mai 29th, 2008
En hjelpende hånd
BERLIN (VG) Hun hastet ut av T-banevognen, gikk bort til billettmaskinen og la fra seg det vesle papirstykket hun hadde stemplet for bare noen minutter siden.
Hun hadde reist bare ett stopp, fra Savignyplatz til Charlottenburg. Billetten hadde kostet henne 2 euro og 10 cent og ville være gyldig i nesten to timer til. Sikker på at en ny passasjer ville finne det lille verdipapiret, la hun det resolutt i skuffen på billettautomaten før hun trippet ut av stasjonen i sort drakt og på høyhælte sko.
Klokken tikket mot midnatt. Nå ville hun dele med de trengende og la noen andre kjøre videre på samme billett. En aldeles vanlig foreteelse i Berlin – hovedstaden i et land der kløften mellom fattig og rik blir større for hvert år som går.
Rekordoverskudd i gigantiske konserner og oppsiktsvekkende lav arbeidsledighet på landsbasis, hører jeg i nyhetene. Men hver åttende tysker er for fattig å regne.
Tall som ble lagt frem i forrige uke, viser at 13 prosent av befolkningen faller inn under fattigdomskriteriene EU har fastsatt. Når én av åtte har 6000 kroner eller mindre å leve for i måneden, er det grunn til å slå alarm. Gjennomføres ikke omfattende reformer i sosialsektoren, frykter opposisjonspolitikere en fordobling av den allerede bekymringsfullt høye andelen ubemidlede.
Det er regjeringen selv som har fått rapporten ført i pennen. At de rikes overskudd stiger og inntektene i de lavere sjiktene synker, er på ingen måte noen fordelaktig karakterbok for Merkel & Co.
Samtidig som jeg leser elendighetsbeskrivelsen fra nyhetsbyrået DPA, slår det meg at jeg har hørt dette før. Gang på gang. For snart to år siden besøkte kollega Andrea Gjestvang og jeg den lite velstående bydelen Jenfeld i Hamburg.
På velferdssenteret «Jenfelder Kaffeekanne» er dørene åpne fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Hit kommer daglig rundt 40 barn for å spise frokost og middag, for å tegne og male, gjøre lekser og synge karaoke.
«Den tyske underklassen øker eksplosivt» skrev jeg i teksten på til sammen 713 ord.
- Mange unger får ikke frokost hjemme. Ikke fordi foreldrene ikke har tid, men fordi de ikke har råd, sa lederen Sabine Kuchenbecker.
Jeg går ut fra at hun fortsatt har det like travelt som den gang.