mai 18th, 2008
Et overtramp
Svett til skinnet snirkler jeg meg gjennom markedshallen på Ikea. Det er hett, det er folksomt. Jeg er en omtåket mann. Hodet mitt pendler fra side til side på speiding etter slike praktiske plastbokser man stapper under senga.
Rett foran meg, ute av fokus, glir en sort, konturløs skikkelse over linoleumen. Jeg tenker ikke noe mer over det. Vi er alle sild i tønne her.
Med ett røsker et forulempet «HNG!» meg ut av drømmetåka jeg svever i.
Forskrekket kikker jeg fremfor meg. En bakoverbøyd, burkakledd kvinne veiver med armene. Hun er naglet til gulvet av en blytung, klam joggesko. Min sko.
Panikkslagen slipper jeg opp foten – og den ufrivillige limbo-danseren fyker resolutt opp, som en rive på sportsplenen. Følelsen av noe større enn flauhet veller opp i meg.
For en kardinalfornærmelse! Dette må være det ultimate kulturkrasj – uten kasko. Jeg er ikke kjent for en spesielt velutviklet finmotorikk, og har feid mang en hyllekant ren for uerstattelig nips. Men akkurat DETTE problemet så jeg ikke komme.
Det må jeg bare innrømme. Flyktige tanker om potensielle represalier fra den burkakledde fyker rundt mellom de bankende tinningene mine.
Her må situasjonen berges – om det lar seg gjøre. Jeg sier «UNNSKYLD!» med en stemme som skingrer gjennom lokalet. Resultatet er at så godt som hele lokalet pivoterer på hælen. Og alle får med seg det som forhåpentligvis ikke går inn i historien som mitt livs klimaks.
Kvinnen sjekker bak på burkaen, rister litt støv av gevantene. Jeg greier ikke å tolke kroppsspråket hennes. Kroppen min er en glovarm felestreng. Så ler hun høyt og hjertelig. Og går rolig videre.
Inn til nærmeste vegg sklir jeg, mens jeg prøver å se verdensvant ut. Jeg tar meg selv i å fikle med to duftlys, kun for å avlede oppmerksomheten.
Jeg er trygg på at burka-damen er vel ute i flatpakkeland, før jeg lister meg fram igjen.
Manglende årvåkenhet i butikkstresset kan få uante utslag, har jeg lært.