hjemmet uten å donere et kyss til den heldig utvalgte, gjerne fulgt av et knapt hørbart, men oppfattbart «je t`aime».
Jeg må være så åpenhjertig å innrømme at dette stemmer med mine egne erfaringer.

For undertegnede fortoner det seg også naturlig å be kvinnen ut på middag med jevne mellomrom, uavhengig om kalenderen forteller at det er hverdag eller såkalt helgedag.

Skjønt: Der kjærligheten og romantikken damper, finnes det ikke hverdager, kun upløyd mark.

Også når det gjelder feriereiser, er 53-åringene overlegne. De er ikke beheftet med yngre menns mangel på midler, og de er fortsatt såpass flyttbare at de evner å ta del i aktiviteter på feriemålet.
Undersøkelsen fastslår for øvrig at når man når 83 år, regnes man ikke lenger som optimal feriepartner (se forrige avsnitt, om flyttbarhet).
Selvfølgelig innebærer det et visst ansvar å være en optimal romantiker, men jeg er villig til å forvalte min status med sindighet og verdighet.
Suss!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Når skjønner du at du ikke bor i Norge lenger? I det øyeblikket det oppleves som normalt å snakke med fremmede. Tenk deg at du sitter på en buss eller et tog, eller på den lokale kafeen for den saks skyld, og innleder en samtale med en fremmed i nærheten.
Ikke for å sjekke vedkommende opp, ikke for å få svar på noe livsviktig – men rett og slett fordi det kan være ålreit å snakke sammen.
Å fysj, sånt gjør vi ikke i Norge. Snarere tvert imot.

Kodene er jo krystallklare hvis du går inn på et offentlig transportmiddel – ikke bare unngår du å konversere, men nåde deg hvis du setter seg ved siden av en annen passasjer så lenge det finnes et ledig dobbeltsete. Nei da, vi skjuler oss bak boken eller avisen, og prøver etter beste evne å stenge alle andre ute.

Her i London stivnet jeg som en vakt utenfor Buckingham Palace den første gangen det skjedde: Stedet var en pub i Little Venice nordvest i verdensbyen. Anledningen var en fotballkamp som ble vist på storskjerm.
Like i nærheten av meg satt en mann i 80-årene, i sin fineste dress og med et glass Guinness i hendene. "Unnskyld meg, Sir, men hvor er De fra?" spurte han på sin fineste Oxford-engelsk. "Hjelp, hva er det han vil?" tenkte jeg, før jeg høflig stotret frem at jeg er fra Norge, men at jeg har bosatt meg i England som korrespondent for en avis.

Denne lille responsen var alt han trengte, og det neste kvarteret fikk jeg vite alt om hvor ålreite de norske soldatene han møtte under krigen var, at han har vært på Nordkapp og at Oslo er en kjempefin by, bortsett fra ølprisene, da.
Jeg svarte etter beste evne, og stilte ham etter hvert et par pliktspørsmål i retur. Da konversasjonen var over omtrent midt i første omgang av fotballkampen, avsluttet han med å fortelle at han og noen venner pleier å drikke formiddagskaffe i nærområdet, og at jeg er hjertelig velkommen til å være med en dag hvis jeg vil.

Jaja, tenkte jeg, det var sikkert bare en ensom sjel med et stort kontaktbehov.

Men så har jeg sett det – igjen og igjen – på toget, på undergrunnen og på spisesteder; folk i alle aldre tar faktisk kontakt med hverandre bare for å snakke sammen i en kort stund.

Om været, om den stadig verre økonomiske situasjonen, om EUs rare krumspring og om at Gordon Browns statsministerdager snart kan være talte. De snakker ikke sammen fordi de må, men fordi de faktisk har utbytte av det. Selv for en inngrodd nordmann er det interessant – og givende!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Christer Falk fremsto nylig i lørdagsbilaget i herværende organ, der han kunne meddele at han alltid går naken hjemme.

Det fikk noen merkelige, ganske uartige bilder til å flimre for vårt indre; av Christer vandrende rundt – fra rom til rom – med robinsonen pendlende tungt i den lune inneluften.

Vel vitende om at Christer har en hang til å plante merkelige – og ikke alltid helt korrekte – meldinger hos pressen, velger vi å tro ham på at ytterklær, benklær, genser, skjorte og undertøy blir hengt sirlig på knaggen i gangen i det øyeblikk han trer inn i huset.

- Jeg er hjemme, kjære, roper Christer til sin elskede (Synnøve Macody Lund), mens han løper mot henne – splitter naken, hårete og svett etter en lang dag i musikkens, TV-underholdningens eller poseringens tjeneste.

- Er det så kjølig ute, kan kanskje Synnøve spørre, litt nysgjerrig, etter å ha tatt en titt på Christers medbrakte – og smått krympede – temperaturmåler.

- Hold grisepraten for deg selv, og akseptèr meg som jeg er, svarer netto-Christer lekent og spøkefullt – før han renner ut på toalettet for å vaske seg i stumpen før han setter seg på håndkleet som alltid ligger beskyttende på spisestolen hans.

Kanskje er sønnen Isak på to og et halvt år like avkledd som pappa, mens lille Iben (født i vår) sikkert ikke har rukket å reflektere dypere over at pappa alltid går naken hjemme.

Mors tekstiler sies det ikke noe om i nevnte intervju, så vi går – i utgangspunkt – ut fra at hun på en eller annen måte er tildekket.

Etter middagen og en nær og fin nakenkveldsstund med ungene og påfølgende legging (- Ikke leke med tissen til pappa, nå skal den også sove!) kan Christer endelig strekke seg ut i all sin prakt i den nedfellbare skinnstolen, hvis puter jevnlig sendes til rens.

Venner som stikker innom, har nok for lengst vendt seg til å ta en kaffekopp med TV 3-sexsymbolet kun ikledd skjegg, mens et blomsterbud, et par representanter for Jehovas Vitner eller et knippe julebukker som ringer på døra (det er ikke lenge til jul), nok vil bli forbløffet over å se Christer i bare hylsteret.

Frykt for det fremmede og mangel på kunnskap er som kjent årsaken til fordommer. Ikke døm Christer. Ikke le av ham. Han er som deg og meg. Alle tar av seg når de kommer hjem. Hvor mye og hvor raskt man gjør det, er opp til hver enkelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er her ennå? Jo, vi er det. De som av en eller annen grunn fryktet at jorden skulle slukes av et svart hull i det forskerne ved CERN slo på sitt nye gigantiske leketøy, kan slappe av.

Leketøyet er den såkalte Large Hadron Collider (LHC), og det heter den fordi det er en diger (virkelig gigantisk) ting som får hadroner til å kollidere. Hadroner er kvarker som er holdt sammen av., nei, dette får du heller lese om på Wikipedia.

Saken er uansett ikke hadronene. Saken er hva de skal vise oss når de kolliderer. De skal vise oss Svaret. Stor bokstav.
Intet mindre. I Sveits bruker verden 50 milliarder kroner på å krasje usynlige ting mot hverandre, ikke for å drive vitenskap, men misjonering.
Hele meningen med LHC er å finne Higgs boson, også kalt «Guds partikkel». Finner forskerne den, har de bevist at relativitetsteorien stemmer.

Det herlige er at man vet ikke om Higgs boson i det hele tatt finnes. Man har bare regnet seg fram til at det må finnes. Det må, det må, det må, sier forskerne og kvesser blyantene og krysser fingrene for at det som de har trodd på, endelig skal bli bevist i LHC.

For deg eller meg har det ingen praktisk om bosonet eksisterer eller ei. Men det er viktig for Meningen. Og mening er alt. Vi mennesker er rare sånn. Mens resten av jorden lever helt fint uten noen mening, er mening viktigere enn livet for mennesker. Uten mening kan vi bare legge oss ned og dø.

Vi kunne velge å tro på kreasjonismen, vi kunne velge å tro på Ask og Embla, men vi tror på kvantemekanikk og relativitetsteorien.
Derfor bruker vi milliarder på LHC. Den er ikke på jakt etter Higgs boson. Den er på jakt etter sjelefred. For til tross for at forskerne gjerne vil ha deg til å tro at relativitetsteorien er bevist, er den ikke vist i virkeligheten. Den er foreløpig det beste forslaget forskerne har, men ikke mer enn det. Inntil de kan slå et boson i bordet.

Så kan du jo spørre deg: hvis man hadde brukt 50 milliarder kroner, noen tusen hardtarbeidende forskere fra 111 nasjoner og de neste ti år på å lete etter hva som helst, hadde man funnet det? Hadde de brukt alt dette for å finne Det Flyvende Spaghettimonsteret, skaperen av universet ifølge Pastafarianismen, hadde de funnet ham?

Den som leter skal finne, og hvis det er noen som har fått ressurser til å lete nøye og lenge, er det folkene ved CERN. Bli ikke overrasket hvis de finner bosonet te’n Higgs. Det er hvis de ikke finner det at du skal bli virkelig overrasket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri vært på riksrevisor Jørgen Kosmos kontor, men jeg har sett av bilder i avisen i det siste at han har kongeparet hengende på veggen i glass og ramme. Der må de gjerne henge, men om jeg skulle være pirkete, ville jeg ha sagt at Kosmo heller burde ha hengende på kontorveggen et bilde av stortingspresident Thorbjørn Jagland.

Kosmo er nemlig Stortingets mann, ikke Kongens. Riksrevisjonen er Stortingets organ til å kontrollere at regjeringen bruker statens penger slik Stortinget har bestemt og fører sine bøker i tråd med god regnskapsskikk. Riksrevisjonens er det viktigste organ Stortinget har til å utøve sin kontroll med forvaltningen.

Det er en fin tradisjon at det henger bilder av kongeparet på norske offentlige kontorer i inn- og utland. De finnes på kontorer i Forsvaret, på norske ambassader, hos fylkesmennene osv. osv. De fremhever Kongen som overhode for og symbol på den utøvende makt – Regjeringen. Det henger malerier av kongene våre i Stortinget også, men det er en hyllest til folkekjære monarker, ikke noe tegn på at Kongen er Stortingets overhode, for det er han slett ikke.

Mens Kongens råd, regjeringen, står ansvarlig overfor Stortinget, står nasjonalforsamlingen selv ikke til ansvar for andre enn folket. Og på folkets vegne fører Stortinget kontroll med regjeringen. Her er et altså at Riksrevisjonen er et viktig organ. Når Jørgen Kosmo har Kongen på veggen, kan det gi inntrykk av at han er Kongens mann, men det er han ikke, han er Stortingets mann.

Grunnlovens paragraf 75 k. bestemmer at det tilkommer Stortinget «at udnevne fem Revisorer, der aarligen skulle gjennemse Statens Regnskaber og bekjentgjøre Extrakter af samme ved Trykken…». De fem revisorene er Riksrevisjonens styre og formannen deres er revisjonens leder, for tiden er det Jørgen Kosmo.

Revisjonens hovedoppgave er altså å holde øye med regjeringen og dens underliggende organer, men revisjonen gjennomgår også Stortingets egen forvaltning, herunder praktisering av pensjonsordningen. Det vi har sett et eksempel på i pensjonssaken nå i det siste, er altså Stortingets kontroll med seg selv. Vi kan vel lett bli enige om at også det sårt trengs.

Men også på dette området er Jørgen Kosmo Stortingets mann; nasjonalforsamlingens pensjonsordning vedkommer ikke regjeringen.
Jørgen Kosmo har selv vært stortingspresident. Han vet nok godt at han ikke er ansvarlig overfor Kongen, selv om han altså har ham på veggen.

Les om pensjonsrotet her. 
 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det burde være selvsagt at Jonas Gahr Støre nomineres på sikker plass på Oslo Arbeiderpartis liste til stortingsvalget. Men dermed er han ikke kronprins i partiet; det er Helga Pedersen som er nestleder.

Dersom Oslo Ap utelukker Støre fra en sikker plass på listen, vi jeg kalle det en uhørt smålighet. Arbeiderpartiet har ikke råd til å kaste vrak på en politiker av Støres format, særlig ikke når partiet nå står i fare for å bli kastet ut i nye lange år i opposisjon.

Det sies at Jens Stoltenberg ønsker Støre som sin etterfølger i vervet som partileder, men der har Jens et problem, for det er en sikker tradisjon i Arbeiderpartiet at nestlederen rykker opp når lederen går av. Og Jens kan ikke fjerne Helga Pedersen som nestleder og erstatte henne med Støre, for det ville bryte for dramatisk med reglene om kjønnskvotering. Det er utenkelig at både leder, nestleder og sekretær i partiet er menn.

Nå kan man selvfølgelig når den tid kommer hoppe bukk over tradisjonen og velge Støre til leder selv om han ikke er nestleder. Men jeg synes at Helga Pedersen ikke bør gi seg så lett. Det sies at hun ikke har format til og ikke er kvalifisert til å være leder i Arbeiderpartiet. Men er nå det så sikkert? Jens går ikke av med det første; Helga har ennå tid til å dyktiggjøre seg og posisjonere seg til en gang å ta over. Hun bør definitivt ikke gi seg som nestleder etter bare forholdsvis kort tid i dette vervet.

Det har altså i regelen vært slik at nestlederen rykket opp ved lederskifter i Arbeiderpartiet. Einar Gerhardsen var nestleder da han avløste Oscar Torp i 1945. De to representerte for øvrig en enestående kontinuitet i ledelsen av landets største parti; de ledet det fra 1923 til 1965 – i hele 42 år!

Da Einar Gerhardsen gikk av i 1965, var det nestlederen, Trygve Bratteli, som tok over, og Bratteli ble i 1975 etterfulgt av sin nestleder, Reiulf Steen. Da Steens ledertid gikk mot slutten var det noen i de øverste partisirklene som forøkte å forhindre at nestleder Gro Harlem Brundtland skulle bli statsminister etter Odvar Nordli og partileder etter Steen. Men forsøket falt igjennom; Gro overtok begge vervene.

Da hun ga seg som leder ble derimot den lange tradisjonen fraveket; Thorbjørn Jagland var partisekretær og ikke nestleder da han etterfulgte Gro i 1992. Men da Jagland ble skjøvet ut ti år senere, var det igjen nestlederen, Jens Stoltenberg, som tok over.

Min oppfordring til Arbeiderpartiets nåværende nestleder er:
Ikke gi deg, Helga!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mette-Marits rusfortid og andre kongelige skandaler er ingenting i forhold til hva som foregikk ved hoffene for hundrevis av år siden.

Da var det utroskap og intrigemakeri på høyt nivå – og jo nærmere du var makthaverne, jo høyere sjanse for å falle i unåde og få hodet hugget av.
I år er det nøyaktig 450 år siden Dronning Elizabeth I kom til makten i England. Før den tid ble hun i en periode kastet i det fryktede Tower-fengselet av sin egen storesøster, som ble kjent som «Bloody Mary» under sine fem år på tronen.

Mary var redd den 17 år yngre søsteren var delaktig i en konspirasjon mot henne – og til tross for at hun trolig tok feil, var det lite søskenkjærlighet å spore mellom halvsøstrene. Selv holdt Elizabeth kusinen Mary Queen of Scots fanget i nesten 20 år, før hun endelig bestemte seg for at hennes kongelige slektning måtte bøte med livet. Det skal ha tatt to eller tre hugg før hodet ble skilt fra en kropp som hadde tilbrakt hele sitt voksne liv i fengsel på engelsk jord.

Mary på sin side skal for øvrig ha brukt mye tid både før og under fangenskapet på å planlegge Elizabeths død og sin egen fremtid som dronning av England. Elizabeths far Henry den åttende er kjent for sitt høye forbruk av kvinner – og to av hans seks koner endte livet med hodet på blokken.

Går vi rundt 100 år tilbake i tid, finner vi Richard III av England. Han hev likeså godt sine unge nevøer Edvard (13) og Richard (10) i fengsel i 1483, sørget for at de ikke lenger hadde arverett til tronen og plasserte kronen på sitt eget hode. Etter dette årstallet fins det ikke noe historisk dokumentasjon på deres skjebne – og Richard III mistenkes for drapet på sønnene til sin bror.

Men Charles I av England og Skottland er beviset på at en glitrende krone ikke er mye til hjelp, om du har hele kongeriket mot deg. Charles var nemlig ikke fan av parlamentet og demokrati generelt. Kongen var overbevist om sin opphøyde posisjon som Guds utvalgte på jord, og mente at han dermed var fullt kapabel til å ta beslutninger uten å konferere med noen andre. Det resulterte i to borgerkriger, dødsdom for landsforræderi og en foreløpig slutt på monarkiet en kald, blodig januardag i 1949.

Da var kong Charles 48 år, to måneder og 11 dager gammel – men ett hode kortere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skal vi tro Dagens Næringsliv, er det rart at det finnes folk som ønsker å bo i byene.

Avisen kårer i en serie de beste og verste kommunene i Norge. Kåringen viser det vanlige bildet: De fleste storbyene har lite å by på. Kommuner nær storbyene har som regel heller ikke stort å tilby innbyggerne sine. På landet, derimot, er det godt å bo, i hvert fall hvis du bor i en kraftommune som har flust med penger til barnehage og eldreomsorg.

Min egen hjemby, Oslo, kommer dårlig ut. Som vanlig er i slike kåringer. Likevel flytter folk i hopetall inn til hovedstaden – og til de andre byene med en viss størrelse i landet vårt. Dette til tross for at det kommunale tjenestetilbudet er dårligere i de fleste storbyer, boligprisen er mye, mye høyere, og bilkøene er lengre enn i landets mange småkommuner.

Jeg synes ikke det er så rart om folk flytter til Oslo. For Oslo er en god by å bo i. Akkurat passe stor, oversiktlig og hyggelig. Her kan folk leve i fred hvis de ønsker det, eller de kan oppsøke akkurat den typen mennesker de ønsker å treffe. Det er sjø og skog, storby og grønne lunger. Likevel er kanskje i Oslo vi finner aller minst stolthet blant innbyggerne over stedet de bor.

Folk er innflyttere, eller etterkommere av innflyttere. Mange liker bydelen sin, men er ikke spesielt opptatt av byen. De er fra Groruddalen eller fra Nordstrand, ikke fra Oslo. Du finner ikke patrioter fra Oslo som synger og roper, slik du ser i Bergen. Eller slike du ser fra Nord-Norge, som kanskje har bodd sørpå hele sitt voksne liv, men som fortsatt lengter «heim».

Og som kanskje til og med flytter hjem til Nord-Norge når arbeidslivet er over. Vi Oslo-folk er kanskje ikke blant dem som roper høyest i kjærlighet til byen vår. Men vi har noen ganske underholdende debattanter som forsvarer storbyene mot småkommunene.

I leserbrevspalten til Dagens Næringsliv kunne vi lese følgende om avisens kommunekåring: «Det kan jo være mange grunner til at kommuner har lave boligpriser, lite trafikk og god dekning på både barnehager og eldrehjemsplasser – eksempelvis at ingen vil verken føde, leve eller dø der».

Jeg vet ikke hvor innsenderen, Petter Berge, er fra. Men jeg tipper han bor i en storby han er glad i.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter de dramatiske hendelsene i det siste, er Georgia fjernt fra medlemskap i NATO. Det meste taler for at alliansen bør holde seg langt unna det politiske vepsebolet Kaukasus.

For her er det så mange akutte og latente konflikter at NATO risikerer vedvarende bråk med Russland dersom alliansen tar opp som medlemmer ett eller flere av landene i området. Selv har russerne hatt et anstrengt forhold til mange av folkene i Kaukasus, og de har begått alvorlige forbrytelser i denne urolige regionen.

Det er ikke Georgia som har fått lide mest, selv om landet ble brutalt undertrykt etter at det ble lagt inn under Russland først på 1800-tallet. Verst har det russiske og sovjetiske styret gått ut over tsjetsjenerne, dette opprørske muslimske folkeferdet som aldri har kunnet forsone seg med å bli styrt fra Moskva.

20. februar 1944 kom sjefen for det sovjetiske sikkerhetspolitiet Lavrentij Berija og deportasjonseksperten Ivan Serov til Groznyj sammen med 19000 agenter og 100000 soldater fra NKVD (det senere KGB). Befolkningen fikk ordre om å samle seg på torgene, og i mars rapporterte Berija til Stalin at en halv million mennesker var underveis til eksil i leirer i fjernere deler av Sovjetunionen.

Og andre folkegrupper led samme skjebne som tsjetsjenerne. Volga-tyskerne var blitt deportert allerede i 1941. I 1944 fulgte karatsjaiere, kalmukker og balkarer, senere tartarene på Krim. Mer enn 300000 av disse folkene ble sendt i eksil, mange til Kasakhstan.

Da han var ferdig, hadde Berija deportert 1,5 millioner mennesker. Det er beregnet at så mange som 530000 døde under transporten i kuvogner og ved ankomsten til leirene. Det inntrufne var en forbrytelse som i sin brutale grusomhet nærmer seg tyskernes holocaust.
De overlevende fikk vende tilbake mange år senere, men det sier seg selv at disse folkene må nære veldig bitre følelser overfor sentralmakten i Moskva. Det er ikke vanskelig å forstå at tsjetsjenerne gjorde opprør etter at Sovjetunionen falt sammen.

Georgierne har ikke vært utsatt for slike grusomheter som andre folk i regionen måtte igjennom, men de også ble undertrykt, og de kjenner selvfølgelig skjebnen til dem som fikk lide mest. Derfor er det ikke til å undres over at de søker den tryggheten de mener et medlemskap i NATO kan gi. Men det er alt annet enn sikkert at verden blir et tryggere sted dersom NATO strekker seg til Kaukasus.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er galt med poteten? VG kunne tidligere denne uken melde at nordmenn spiser langt mindre potet i dag enn de gjorde for bare noen år siden.

Landbruksnæringen må selv ta noe av skylden for potetens skjebne. For hvor ble det av nypotetene? De små, faste, deilige potetene som du kunne skrubbe rene og koke, før du spiste dem med rømme og smør, og litt salt og pepper. De kunne være en hel middag i seg selv, i hvert fall for studenter på stramt budsjett.

Jeg husker fortsatt forventningen når jeg gikk hjem fra butikken med årets første nypotet. I dag er de ekte nypotetene vanskelig å finne. Det finnes noe som heter «ferskpotet», som skal fortelle oss at dette er norske, ekte nypoteter. Men de er ikke ekte. De er ikke slik jeg spiste dem på studentkjøkkenet for en kvinnealder siden.

Det viser seg at mange ikke engang vet hvordan potet skal kokes. Stjernekokk Eivind Hellstrøm forteller, ikke uten stolthet, at han ikke vet hvor lenge poteten skal koke. Han spiser aldri kokte poteter, og uttrykker overfor VG glede over at skikken med å koke potet er i tilbakegang.
Poteten har fått et ufortjent dårlig rykte.

Den skal angivelig gjøre folk fete, den skal inneholde «farlige karbohydrater», og mange ser den som uhipp og lite kul. Hellstrøm er i så måte en klar representant for det rådende potetsynet. Vi ser det også på de mer fasjonable restaurantene. De har fulgt trenden, og serverer i beste fall potet i bitte små porsjoner, ofte bearbeidet til det ugjenkjennelige.

For egen del ber jeg ofte om ekstra potet når jeg er ute og spiser. Jeg blir nesten litt snurt når det kommer en tallerken med en bitte liten kokt potet, eller tre stekte potetbåter. Det er jo ikke noe å bli mett av!
Nei, gi meg heller en stor bolle med nykokte, dampende nypoteter, kokt så lenge at de smelter i munnen.

De kan spises til kjøtt og fisk, til fugl og grønnsaker, eller bare helt alene for seg selv. Kanskje er det uhipt, kanskje tilhører det en annen tid. Men steike, så godt det er. Kan jeg få en til?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende