Side 3

Jeg var på vei fra Amsterdam til Beograd for å dekke det kommentatorene på forhånd beskrev som et skjebnevalg for Serbia. Så lystig som flyturen til den serbiske hovedstaden ble, var det imidlertid ikke mye som tydet på at noe dystert skulle vente oss på Balkan.

Da passet var stemplet og bagasjen plukket opp, ble Eurosong-teamene møtt av fjernsynskameraer og pågående reportere. Jeg ruslet ut av ankomsthallen og ble som vanlig møtt av min tolk Vedrana i sin lille røde bil.

Nå skulle det vel bli fokus på valg og politikk, tenkte jeg, men allerede et kvarter senere – i resepsjonen på Hotel Balkan – ventet neste MGP-opplevelse.

Håndverkerne som drev og bygde opp en egen Eurosong-stand ved siden av disken, var knapt ferdige før en hel busslast med musikere veltet inn. Jeg aner ikke hvor de kom fra, men det virket som om de hadde kjørt langt.

Jeg tok meg en tur ut i byen for å gjøre et par intervjuer. Raskt merket jeg at det var Eurosong-feber i hele Beograd.
Men neste dag skulle det velges. I 8682 valglokaler var det opp til de 6749688 stemmeberettigede å stake ut landets fremtidige kurs.

Østover – mot Grand Prix-favoritt Russland, eller vestover – mot gjengen jeg landet i Beograd med, Belgia. Det var Moskva og Brussel det sto mellom. Mens ultranasjonalistene vil vrake EU og vende seg mot russerne, vil de Europa-vennlige sende søknad om opptak i unionen så fort som råd.

Poengopptellingen utover kvelden søndag ble ikke MGP-nervepirrende. Allerede ved 22-tiden viste det seg at partiet til EU-vennen Boris Tadic, landets sittende president, sikret seg ti prosent mer enn nasjonalistiske Tomislav Nicolic.

På en vanlig Eurosong-finale stopper gjerne spenningen når kameraene slukkes, men i valgbyen begynte tautrekkingen om regjeringsmakt først etterpå.

Ultranasjonalistene akter ikke å gi seg.
Det er en thriller som nå utspiller seg i Beograd. Mens MGP-håpene forsøker å holde seg på beina.