Side 3

Endelig ble det kommunisert til en hel verden, det jeg lenge har visst (inni meg) og vist (i gjerning). 53-åringer er de mest romantiske av dagens menn.En britisk undersøkelse av 2000 menn mellom 18 og 65 år – har brakt på det rene at 53-åringer – 1955-årgangen – er de mest romantiske av sine ellers (muligens) jevnbyrdige brødre.

Erfaring er bedre enn ungdommelig pågangsmot når det gjelder å bade sine kvinner i kjærlighet, meldes det fra den andre siden av Nordsjøen. Altså: Jeg er nå – offisielt – en bademester i kjærlighetens tjeneste.
Selv kom jeg til verden en solfylt aprildag i 1955 (Kvinneklinikken i Josefines gate, Oslo)- og siden den gang har jeg prøvd å kaste sol over omgivelsene i 360 graders omkrets, de timene av døgnet jeg er våken – hvilket også kommer min elskede til gode.

53-åringene trakterer sine kvinner med champagne, roser, parfyme og sjokolade, viser undersøkelsen, og de forlater (eller ankommer) sjelden hjemmet uten å donere et kyss til den heldig utvalgte, gjerne fulgt av et knapt hørbart, men oppfattbart «je t`aime».
Jeg må være så åpenhjertig å innrømme at dette stemmer med mine egne erfaringer.

For undertegnede fortoner det seg også naturlig å be kvinnen ut på middag med jevne mellomrom, uavhengig om kalenderen forteller at det er hverdag eller såkalt helgedag.

Skjønt: Der kjærligheten og romantikken damper, finnes det ikke hverdager, kun upløyd mark.

Også når det gjelder feriereiser, er 53-åringene overlegne. De er ikke beheftet med yngre menns mangel på midler, og de er fortsatt såpass flyttbare at de evner å ta del i aktiviteter på feriemålet.
Undersøkelsen fastslår for øvrig at når man når 83 år, regnes man ikke lenger som optimal feriepartner (se forrige avsnitt, om flyttbarhet).
Selvfølgelig innebærer det et visst ansvar å være en optimal romantiker, men jeg er villig til å forvalte min status med sindighet og verdighet.
Suss!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LONDON (VG) Når skjønner du at du ikke bor i Norge lenger? I det øyeblikket det oppleves som normalt å snakke med fremmede. Tenk deg at du sitter på en buss eller et tog, eller på den lokale kafeen for den saks skyld, og innleder en samtale med en fremmed i nærheten.
Ikke for å sjekke vedkommende opp, ikke for å få svar på noe livsviktig – men rett og slett fordi det kan være ålreit å snakke sammen.
Å fysj, sånt gjør vi ikke i Norge. Snarere tvert imot.

Kodene er jo krystallklare hvis du går inn på et offentlig transportmiddel – ikke bare unngår du å konversere, men nåde deg hvis du setter seg ved siden av en annen passasjer så lenge det finnes et ledig dobbeltsete. Nei da, vi skjuler oss bak boken eller avisen, og prøver etter beste evne å stenge alle andre ute.

Her i London stivnet jeg som en vakt utenfor Buckingham Palace den første gangen det skjedde: Stedet var en pub i Little Venice nordvest i verdensbyen. Anledningen var en fotballkamp som ble vist på storskjerm.
Like i nærheten av meg satt en mann i 80-årene, i sin fineste dress og med et glass Guinness i hendene. "Unnskyld meg, Sir, men hvor er De fra?" spurte han på sin fineste Oxford-engelsk. "Hjelp, hva er det han vil?" tenkte jeg, før jeg høflig stotret frem at jeg er fra Norge, men at jeg har bosatt meg i England som korrespondent for en avis.

Denne lille responsen var alt han trengte, og det neste kvarteret fikk jeg vite alt om hvor ålreite de norske soldatene han møtte under krigen var, at han har vært på Nordkapp og at Oslo er en kjempefin by, bortsett fra ølprisene, da.
Jeg svarte etter beste evne, og stilte ham etter hvert et par pliktspørsmål i retur. Da konversasjonen var over omtrent midt i første omgang av fotballkampen, avsluttet han med å fortelle at han og noen venner pleier å drikke formiddagskaffe i nærområdet, og at jeg er hjertelig velkommen til å være med en dag hvis jeg vil.

Jaja, tenkte jeg, det var sikkert bare en ensom sjel med et stort kontaktbehov.

Men så har jeg sett det – igjen og igjen – på toget, på undergrunnen og på spisesteder; folk i alle aldre tar faktisk kontakt med hverandre bare for å snakke sammen i en kort stund.

Om været, om den stadig verre økonomiske situasjonen, om EUs rare krumspring og om at Gordon Browns statsministerdager snart kan være talte. De snakker ikke sammen fordi de må, men fordi de faktisk har utbytte av det. Selv for en inngrodd nordmann er det interessant – og givende!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende