Side 3

Alt var mye bedre før. Det vet alle som har lagt ungdommens tivolifakter bak seg og nå bare blir svimle og kvalme av å kjøre karusell. Det hjelper lite at glupe statistikere kommer trekkende med lykke- og fremgangstall; alt som var bedre før lar seg aldri avlese i statistikker. Harald Grønningen, for eksempel. Eller fotballøkka bak Andersens kortevarehandel. Ford Anglia’ens innoverbøyde bakrute. For ikke å snakke om tørris og Bislett-brølet. Slikt unndrar seg statistikk. Sprang muselmennene rundt med bomber i snabelskoene før i tiden? Nei, det var Tusen og én natt, magedans og duften av kamelmøkk blandet med røkelse ved oasen; mystikk og eventyr og vuggende ørkenskip mot horisonten. Ikke et ord om omskjæring av småpiker eller tvangsekteskap på Tøyen.

Alt var mye bedre før. Ikke bare dugnadsånden, felleskapssfølelsen og den uskyldige fremskrittstroen og det deilig tragiske bakteppet av overvunnet nazisme; en seirende demokratisk verdensorden med cola og tyggegummi og «Dynastiet»; men også gleden ved farge-TV og pizzaens sprøstekte seierstokt over landet, med en eim av søritaliensk romantikk og rødvin på rare flasker. Nå er pizza blitt grandiosa tristezza, og vinen kommer i treliters pappkartonger, innkjøpt på Systembolaget i Årjäng.

Før var naboen forutsigbar fabrikkarbeider og drakk bokkøl, nå er han sommelier på Le Petit Escargot og spytter ut mesteparten av det han drikker, men bor i samme leiligheten. Og vi er ikke lenger naboer, for vi har ikke råd til å bo på Grünerløkka, siden vi sto igjen på perrongen da aksjeopsjonstoget gikk. Før var aksjer digre papirer som det sto Dampskibsselskabet eller Den norske Creditbank på og som en tørr stemme messet stabile kurser om i radio. Men det var dengang strømmen var nesten gratis og halve uken ikke gikk med til å tråle Internett for billigste strømleverandør.

Alt var bedre før vi visste alt nesten før det skjedde på nettet. Før skjedde alt dagen etter i papiravisen, etter en god natts søvn. Nyheter duftet av liflig trykksverte, og fingrene ble svarte over morgenkaffekoppen, som vi nøt til en Teddy uten filter ved kjøkkenbordet uten at frekke drittunger klaget på astmaproblemer eller hylte om lungekreft og annet helsehysterisk tøv. Nytelsen ved en nytent Teddy kan ingen statistikk noensinne begripe. Ja, alt var bedre før, det er noe vi vet med smertelig visshet. For jentene var unge og pene — akkurat som vi var … før. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I min ungdom klaget vi over forgubbing i politikk og samfunnsliv. Hvor var kvinnene – og hvor var ungdommen?

MMMM – Middelaldrende Menn Med Makt, sa vi oss imellom når en viktig mann breiet seg i tv-ruta under Dagsrevyen.

Kvinnene kom – om ikke i næringslivet, så i hvert fall i politikken. Gjennom 80-tallet ble kvinner en naturlig del av norsk politikk. I 1989 ble tidenes yngste stortingsrepresentant valgt. Han het Trond Jensrud og hadde akkurat fylt 21 år.

Nå kan vi lese i Aftenposten at det ikke er like lett å være middelaldrende lenger, enten du er kvinne eller mann. Er du over 55 år, er sjansen liten for at noen vil ansette deg. Aftenposten viser til offentlig sektor. Jeg tviler på om det er noe bedre i næringslivet.

Selv i politikken er de godt voksne arbeidstakerne satt utenfor: I regjeringen er det bare en deltager over 55 år. Det er en kvinne, forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Sorry, MMMM, ikke bare er dere skviset av de yngre voksne. Dere er også skviset ut av en godt voksen kvinne.

Hvor klokt det er, både av statsminister Jens Stoltenberg og av ledere i kommuner og næringsliv å stenge ute de over 55 år, er et annet spørsmål. Eldrebølgen kommer snart skyllende over oss. Med stadig færre yrkesaktive for hver pensjonist som skal forsørges, trenger vi flest mulig mennesker i jobb.

Men aller rarest er det sett fra bedriftenes side. Ikke bare har de over 55 år en solid erfaring de kan trekke veksler på i en ny jobb. De har også ofte en ro og en trygghet som de yngre kan mangle.

Akkurat som enhver arbeidsplass blir bedre hvis det er en god fordeling mellom kvinner og menn, er det kjedelig å bare jobbe sammen med folk i samme aldersgruppe som en selv.

Spesielt absurd blir det når vi sammenligner dagens godt voksne med gårsdagens eldre. Folk lever lenger, og de lever yngre. Det sies at førti er de nye tretti, og at femti er de nye førti. I så fall blir vel 55 de nye 45? Og det er vel litt tidlig å legge opp – eller bli lagt opp, som vi her snakker om?

Kan det være at de mellomvoksne sjefene synes det er skummelt med godt voksne medarbeidere? Eller kanskje de over 55 år kan være vanskelige å styre for en yngre sjef? Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre arbeidstakere er visst mer syke, jobber tregere og er bare til heft for arbeidsgivere. Det stemmer ikke, men det er en seiglivet myte.

En undersøkelse utført for Nordisk ministerråd i 2004, viste at ingeniører over 55 år var blant de mest produktive og hadde lavere sykefravær enn de mellom 25 og 34 år. Likevel sier halvparten av norske sjefer at de ikke vil ansette folk over 50 år.

Til tross for at befolkningen blir stadig eldre, og det i 2010 vil være flere i yrkesaktiv alder over 45 år enn under, senkes ”aldersgrensen” for hva som oppfattes som ”for gammelt” i arbeidslivet. De over 60 har vært sjanseløse lenge. En arbeidsledig 50-åring kan også gi opp, selv om han etter alt å dømme har 17 år igjen til han går av med alderspensjon. Har du samme jobb om 17 år?

Ifølge en rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) er tendensen nå at folk blir betraktet som ”eldre” i arbeidslivet allerede fra 35 til 40-årsalderen.

Ungdomsfikseringen i arbeidslivet har ikke bare konsekvens for de ”eldre”. I noen bransjer er det bortimot umulig å få fast jobb, med mindre man har usannsynlig flaks eller meget gode kontakter. Mange går derfor som vikarer eller i prosjektstillinger i år etter år, til de plutselig en dag får slengt i fleisen at ”du er for gammel”. Da teller plutselig ikke alle årene du har slitt og stått på, tatt alle de dårlige vaktene og smilt pent. Sjefen vil heller ha en ”ung og dynamisk” ungkar på 26 som han ”bare må ansette før noen andre gjør det”, men som med stor sannsynlighet slutter etter noen få måneder fordi han har fått en bedre betalt og mer spennende jobb.

Jeg skjønner det logiske i at man ikke vil ha en arbeidsplass full av folk som snart skal gå av med pensjon. Har man mange eldre ansatte, er det ikke så rart at man vil ha noen yngre inn for å få inn nye tanker og ideer. Men de arbeidsgiverne som er mest opptatt av å få inn folk så unge som mulig, har gjerne et kontorlandskap kjemisk fritt for grå hår fra før. Og da begynner jeg å lure. Er det fordi man ikke vil at noen skal komme inn og avsløre bløffen: Se at de yngste faktisk ikke alltid er de kjappeste og smarteste, selv om de vet hvordan de skrur på en mp3-spiller. Det er nemlig med jobb som med alt annet: Man blir gjerne flinkere desto mer man øver.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Sku ikke aldrende slektsledd på hårene. Ungdom er noe som kommer med årene. Sa Piet Hein. Når forskere nå slår fast i en stor NOVA-undersøkelse at nordmenn flest føler seg yngre inni seg enn de er utenpå – så er i alle fall ikke jeg overrasket. Og kanskje ikke du heller?

- Vi har ikke bare en reell alder, men flere subjektive aldre, sier forskeren Svein Olav Daatland, som har skrevet artikkelen "Hvor gammel vil du være", basert på den mest omfattende forskning om livsløp og aldring i Norge. Det har sammenheng med at vi ofte identifiserer oss med en annen aldersgruppe – og da som oftest en yngre – enn den vi selv tilhører.

Hemmeligheten ved å forbli ung er å leve hederlig, spise langsomt og lyve på alderen, sa den amerikanske skuespilleren Lucille Ball. Og Storm P. sier det slik: De bitende bemerkningene kommer først når du har mistet tennene. Men det er altså langt fra bare tannhelse eller annen tilstand som avgjør hvor gamle vi føler oss – heller ikke hvordan vi føler oss generelt..

Spennende i artikkelen er forskjellen mellom kvinner og menn: Menn ønsker i gjennomsnitt å være 20 år yngre, kvinnene 15 år. Kommer det av at kvinnene generelt har beina mer på jorda? spør min mor. Forskeren spør om det kan komme av at menn føler seg som eldre tidligere enn kvinner. Han viser til at menn generelt har en større grad av sin identitet knyttet til yrkeslivet, der mange møter alder som en begrensning sterkest, mens kvinnene tradisjonelt har hatt en bredere plattform å stå å på, knyttet til familie og vennskap. Han ønsker mer forskning her.

Ønsket om evig ungdom er behørig behandlet i litteraturen fra tidligere tider, lenge før reality-showene om Ekstrem Forvandling. Det greske sagnet om Eos handler om kvinnen som spurte om evig liv for sin elskede, men glemte å spørre om evig ungdom. Så problemstillingen er ikke ny. Men alder handler mye om holdninger og forventninger fra samfunnet – og ikke minst fra oss selv. En sak er at femtiåringer ønsker å være yngre, men det er mindre morsomt at 30-årigene ønsker det. Eller hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende