Side 3

100 år er gått siden Norges første folkeavstemning. Hvorfor gjør det ikke slikt oftere?

Det er 100 år siden folkeavstemningen om Norge skulle være monarki eller republikk, etter at prins Carl av Danmark hadde satt dette som forutsetning for å overta tronen. Avstemningen ga et valgskred for monarkiet som statsform, som ingen folkeavstemning senere har klart å overgå: 259.563 stemmer for Kongen og 69.264 for president.

Seks folkeavstemninger har vi hatt i Norge; to i 1905, to om brennevinsforbudet og to om EU.
Men mange mener at vi burde ha folkeavstemninger mye oftere. Under kommunevalget i 2003 stilte partiet Direktedemokratene lister i Oslo, Moss og Rygge. Lars Kilevold, (jepp, han med «Livet er for Kjipt»), stilte som listetopp i hovedstaden. Direktedemokratene mener at det representative demokrati, slik det praktiseres i de fleste demokratiske land, ikke gir noen fullgod garanti for at de politiske beslutninger er i samsvar med folkeviljen.
I første omgang ønsker ikke DD-erne å avskaffe det parlamentariske system, men «å velge inn representanter til de styrende organer som skal stemme i samsvar med folkets flertall i enhver sak, til enhver tid».
Vanligvis forbinder man folkeavstemninger med Sveits, hvor mennene etter at å ha nedstemt forslaget en rekke ganger tidligere, sjenerøst innførte stemmerett for kvinner allerede i 1971. Hvilket gjerne brukes som et eksempel på at folkeavstemninger kanskje ikke er den beste metoden for å innføre radikale, sosiale reformer.

En rekke amerikanske stater er folkeavstemninger en mye brukt måte å styre på. For noen år siden ble den sittende guvernøren i California, Gray Davis, kastet etter en folkeavstemning midt i perioden og erstattet med filmstjernen Arnold Schwarzenegger. Arnold har styrt delstatsforsamlingen med stadige trusler om folkeavstemninger.
Denne politikken slo tilbake med full kraft mot the Governator denne uken da Californias velgere tirsdag forkastet alle hans fire forslag til sosiale og økonomiske reformer.

Inntil for et år siden diskuterte republikanerne heftig om man skulle forandre grunnloven så folk som var født utenfor USA, som for eksempel Schwarzenegger, skulle kunne stille til presidentvalg.
Nå er det ingen som tror man kunne vinne en slik folkeavstemning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NRK skal med folkets hjelp kåre århundrets nordmann, «Den store norske», i anledning 100-årsmarkeringen. Resultatet kan si mer om folket enn om hvem som har vært «stor» her i landet.

I løpet av året har 600 kandidater blitt redusert til 10 finalister. Blant dem er selvsagte navn som Kong Haakon og Kong Olav, Fritjof Nansen, Christian Michelsen og Einar Gerhardsen. Så langt er de fleste enige. Men så begynner striden: Hvem er store nok til å passe inn i finaleheatet?

På NRKs diskusjonsforum på nettet går det hardt for seg. De fem yngste i finalen får passene sine påskrevet; Vi finner nemlig både en «samisk syngedame» (Mari Boine), en «radio-reporter» (Erik Bye), en «lege» (Gro Harlem Brundtland), en «lesbefundamentalistdame» (Kim Friele) og en «eksentrisk villmann» (Thor Heyerdahl). Negative karakteristikker og undervurderende merkelapper hagler, og i diskusjonsforaene beskyldes ulike grupper for urent trav og skitne knep. Spesielt det faktum at kandidater som Kim Friele og Mari Boine har danket ut sterke navn som Wenche Foss, Henrik Ibsen og Edvard Grieg, engasjerer og provoserer. Skal man tro diskusjonen på nettet, kan det bare skyldes at homsene og samene har drevet med kampanje-stemmegivning og juks. Fysjom!

Hvorfor i all verden provoserer det så mye at «en ukjent ubetydelighet» som Kim Friele er stemt fram som en av våre ti største gjennom de siste hundre årene? Hun er riktignok nominert for sin fryktløshet og barrierebrytende pionerinnsats i den norske homobevegelsen, men det er et faktum som synes totalt uviktig. Paradoksalt nok virker det som det er mye mer interessant å snakke om hvor ødeleggende hun har vært for det norske samfunnet. Hør bare på denne debattanten: «Stemmer du på Alf Prøysen, fremmer du glede og kjærlighet. Livskvalitet. Stemmer du på Kim Friele, er du med på å oppløse vårt samfunn, som våre forfedre (-mødre) har møysommelig bygget opp».

Ut fra at noen fortsatt argumenterer på den måten offentlig i 2005, kan man jo i hvert fall få et visst innblikk i at Friele har kjempet en tung kamp som har vært viktig for mange. Det åpne, likestilte, tolerante og inkluderende samfunnet vi skryter av i festtalene, er fortsatt ikke selvsagt for alle.

Heltene vi velger oss, forteller noe om oss som individer og som folk. Diskusjonen bak slike demokratiske heltevalg, som NRKs «Store norske»-kåring, forteller mye mer. Den avslører at vi er en nasjon med lav takhøyde. Det gjør jakten på storheter vanskelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag feirer vi nok en merkedag i maraton-markeringen av Norges første 100 år som selvstendig nasjon. Når bursdagsprogrammet nærmer seg slutten, kan man spørre seg om arrangørene har mislykkes?

For all del: Selve arrangementene har vært vellykket nok. Vi har gått turmarsj på svenskegrensa, spist oss gjennom norske matfat på Karl Johan, vi har sett historiske spel, danset til svensktoppar og hørt festlige konserter til flott fyrverkeri. Kongefamiliene har klippet bånd, smilt og vinket. I dag er det statsministrenes tur. Kjell Magne Bondevik og Göran Persson møtes i Karlstad for å undertegne en kopi av Karlstad-konvensjonen, og talene vil igjen garantert dreie seg om det unikt norske, det unikt svenske, samt de viktige svensk-norske relasjonene.

Alt dette er såre vel. Men det er den uttalte planen fra myndighetenes side om å «bevisstgjøre oss som verdensborgere» i løpet av 2005, er det som må sies å ha floppet. For ikke bare blomstrer skepsisen mot andre verdensborgere, spesielt dem som kommer til Norge. Mytene om landet vårt, «Annerledeslandet», er i full vigør. Selv om Norge faktisk hevder suverenitet over om lag 30 prosent av Europas sjø- og landområder, er verdens tredje største olje- og gasseksportør, og er verdens sjette største når det gjelder våpeneksport, omtaler vi det for eksempel konsekvent som «et lite land i verden», og oppnår på den måten å unndra oss ansvar vi egentlig burde ta. Vi tar stolt på oss vikinghjelmen når vi skal på landskamp, vi lærer barna våre de norske folkeeventyrene, og er stolt over at vi har en historie uten norsk slavehandel. Men det ene identitetssymbolet etter det andre, ja selve den norske historiefortellingen, er preget av forfalskning, hevder forfatterne bak boka «Norge – et lite stykke verdenshistorie», Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark.

De to forfatterne går løs på den ene myten etter den andre. Ikke bare bør vi glemme vikingdyrkingen fordi perioden var ganske kort, og egentlig dominert av danskene. Kongerekka vår har samisk opphav, eventyrene er felleseuropeisk gods, krigshelten Tordenskiold drev med slavehandel og Nansen ville aldri krysset Grønland uten hjelp av samene. Historien er egentlig full av eksempler på at vi har vært langt mer internasjonale enn særnorske og isolerte.

Ikke en gang nisselue-mentaliteten er «typisk norsk», hvis vi skal tro Herbjørnsrud og Bromark. Vi er faktisk verken spesielt innadvendte, intolerante eller selvopptatte – statistisk sett. Bare utrolig gjennomsnittlige, typiske. Man kan bli forvirret av mindre. Det ville være typisk det også. For en hundreåring.

Hva mener du er typisk norsk? http://www.vg.no/side3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så er dagen her. Norge har vært et selvstendig rike i 100 år. Det gir vi – uoffiselt riktignok – stort sett blaffen i.

Og det til tross for påkostede glansede magasiner, lekkerluftige tospråklige hjemmsider (som om markeringen spiller noen som helst rolle for andre enn oss), velformulerte gjenfortellinger og analyser av Christian Michelsens dristige strategi og et utall festarrangement med kongelig innslag landet over. Her skal det feires. Heidundrende. Eller?

Det er mulig jeg er urbant likegyldig, politisk halvdød og tar den norske selvstendigheten for gitt. Nasjonaldagen 17. mai er greit. Den er vi jo vant til – og det barnas dag. Men jeg har ikke klart å mobilisere den store entusiasmen for 100-års markeringen. Faren min synes han har lest det meste før, og har annet å bruke tiden til. Jeg har riktignok fått frisket opp på historiekunnskapen, men derfra til å delta på alskens offisielle festligheter er et langt sprang.

I Bergen er barna invitert til å rope ”Hei, Hr. Michelsen” til statuen av unionsoppløsningens mest sentrale skikkelse, i håp om at han skal bli ”levende” og komme ned fra sin sokkel for å svare på spørsmål. Det vil forhåpentligvis bli mer spennende å være der, enn å lese om det. Er det noen som kan trosse det meste for å lage en fest, må det være bergenserne.

Jeg ikke fri meg fra tanken på at dette er en politikerskapt og politisk korrekt feiring med begrenset appell.

Samtidig er en, hadde jeg nær sagt hvilken som helst, 100-års markering en god anledning for å samles og tale vakkert til og om hverandre. Og det ser det ut til at nordmenn gjør til gangs. Fauske kommune trommer sammen sine innbyggere til en fest allerede 18. juni. Entusiastene i Soppforeningen i Bergen feirer 100 år i september. Og Den Norske Turistforeningen benytter anledningen til å tale varmt for Grensesømmen, en merket tursti på 160 mil som går langs riksgrensen og burde tiltrekke seg både svensker og nordmenn.

Så langt er vi bare halvveis i jubileumsåret. I løpet av uka burde den verste offisielle viraken ha lagt seg, selv om intensjonen er å feire frem til nyttår. Da er vi nok kurert for politiske markeringer frem til neste jubileum i 2105.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende