De er gamle. De er grå. De er på verdensturné.

Nei, supergruppen vi sikter til er ikke The Rolling Stones, men The Gutteklubben Grey – en eksklusiv ansamling testosteron, karisma og politisk glitterati.

Ladies and gangsters; vi gir dere Bill Clinton, Kofi Annan, Tony Blair, Al Gore, Gerhard Schröder, Jacques Chirac, Mikhail Gorbatsjov og John Major.

Den gråmelerte gruppen av internasjonale eks’er – ja, også Tony Blair er å regne som kårkall nå som Gordon Brown skal overta på odel – er konferanseuniversets superstjerner.

– Den politiske verdens svar på Paris Hilton, for å sitere Mads Qvortrup, dansk professor i statsvitenskap.

Deres fremste oppgave som forhenværende ledere er å opptre i offentligheten. Hva de sier eller gjør, spiller mindre rolle. Kanskje med unntak av tidligere visepresident Al Gore, som både har vunnet Oscar og verdens miljø-oppmerksomhet etter at han forlot politikken og begynte å drive politikk.

Når disse gutta ikke avleverer et overbetalt foredrag krydret med selvfølgeligheter og kreative liksom-ankedoter ikke en kjeft har mulighet til å etterprøve, skriver de bøker om selvfølgeligheter krydret med krative liksom-anekdoter ikke en kjeft gidder å etterprøve.

Chirac og forgjengeren Mitterand, som utaktisk gikk hen og døde før han rakk å komme seg på det lukrative foredragskjøret, forsøkte i det minste å gjøre seg interessant ved å innrømme pikantierer om utenomekteskapelige forhold. Franskmenn flest trakk imidlertid på skuldrene. Det skulle da bare mangle om ikke presidenten nøt de samme privilegier som folket. Mens britene lot seg opphisse såpass at eks-statsminister John Major, av alle, gikk hen og påberopte seg en affære med en kvinnelig minister.

Nå er briter vant til litt av hvert når det kommer til den slags tildragelser i kabinettet, men i Majors tilfelle ble synderen knapt trodd…

Da ekteparet Clinton forlot Det hvite hus i 2001 hadde de en advokatgjeld på nærmere 70 millioner kroner. Nå er det omtrent det han får for å holde et foredrag om at Aids er dumt og OL er bra.

Vi lar oss imponere og blende av gårsdagens beslutningtakere, vel vitende om at forførelsen først og fremst handler om berømmelse. Det er celebriteten som er på turne og holder foredrag, ikke politikeren, statsoverhodet eller regjeringssjefen som har noe å si. Felles for de fleste av dem – med et sannsynlig unntak av Jimmy Carter, som i bunn og grunn er et idealistisk menneske – er at dette også handler om overlevelse.  Ikke bare for å opprettholde en livsstil man lett la seg til på maktens tinde, men maktutøvelsen i seg selv innebærer en rekke utvendige symboler i form av mottakelser og seremonier det kan være like vanskelig å venne seg av med…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du sett solen gå ned ved Stonehenge, får du aldri fred. Tanken på hva som foregikk her for 5 000 år siden slipper deg ikke.

Teoriene om den mystiske steinklyngen ved Amesbury i grevskapet Wiltshire i Sørvest-England har vært mange. Var det romerne som bygde dette som ren show-off, sto et keltisk presteskap bak, trengte marsboere et landingsmerke – eller er det likevel noe i myten om Kong Arthur og trollmannen Merlins delaktighet?

Når jeg nå åpenbart har tenkt å plage leseren med ytterligere spekulasjoner om denne sirkelformede steinsettingen, er det fordi nye utgravinger impliserer at Stonehenge har vært en del av et enda større kompleks enn hittil trodd.

Arkeologiske funn av en forhistorisk landsby ved Durrington Walls, tre kilometer unna, nullstiller den tidligere hovedteorien, mener Mike Parker Pearson ved universitetet i Sheffield.

Durrington Walls er et sirkulært innrammet område, en såkalt henge, med en diameter på Ifølge Mike Parker Pearson viser dette at Stonehenge ikke har stått isolert, men har vært en del av et større kompleks som ble brukt til begravelsesritualer. For arkeologene har også avdekket en bred vei som strekker seg ned til den nærliggende elven Avon, hvor de døde ble sendt ut på siste reis. Stonehenge var et minnested, mener Pearson, hvor særlig utvalgte – rundt 250 mennesker, antyder han – ble begravet under kjempesteinene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det at du sitter og leser dette akkurat nå, er et håndfast bevis på at verden har stått til påske. Men hva kom først, påskekrimmen eller egget?

Jul og 17. mai er som kjent årlige tildragelser, mens påske inntreffer bare en gang i året. Og hver gang til et nytt tidspunkt. Det er derfor man snakker om påskens mysterium.

Mange opplever at påsken har noe religøst over seg; vi spiser himmelsk lammestek og jakter på en overnaturlig hare som legger egg. Påskens buskap er altså spelsau, smågnagere og fjærkre.

Enkelte hevder at vi kan takke en tømmermanns sønn fra Nasaret for disse fridagene på fjellet, mens atter andre mener man kun har seg selv å takke for påskens tømmermenn.

Likevel — det er ikke å komme fra at påskens ritualer tar utgangspunkt i en bestemt mann og en konkret hendelse som fant sted for mange Herrens år siden. For de aller fleste av oss handler påsken dypest sett om det forklarelsens lys Nils Nordberg kaster over fortellingen om Bergensbanen. Med andre ord — svaret på det vi alle, især journalister, spør om i dagene før påske: «Hvorfor leser vi egentlig krim i påsken, krimekspert Nils Nordberg?»

Det er da Rivertonklubbens mangeårige president forklarer med sin sonore baryton at det hele er en myte; at vi strengt tatt hverken kjøper eller leser mer krim i Den stille uke, og at det hele var et påfunn fra Gyldendal påsken 1923 da forlaget rykket inn en annonse som førstesideoppslag i Aftenposten:

«Bergenstoget plyndret i natt» — en reklamegimmick for boken med samme tittel.

Ut fra dette kunne man forledes til å tro at nordmenn er særdeles lettlurte, og at vi i 84 år har forvaltet en tradisjon som ikke en gang er en tradisjon. Med andre ord: er kundegrunnlaget for kriminallitteratur en lavpannet saueflokk med påskelammets intelligens?

Jeg vil svare med en lignelse: På min vei til jobben her om dagen møtte jeg en mann med et bilde av en norsk vågehval på t-skjorten. Under bildet sto det: «Intelligent people eat intelligent food».

For nå er det vitenskapelig bevist, faktisk, at kriminallitteratur og intelligens henger sammen:

Folk som leser krim blir smartere mennesker. Det fastslår en en ekspergruppe bestående av danske forskere ved Aalborg Universitet.

Ekspertene mener at særlig den skandinaviske, samfunnsrelevante og debatterende krimromanen gjenstår som det eneste medium som ikke er individualisert og målgruppe-tilpasset. Krimmen engasjerer på tvers av kjønn, alder, utdannelse og sosial posisjon. Følgelig treffer den bredt og får oss til å tenke over hvordan samfunnet henger sammen. Den diskuterer rettferdighet, kjønn, systemer, moral og etikk. Handlingen settes gjerne inn i en sosial sammenheng, og vi får mulighet til å identifisere oss med såvel forbryterens beveggrunner som offerets situasjon.

En god krim handler ikke om død og elendighet, men om livet og virkelighetens verden. Og den står nok til enda en påske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor mange ganger skal jeg dø, egentlig? I gårsdagens Aftenposten kunne vi lese at hver fjerde dør fordi de ikke trener. Javel. Jeg kunne sikkert trent mer.

   Skal jeg rekke å dø av alt jeg kan dø av, bør jeg vel begynne snart. Hvert år dør 300.000 av fedme, for eksempel. Nei, ikke 300.000 nordmenn, men i

verden. To prosent av krefttilfellene her i landet skyldes alkohol og kreft er det mange som får. Faktisk 20.000 nordmenn hvert år. Hver 3. nordmann får kreft en eller annen gang, leste jeg i et ukeblad nylig. Av dem er det hver 7. som dør og av dem igjen er det hver 5. som dør av røyking. 10.000 dør av kreft hvert år, leser jeg et annet sted.

Journalister er som kjent storforbrukere av både røyk og alkohol – jeg lever altså farlig. Enda farligere er det å være bartender. Hver femte bartender dør nemlig som følge av passiv røyking. Men det var før røykeloven.

   Nå sitter røykerne ensomme hjemme og dør av det i stedet. Ensomme menn har faktisk 2, til 2,5 gang høyere dødelighet enn oss andre.

For hver 100.000. nordmann er det nå 41 personer som dør av ulykker, en som dør av drap, tre som dør av medfødte misdannelser, 28 som dør av sykdom i fordøyelsesorganene.

   Noe skal man jo dø av, som mormor sier, men av hva? For å fylle opp all den dødsstatistikken som serveres oss daglig, må flere av oss dø flere ganger

for at tallene skal gå opp. Hvordan kan det stemme?

   Svaret på gåten ligger i reglen om at det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk og mange av dem som dør av røyking, fedme og lite trening er

en og samme person. Forskerne og legemiddelfirmaene teller dem flere ganger og påberoper seg sin sykdom for å selge sin medisin.

I mellomtiden sitter vi vanlige dødelige og skjelver av skrekk foran avisen. Hva er dagens døds-nyhet? Men slapp av. Det eneste sikre med livet

er døden.

Eller hvordan var det med han karen opp i fjellene i Kasakhstan som satt og medierte og drakk youghurt og var blitt 120 sist jeg sjekka. Noen som

har hørt om han har dødd ennå? I så fall kunne jo det være en metode. Skjønt mye til liv er det vel ikke akkurat.

Hva vil du helst dø av?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det med oss som gjør at så mange gjerne vil stå frem på tv med sitt mest intime og sårbare liv? Samtidig som vi tilsynelatende er så redde for intimiteten privat?

En gang i tiden var det om å gjøre å verne om privatlivet. Folk giftet seg og skilte seg uten at omgivelsene fikk vite om det. Nå babler vi i vei om såre brystvorter og samlivsproblemer rundt lunsjbordet, og får vi sjansen inviterer vi gjerne kamera-team både til bryllup og begravelse. Kommer ikke tv-teamet, publiserer vi likegodt våre private videoer i stor stil på nettet. Ifølge den store nettsuksessen YouTube vises det nå over 100 millioner videoklipp fra deres sider daglig til seere kloden rundt. Og det er bare ett selskap blant veldig mange i samme bransje.

Suget etter å «by på seg selv» virker grenseløst. Det vitner blant annet søkningen til de mange reality-showene om. Og tydeligvis har vi også en enorm interesse for hverandres liv. Hvis ikke kunne vel ikke tv-selskapene dundret løs på oss med nye intimsfære-invasjoner år etter år?

Vi virker regelrett umettelige både på bonderomantikk og sydenferieliv. I høst tar vi et skritt videre i norsk tv-virkelighet; Nå skal vi lære om sex og sånn på TV3s «Sexskolen». Og så skal vi følge en gjeng ungkarer mens de får hjelp av TV2 til å skaffe seg kjæreste i programmet som foreløpig har fått tittelen «Svigerdatter søkes» (mødrene til de håpløse ungkarene skal nemlig bistå sine sønner i utvelgelsen av kjæreste – grøss og gru!). Om alt klaffer (og svigermødrene holder seg unna) kan vi neste sesong se ex-ungkarene fra TV2 på TV3s sex-skole? Det hadde vært noe, kjære tv-produsenter?

Det schizofrene ved intimitetshungeren disse seriene må være laget for å tilfredsstille, er påfallende: Vi vil se andre fomle seg fram til kjærligheten, og se andres forsøk på å takle den nærheten og ærligheten vi selv ikke fikser i våre intime relasjoner. I bestselgeren «Uro» skriver forfatteren og psykologen Finn Skårderud om det moderne menneskets evne til å takle medmenneskelige forhold. – Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Det er bare etteraping av livets virkelige risiko; Kjærlighet, intimitet og de andre».

For alle som ikke driver med fallskjermhopping, er tv-zapping et godt alternativ. Det gir en smakebit av det ekte livet. Men det biter aldri slik virkeligheten gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Føler jeg meg som en forræder? Nei. Burde jeg føle meg som en forræder? Utvilsomt!

Sannheten er nemlig den jeg har kvittet meg med tresjekta mi. Og angrer ikke. Som vaskekte sørlending, med grenseløs tilgang til smeigedager rundt holmene, er min syndebyrde uten ende. Jeg innser det.

Likevel: Båten gikk meg på nervene. I stede for mye sorg og litt lettelse, er det nesten bare lettelse i mitt sinn.

Det var en 23 fots klassiker, dette; «Bølgeleg». Med g. Rommelig og god, plass til 12 voksne med bagasje. Lakkert, malt, stoffet og kalesjevasket var hun en riktig skjønnhet. En så riktig båt i Grimstad vidunderlige skjærgård, at det nærmest var til å bli kvalm av.

Hvert år medførte hun (slike båter er hunkjønn) atskillig arbeid. Stryking og pussing og vasking og lakking og tetting og motorfomling. Samt trutning.

Det var dette med trutning som til slutt tok meg. Jeg mener: Dagevis med puss og stell var OK. Men trutningen? Blir hun tett i år? Vil hun flyte i år? Dét var båtlivets eksistensialisme – i tiltakende grad gjennom årene. I år satte jeg personlig rekord med bekymringsstart i januar. Enda båten ikke kom på sjøen før i mai. For sent.

Hun lakk. Men ble som regel nesten tett. To elektriske pumper sørget for å holde katastrofen på avstand.

Ikke i år: Pumpene sviktet; en dag lå skjønnheten under vann. Og lettelsen kom sigende som glassmaneter i juni. Det var riktignok et navnløst slit å få henne opp. Men det gikk, takket være min venn Jan og Grimstad brannvesen. Deretter havnet hun på lastebilen til Kjell. Og så til en trebåtpatolog på arendalskanten, som steller med slikt.

I stedet er det innkjøpt en liten plastbåt med en passe påhengsmotor. Liten, enkel, lett, praktisk talt vedlikeholdsfri. Jeg burde, som sagt, vært nedbøyd i skam. Men er bare lettet. Og så mye tid til overs, da gitt!

Tre eller plast for deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når vi først kommer i gang, er det lite som er så oppkvikkende som en dugnad i borettslaget. Det er bare det at datoen aldri passer. Eller at ryggen streiker. Eller at været er så dårlig at det føles mye riktigere å sitte inne foran TV-en.

Ifølge en fersk borettslagsundersøkelse vil sju av ti heller gå på dugnad enn å betale for å få ting gjort. Det skal med andre ord mye til å få luftet ut Einar Gerhardsen-odøren som sitter i veggene i Det Norske Hus.

Dugnad er visstnok typisk norsk. Det er en del av vår felles folkesjel. Et par timers dugnadsinnsats sammen med naboene er som balsam for selvfølelsen. For mens vi svinger malerkosten eller skitner til den nyinnkjøpte grilldressen med jord fra blomsterbedet, kan vi samles i fellesskap og indignasjon over alle unnasluntrerne som ikke møter opp. Snylterne.

Dugnad er lurt. Et borettslag eller sameie kan spare store summer på å utføre enkelt vedlikehold selv, i stedet for å leie inn dyre håndverkere. På den måten kan husleien holdes på et lavest mulig nivå.

Det er noen som alltid møter opp på dugnad. De gyver løs på selv de kjedeligste arbeidsoppgaver uten å klage, smiler og ler og synes hele opplegget er et kjempetiltak. Så er det noen som møter opp noen ganger, men som ser an været og oppgavene og er veldig flinke til å finne en gyldig grunn til å kaste inn håndkleet. Til slutt er det de som bare gir blaffen. De som sitter på verandaen og ser på at de andre jobber, uten antydning til dårlig samvittighet. Det er gjerne de samme som klager mest når husleien må settes opp.

Et hvert borettslag har sin Piirka, Linda Johansen og en Silmandar-familie eller fem. Felles for alle disse er at de sjelden eller aldri møter opp på dugnad. Yngve Freiholt er hjertelig til stede, i hvert fall hvis solen skinner, men skal han få noe gjort, bør han settes til å koke kaffe.

Men enten vi liker det eller ikke; den som sørger for at dugnader blir effektivt og prikkfritt gjennomført, er driftsleder Roy Narvestad. Ingen arbeidsoppgaver lar seg nemlig løse uten at noen tar ansvar for å være sjef, hvor usympatisk og diktatorisk denne pensjonerte offiseren/fagforeningslederen/naturfaglæreren enn fremstår overfor sine medbeboere. Og etter endt økt, kan vi alle slå oss selvhøytidelig på brystet og skryte uhemmet av hvor fint har blitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tror du på horoskop? Ikke jeg heller. Bare når det passer ekstra godt.

Livet er kaotisk noen ganger. Du har kanskje merket hvordan det noen ganger virker som om alle rotter seg sammen mot deg: Bilen streiker, sjefen er sur, kjæresten er gretten og nordavinden blåser fra alle kanter.

Da er det vanskelig å forholde seg til at alt sammen har en mening. Det er nemlig det vi liker å tenke til en hver tid. Vi tror at naturen, kroppen eller gjerne en gud et sted der ute, planlegger sykdom og kriser med en slags rettferdighetssans: Har man levd stabilt, forsiktig og sunt og gått lange turer i skog og mark, skal man være skånet for helseproblemer og ha fint vær på ferie. En litt for tørst storrøyker fortjener liksom både regn, blåst og sykdom.

Likevel rammer de små og store ulykkene noen ganger «helt blindt». Da er det greit å ty til alternative forklaringer. Kanskje behovet for ansvarsfraskrivelse kan forklare at nesten halvparten av Norges befolkning er positivt innstilt til astrologi, og rundt 8 prosent faktisk tror at skjebnen deres står skrevet i stjernene? Eller er det et naivt håp om en overnaturlig flaks som slår inn? Og det er ikke bare frika 70-tallskamerater som skjeler mot new age. Aftenpostens A-magasin fortalte nylig at ledere i firma som Synnøve Finden, it-firmaet Antares og reklamebyrået Dinamo, har bedt astrologer om råd for å finne best mulig tidspunkt for lanseringer og investeringer. Også Børge Ousland skal ha konsultert stjernehimmelen før han la ut på sin sydpol-tur.

Det skadet nok ikke. Men selv mener jeg det er litt vel optimistisk å tro at stjernene der ute i verdensrommet kommuniserer med lille meg. Likevel skjer det faktisk ganske ofte at jeg tar en titt på dagens horoskop, i håp om at det skal gi meg en ekstraordinær lykkedag. Mandag i forrige uke konsulterte jeg for eksempel herværende avis, hvor astrologen Bård Tvedt gir råd, vink og analyser. Slik skulle dagen være: «Du arbeider godt (hadde fri), men det gjelder også å kunne glede seg over det du hittil har oppnådd (ringte faktisk vaktmesteren på vegne av styret i borettslaget) og ikke være for streng med deg selv om de oppsatte planene (Det rådet fulgte jeg: lå småsyk i senga halve dagen, var fornøyd med å ha snakket med vaktmesteren og utsatte alt annet). Et godt måltid med gode venner, minner deg om hva som betyr noe i livet (kom meg ut av senga før lunsj, som jeg inntok med min beste venninne. Det føltes viktig nok, selv med litt feber). Det hele toppes med dagens motto: Det gode liv som utsettes, kan fort forsvinne.

Det gode liv forsvant den dagen. Om da ikke det er å ligge syk i senga og smile av stjerne-spådommer.

Tror du at stjernene virker inn på oss? Leser du horoskopet ditt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Carl I. Hagen mener slipstvangen fra sekstitallet m

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mest riktig å være omstillingsvillig og positiv til nye ting. Men noen ganger er det vanskelig.

Kanskje er det et tegn på at man begynner å bli voksen. Men – uansett hvor mye jeg stritter imot; Jeg mener det nye er noe tøys noen ganger. Ta for eksempel de nye trafikkskiltene. Om de ikke allerede har kommet til en vei nær deg, må du forberede deg på at de gode gamle «Kjør forsiktig – skolebarn langs veien»-skiltene skal byttes ut. Jenta med musefletter og skoleveske skal bort, en firkantet, kjønnsnøytral fyrstikkperson med kulehode skal inn. Veiarbeideren og den stramme fine fotgjengeren med hatt lider samme skjebne. De blir anonyme, rettlinjede personer i stedet – uten noen forstyrrende detaljer. Det neste er kanskje at ku-, elg- og reinsdyrskiltene blir byttet ut i et slags universal-dyreskilt?

Statens vegvesen omtaler skiltendringene som «en sårt tiltrengt fornyelse», og skal bruke rundt 300 millioner kroner i løpet av en periode på seks år på skiltbyttingen. Sannheten er at det er en forflating av våre estetiske omgivelser. Et farvel med 1950-, 60- og 70-tallet vi egentlig ikke ønsker oss.

Statens vegvesen begrunner endringene med at de nye skiltene skal være lettere å oppfatte i fart. Hallo! Vi oppfatter skiltene i dag også. Det er bare sånn at noen ikke bryr seg nok om dem. Nye skilt vil ikke endre det, i hvert fall ikke over tid. Etter et par passeringer vil nyhetens interesse være forduftet. Bare se på forsøkene med gule fluorescerende fartsskilt i Trondheim-området: Det hjalp ikke lenge. Trønderne får fortsatt fartsbøter.

Dagens fine skilt gir veiene våre særpreg. Kan vi ikke beholde det, når vi først er et annerledesland? Nei, da. Moderne skal det være.

Nylig sammenlignet sjefingeniør Erik B. Hagen i Statens vegvesen til Adresseavisa i Trondheim den fine fotgjengermannen med gamle filmhelter. – Det er kanskje på tide å bytte ut Humphrey Bogart nå. Vi må ta hensyn til internasjonale overenskomster og vi har merket oss Likestillingsombudets kritikk av mannsdominerte skilt, sa han.

Så mye skal det til. Ikke bare er jeg blitt en skiltnostalgiker. Nå er jeg mot likestilling også. Snart begynner jeg å kjøre som en mann med hatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende