Side 3

I forrige uke skrev jeg en blogg om enkelte yrkessjåførers opptreden i trafikken, og stilte litt provoserende spørsmål om de hadde fått kjøpt førerkort på Rimi.

Jeg siktet først og fremst til enkelte, fortrinnsvis yngre førere av vogntog, som jeg mener tar seg til rette i trafikken.Reaksjonene uteble ikke.
Sjelden har jeg mottatt så mye e-post og telefoner om en sak. De fleste var opptatt av det samme problemet og mente noen burde ta fatt i saken.

Et par andre var rasende på vegne av sine yrkesbrødre. En kalte bloggen for drittkasting mot en yrkesgruppe, og selv om han kunne være enig med meg i at det er en del verstinger som skaper bilde av en useriøs yrkesgruppe. Men han mente det var unødvendig å bringe dette ut til folk flest. Som svar på mitt spørsmål om førerkortet var kjøpt på Rimi, stilte han spørsmål om jeg hadde min journalistutdannelse fra Nille. En frisk debattant, med andre ord.

En annen mente at det er vi i personbilene som er de verste trafikantene, og at et flertall burde få bilen innlåst. Vi vanlige bilister har ikke peiling på hvordan trafikkbildet ser ut fra førerhuset i et vogntog, ble jeg fortalt. Ikke tar vi hensyn til vogntogene heller. Vi kaster oss ut på veien, ofte bare få meter foran et vogntog i full fart. Slikt skaper livsfarlige situasjoner når et 50 tonns tungt vogntog må bremse kraftig opp. Det er heller ikke riktig, slik vi kan få inntrykk av, at vogntog ofte er skyld i mange ulykker på veiene. Det er personbiler, fortalte min rasende venn / uvenn.

Jeg ble også forklart årsaken til at vi småbilister stadig opplever å få trailerne «oppå» bagasjelokket vårt. Mens trailerne med fartsskriver og speedometer som er kalibrert hvert år slik at det viser reell hastighet, viser speedometrene på personbiler ofte rundt fem kilometer høyere hastighet ved for eksempel 80 km / t. Vi kjører saktere enn tillatt fartsgrense. Litt lærdom fikk jeg også med meg gjennom disse to skyllebøttene jeg fikk.

Men hovedbudskapet i alle reaksjonene var krystallklart: norske veier holder ikke mål. De er livsfarlige. Det er ofte bare flaks som hindrer flere ulykker på våre veier. Når for eksempel riksvei 2 gjennom Odalen er så dårlig at det må settes opp skilter hvor vi blir fortalt at det er fare for dekkskader, så sier det jo det meste.

Da er det kanskje på tide å gjøre som franske bilister ofte gjør når de er misfornøyde, nemlig å blokkere trafikken en dag eller to. Følgene er svært følbare og effektive.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Citroën 2CV fyller seksti år i år. Den lille rare bilen var lenge valget for bilister som egentlig var mot bil.

En 2CV var ikke bare et enkelt, og ofte ganske upålitelig, fremkomstmiddel. Den var også et klart signal til omverdenen om at her hadde man å gjøre med en antimaterialistisk og radikal type.

En som riktignok kunne sette pris på bilen som fenomen og fremskritt – den hadde jo en suveren evne til å flytte legemet fra rekkehuset og til lærerværelset eller lokallagsmøtet i Nei til EF – ja også 2CV-eiere kjørte bil, men de var på ingen måte bilister. De drømte aldri om Ford Granada. Og de spiste helt sikkert langt mer blåmuggost enn andre.

I 2CVens storhetstid var det også andre modeller som fylte denne rollen. Blikkboksen Renault 4, med den relativt obskure girstangen plassert på rattet, var en annen favoritt hos dem som på seksti- og syttitallet tømte norske butikker for jordfarget kordfløyel.

For de litt mer militante, hadde man Lada. Kjørte du Lada, var det liksom ingen tvil. I de mer paranoide delene av Norge, var Lada var nok til å få mappe hos POT. En bilpark som evnet å speile de politiske motsetningene i folket, var mer underholdende enn den vi har i dag. I dag ser de fleste biler ganske like ut, og de fleste av dem sender ut ganske nøysomme signaler. Unntaket er de svære firehjulstrekkerne, men der er vi i den helt andre enden av skalaen.

Det er fortsatt en stor gruppe nordmenn som taler kollektivtransportens sak. Og litt hobbysosiologi viser at det er en sammenheng mellom politiske sympatier, utdanningsnivå og engasjementet for bil. Men finnes det fortsatt en bil for dem som i prinsippet er mot bil? Hva slags bil kan en bilhater kjøpe, uten å komme i en uløselig konflikt med sin egen identitet?

Hybridbiler er en mulighet. På et rasjonelt nivå fungerer det greit. Kronprinsparet kjører for eksempel slike, riktignok med livvaktene på slep i en bensinslukende BMW, men likevel. Svakheten med hybrider, er at det bare er et trent øye som klarer å se forskjell på dem og en helt vanlig bensinbil. Da er jo litt av vitsen borte, for dem som ønsker å kjøre på en slik måte at alle som ser dem umiddelbart forstår at her kommer det en motvillig bilist. Man ønsker jo ikke å bli misforstått.

Det eneste alternativet jeg kan komme på er elbil. Jeg beundrer de som har nok selvtillit til å bli sett i en slik, uten at det er snakk om et valgkampjippo. Elbilen er vår tids bil for dem som helst tar buss eller tog. Og jeg tror aldri jeg får se en elbil med et Frp-klistremerke i bakruten. Men jeg blir ikke overrasket om jeg ser en med blomsterkasse bak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kommer forlydener fra regjeringspartneren Sosialistisk Venstreparti at man der i gården ønsker seg billigere biler.

Både det bartefine finanspolitiske sjarmtrollet Heikki Holmås og mor sjøl i Finansdepartementet, Kristin Halvorsen, sender ut dekreter om at billigere biler er veien å gå (for å si det slik).

Men bilene må være nye og miljøvennlige, understrekes det fra Sosialistisk Venstreparti – som virker som et høyst uvanlig fødested for tanker om billigere privatbilisme. (De såkalte borgerlige, under Bondevik, gjorde som kjent ingenting i praksis for å dempe avgiftsverken for bileiere.)

Bilavgiftene til Staten passerte i fjor 50 milliarder kroner, og i år forventes det ytterligere fire milliarder oppå den summen. Vi ser derfor frem til at Heikki og Halvorsen viser vei i avgiftsvellinga… MEN: Vi har vår store tvil. Vi tror nemlig Sosialistisk Venstreparti utelukkende tenker på de små – og trafikkfarlige –mini-miljøbilene når de tenker høyt om «nytt og miljøvennlig».

Uten at undertegnede kan slå i bordet med fagbrev i bil- eller motorlære: Enhver ny familiebil i dag er vel en suveren miljøbil i forhold til de 15-20 år gamle eksosspyende og livsfarlige personbilene som nå fyller gater og veier?

En femseters familiebil anno 2006 er både ekstremt lite bensintørst og så miljøvennlig at det burde gå både varmt og kaldt nedover ryggen på både Kristin og Holmås.

Det er greit nok å la eiere av tunge harrybiler som Hummer, Range Rover og lignende mastodontpenisforlengere kjenne avgiftene tynge. Slike folk betaler – garantert – enda mer for å kunne fremstå noe hevet over det Mazda-hverdagslige. For oss andre, med et ikke fullt så utviklet se-på-meg-ego, burde det være duket for et miljøbil-i-praksis-prosjekt fra myndighetenes side.

Men hverken hos våre to nevnte venner eller hos de såkalte samferdselspolitikerne i de andre partiene er det noen konsensus om avgiftskutt for normalt og ikkeutagerende, miljøvennlig bilhold. For Staten er alle bileiere kuer – fullstendig uavhengig av hvilket kjønn vi ellers oppfatter at vi har. Vi skal melkes. Og melkes – morgen, middag og kveld.

Møøøøøø vi egentlig finne oss i det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende