Side 3

Hvem trenger julenissen når de bor i Forsand kommune i Rogaland? Der gir ordføreren alle husstander en dvd til jul

Om det var slottsballet som inspirerte Senterparti-ordfører Ingeborg Løyning Søyland til å strø milde gaver over folket, skal være usagt.

«Loop» er en norsk dokumentarfilm om et knippe norske menn som lever tett og utfordrende med naturen: Filosofen og fjellklatreren Arne Næss Sr., eks-bokseren og ekstremsporteren Kristen Reagan, ekstremskierne Terje Nordgaard Larsen og Ronny Dahl på trålfiske i Lofoten og ambulansesjåfør Per Evensen som tilbringer sommeren i et branntårn.

Felles for dem er et uttalt nei til moderne stress og jag. Og det er dette ordfører Søyland vil dele med sine innbyggere. «Loop» er «en film mot tidsklemma» som hun sier — og antagelig også et argument for en livsstil som er i umiddelbar rekkevidde for de 1100 innbyggerne i Forsand kommune.

For dette er kommunen som kranser Lysefjorden, det ville Kjerag og den majestetiske Prekestolen. Her har hver innbygger nesten trekvart kvadratkilometer dramatisk vestlandsnatur natur å boltre seg på. Og hvem vet, kanskje trenger de en påminnelse om hvor heldige de er?

Regissør Sjur Paulsen er selvsagt begeistret. Han skal til Forsand for å holde foredrag i forbindelse med ordførerens gave. Og kommunens økonomi er forhåpentligvis ikke så hardt presset at dvd-innkjøpet tærer på skolebudsjettet eller desserten til de gamle. Ordføreren har sikkert fått en god pris og det kan umulig være mer enn 500 husstander i Forsand – så noe særlig over 50 000 kan det ikke ha kostet.

Men hvis ordførerne i alle norske kommuner får det for seg at de skal handle julegaver til folket, kan det gå fort å bruke opp de ekstra midlene som ble bevilget i de rød-grønnes statsbudsjett. Og kanskje også bidra til å få forbrukskarusellen og samfunnsjaget som «Loop» tar avstand fra, til å skyte fart. Dessuten er majoriteten av oss antagelig bortskjemte nok med gaver fra før.

Neste år kan kanskje ordfører Ingeborg Løyning Søyland heller bruke et tilsvarende beløp til å rekruttere flere skattebetalende innbyggere til den sparsomt bebodde kommunen. Det er sannsynligvis en større utfordring for Forsand kommune i tiden fremover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge er et fint land ikke bare på grunn av naturen. Det flotteste med landet vårt er at det finnes mennesker som bor «der ingen kunne tru at nokon ville bu». De gjør det av ren trass.

For makan til hindringer som blir lagt i veien. Ikke bare har de dårlige veier, dyrere bensin, langt til bredbånd og butikk. En skal også være utstyrt med en god porsjon flaks og solid helse for å bo i Utkant-Norge. I går skrev vi her i avisa om de store problemene noen fylker har med å få ansatt tannleger. Bare i Troms fylke er det ti ledige stillinger, og noen steder kan du belage deg på å vente på time opp mot to år! I Finnmark er det hakket verre: I Vadsø blir du ikke en gang satt opp til time hvis du ikke har akutt tannverk.

Slike skandaløse tilstander er blitt normalen mange steder. Folk er tilvent. Leger og veterinærer har lenge vegret seg mot å jobbe i utkantene, og myndighetene har ikke klart å komme opp med gode nok løsninger for å lokke dem ut av byene. Det har for eksempel resultert i at dyrevernnemnder i Finnmark har gått inn for å forby dyrehold i noen kommuner fordi det rett og slett ikke er forsvarlig i forhold til den lange reiseavstanden til veterinær. Bør vi snart innføre det samme forbudet for mennesker? Eller bør det settes opp varselsskilt der hvor vi reiser ut av det trygge Norge: Velkommen til Norges Ville Vest – ferdsel på eget ansvar?

Selv om mye er gjort, er det fortsatt områder som sliter med å ha akseptabel legedekning. Og en basistjeneste som ambulanse, er heller ingen selvfølge. Ifølge forskningsinstitusjonen Sintef kan bare 60 prosent av Norges befolkning regne med at ambulansen er på plass i løpet av 25 minutter. Seks prosent av utrykningene tar mer enn 60 minutter. Det er lange minutter når hjerteinfarktet er et faktum. Eller bilulykken.

De som bor i små bygdesamfunn gjør det av mange grunner. Noen er oppvokst der, de har jobb eller familie der. Eller de har aktivt flyttet bort fra byens jag og mas til fordel for mer stillhet, skjønnhet og stjernehimmel. Selv om de med det valget innser at det er lengre til akutthjelp, forventer de likevel en viss minstestandard: En fødestue i rimelig nærhet, skole til barna, samt en time hos tannlegen når det trengs.

Det bør vel strengt tatt samfunnet gi dem, i bytte mot at landet vårt er levende, vakkert og i bruk? Dette handler også om valgfrihet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende