Når jeg har gått på Hardangervidda, har det en sjelden gang hendt at jeg har sett fjellrev. Man skal være heldig for å støte på den, for på hele det norske fastlandet finnes det trolig ikke mer enn 50 eksemplarer av arten.

 

På Svalbard, derimot, er bestanden av fjellrev god, og der drives det også jakt og fangst. Men i resten av Norge er fjellreven totalfredet; det har den vært siden 1930. Jeg sier nåde den som løsner skudd mot dette praktfulle dyret.

Jeg ble glad da jeg leste i Aftenposten nylig at det er født fjellrevhvalper ved Sæterfjellet avlsstasjon i Oppdal. I et av flere kameraovervåkede hi er det oservert ni hvalper, i et annet er det sett to; det er også sterke indikasjoner på et tredje kull. Avlsprosjektet ble innledet i 2005 som et forsøk på å styrke den ville bestanden av fjellrev. Hvalpene skal settes ut i det fri i oktober-november i år.

Jeg håper inderlig at man gjennom virksomheten i Oppdal klarer å få til en betraktelig økning av fjellrevstammen. Det ville være usigelig trist om denne dyrearten skulle dø ut. Kanskje det kan være en ide å opprette avlsstasjoner også andre steder i landet.

Fjellreven er noe mindre enn sin slektning rødreven, kroppslengde 50-30 cm lang og buskete hale. Vekten er vanligvis 3-4 kilo, skulderhøyden ca. Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker.  Ofte har den også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Dette dyret tåler kulde svært godt. Fjellreven ser i våre strøk ut til å være avhengig av mengden smågnagere i fjellet for å få unger. Den føder et høyt antall unger, vanligvis 3-11, men over 20 er registrert.