juli 7th, 2008
Bil for kollektivister
Citroën 2CV fyller seksti år i år. Den lille rare bilen var lenge valget for bilister som egentlig var mot bil.
En 2CV var ikke bare et enkelt, og ofte ganske upålitelig, fremkomstmiddel. Den var også et klart signal til omverdenen om at her hadde man å gjøre med en antimaterialistisk og radikal type.
En som riktignok kunne sette pris på bilen som fenomen og fremskritt – den hadde jo en suveren evne til å flytte legemet fra rekkehuset og til lærerværelset eller lokallagsmøtet i Nei til EF – ja også 2CV-eiere kjørte bil, men de var på ingen måte bilister. De drømte aldri om Ford Granada. Og de spiste helt sikkert langt mer blåmuggost enn andre.
I 2CVens storhetstid var det også andre modeller som fylte denne rollen. Blikkboksen Renault 4, med den relativt obskure girstangen plassert på rattet, var en annen favoritt hos dem som på seksti- og syttitallet tømte norske butikker for jordfarget kordfløyel.
For de litt mer militante, hadde man Lada. Kjørte du Lada, var det liksom ingen tvil. I de mer paranoide delene av Norge, var Lada var nok til å få mappe hos POT. En bilpark som evnet å speile de politiske motsetningene i folket, var mer underholdende enn den vi har i dag. I dag ser de fleste biler ganske like ut, og de fleste av dem sender ut ganske nøysomme signaler. Unntaket er de svære firehjulstrekkerne, men der er vi i den helt andre enden av skalaen.
Det er fortsatt en stor gruppe nordmenn som taler kollektivtransportens sak. Og litt hobbysosiologi viser at det er en sammenheng mellom politiske sympatier, utdanningsnivå og engasjementet for bil. Men finnes det fortsatt en bil for dem som i prinsippet er mot bil? Hva slags bil kan en bilhater kjøpe, uten å komme i en uløselig konflikt med sin egen identitet?
Hybridbiler er en mulighet. På et rasjonelt nivå fungerer det greit. Kronprinsparet kjører for eksempel slike, riktignok med livvaktene på slep i en bensinslukende BMW, men likevel. Svakheten med hybrider, er at det bare er et trent øye som klarer å se forskjell på dem og en helt vanlig bensinbil. Da er jo litt av vitsen borte, for dem som ønsker å kjøre på en slik måte at alle som ser dem umiddelbart forstår at her kommer det en motvillig bilist. Man ønsker jo ikke å bli misforstått.
Det eneste alternativet jeg kan komme på er elbil. Jeg beundrer de som har nok selvtillit til å bli sett i en slik, uten at det er snakk om et valgkampjippo. Elbilen er vår tids bil for dem som helst tar buss eller tog. Og jeg tror aldri jeg får se en elbil med et Frp-klistremerke i bakruten. Men jeg blir ikke overrasket om jeg ser en med blomsterkasse bak.