oktober 2nd, 2006
Braskereidfoss i mitt hjerte
Dypt i mitt hjerte finnes et underlig, nesten mytologisk sted: Braskereidfoss.
Lenge visste jeg ikke hvorfor det var slik. Jeg bare visste at når jeg hørte ordet «Braskereidfoss», var jeg «hjemme». Det spredte seg gode vibber, følelse av tilhørighet og faktisk en slags varme.
De rasjonelle grunnene manglet. Jeg visste ikke engang hvor stedet lå; også dèt var en del av min hemmelige, private myteskapning.
Men jeg visste det bodde folk der. Og jeg visste at de var snille med hverandre.
For noen år siden diskuterte jeg fenomenet med min venn Per i en fortrolig stund. Og, mirakuløst nok:
Jeg fikk faktisk forklaringen! Som ikke stammet fra Per selv, for så vidt. Men fra en bekjent av ham, igjen. Som var statistisk anlagt. Og dertil – også han lidende av det mystiske Braskereidfoss-syndromet:
Gjennom -50 og -60-tallet var Braskereidfoss markant overrepresentert som avsender- og mottakersted av plateønsker i Ønskekonserten i NRK. Stadig var det en tante, en onkel, en far, en mor, en bestemor som skulle hilses og hedres nasjonalt med "Drømmen om Elin”, ”Sønnavindvalsen”, ”Det er makt i de foldede hender”, eller hva det nå var. Hvorfor det var slik, har jeg ikke peiling på. Men det var slik. Tror jeg. Og gjennom årene gjennom oppveksten, ble stedet etablert i mitt sinn.
I sommer kjørte jeg bobil forbi Braskereidfoss. Passerte Elverum sørverts. Med Glomma som følgesvenn. Et kort sekund lurte jeg på å kjøre nedenom. Men lot det være. Nøyde meg med kornåkrene til venstre og potetåkrene til høyre.
Jeg kunne også slått opp på internett. Som jeg nettopp har forsøkt. Wikipedia kan fortelle at det er et tettsted i Våler i Hedmark. Med innbyggertall 255 i 2005.
Det får holde. Jeg vil ikke vite mer. Jeg trenger dette stedet i verden, der folk – i min fantasi – er gode og omtenksomme med hverandre. Der de strikker strømper og drikker kaffe og husker på og tar vare på hverandre med riksdekkende lykkeønskninger.