juli 5th, 2007
Heimkunnskapsløs
Fettete fingeravtrykk dekker hele induksjonskomfyren etter en lang kamp. Fortvilet ringer jeg huseieren.
I sommer låner jeg en moderne enebolig et sted utenfor Oslo, og digger det. I stedet for å tilbringe tropenettene sammenkrøkt på en klaustrofobisk studenthybel, kan jeg bade i kvadratmeter og flotte fasiliteter.
Men det er også problemet.
Husalarm, greit. Elektriske persienner, greit. Fjernstyrt stuebelysning, greit. Knapper med enkle, pedagogiske symboler kan jeg alltids betjene. Men induksjonskomfyren er en nøtt.
Inntil nylig trodde jeg at den type ovner ble brukt i fremstillingen av aluminium. Og at teknologien bare var på prøvestadiet for kjøkkenbruk. Så flytter jeg altså inn i et hus med et slikt mattsvart, tenkende vidunder som jeg skal gi meg i vold.
Jeg vet at spesielle induksjonsredskaper trengs, og finner en egnet panne til å frese pytt-i-pannen og kjøttbollene mine. Pannen på, livretten oppi, og så … komplett villrede. Jeg får ikke skrudd på platen.
Skruknottene regulerer bare stekeovnen, og symbolene på toppen kan vel ikke ha noe med stekeplatene å gjøre?
Jeg trykker og presser. Krafser og klår. Knepper og hamrer så fingertuppene blir såre. Den speilblanke komfyrflaten glinser av fingerfett. Jeg er oppgitt. Til slutt vurderer jeg å rope "Aktiver stekeplate!", som i en slags science fiction-film, men kryper i stedet til korset og ringer huseieren.
Han sier det hele er såre enkelt. Jeg nekter å gå med på det, men lytter.
Etter å ha holdt nede på-kappen i over de to sekundene det tar før platene skrus på, føler jeg meg som en idiot. En lettet idiot som øyner muligheten for mat, riktignok.
Jeg justerer varmen opp til nivå ni, og venter på at platen skal komme i siget.
Med ett freser det infernalsk, – kjøttbollene jamrer og potetterningene skriker i overrumplet smerte. Induksjonsteknologien slutter ikke å forbause.
Jeg spiser svartsvidde kjøttboller med iskald kjerne i stillhet. Garnityr: Potetaske.
Mitt første møte med induksjon endte med indignasjon. Snart trengs det en mastergrad i teknologi for å lage seg mat.