juni 1st, 2008
Det står kvinner bak
Mange menn jublet over at Munch-museet skal til Bjørvika. Men igjen dilter de etter en kvinne.
For det var selvfølgelig en kvinne som først forsto det geniale i å legge et kunstmuseum som nabo til den nye operaen i Bjørvika.
Kunstneren Anne Katrine Dolven var den første som hadde ideen om å legge Munch-museet til Bjørvika. Sensommeren 2004 foreslo hun i et VG-intervju å bygge «Norges storstue» for Edvard Munchs kunst ved fjorden.
«Et flott Munch-museum ved sjøen, gjerne Bjørvika, hadde han fortjent», sa hun. Så vi kan døpe henne «Nye Munch-museets mor». Dette viser et interessant trekk ved kunstnernes rolle i vårt samfunn. De går ofte i spissen. Peker på problemer og løsninger før alle andre og stiller dristige forslag. Ja, lenge før vi forstår det.
Ofte er forslagene så radikale at vi stritter i mot. Så i 2005 tok Venstre opp saken i Oslo bystyre og fulgte opp Dolvens visjonære forslag, men ble nedstemt. Når politikerne har snudd så voldsomt i denne saken, kan vi ikke si annet enn at de dilter etter kunstnerne. Nok en gang.
Altså: menn dilter etter kvinner og politikerne dilter etter kunstnerne. Kanskje vi kunne kalle denne saken «Lae-dilten».
Men kan vi stole på hovedstadens politikere denne gangen?
Måten de har behandlet Edvard Munch på både da han levde og etter at han ga sin generøse gave til Oslo, er pinlig. Politikerne har neppe forstått hvilken kulturskatt hovedstaden har sittet på, ellers hadde de neppe vanskjøttet den i over et halvt århundre.
Edvard Munch selv opplevde at Oslos politikere ga Gustav Vigeland et enormt område til sin park. Munch fikk ingenting. Og Munch fortalte om sin sorg til Rolf Stenersen, som senere skrev det i sin bok om Munch.
Kunsthistorikere har sagt det oftere og oftere de siste årene, i VG og andre steder, og ristet på hodet over politikerne i hovedstaden vår som ikke forstår hvilken mulighet det her ligger for å få en turistattraksjon i verdensklasse.
Nå har de SAGT at de forstår. Politikerne dilter også etter kunsthistorikerne. Hvorfor dilter alltid politikerne etter oss andre? Burde ikke politikerne være de visjonære – som vi fulgte?