Side 3

Som bilist irriterer jeg meg durabelig over syklister som farer freidig frem – tilsynelatende uvitende om at det eksisterer trafikkregler for både to- og firehjulinger her til lands.

Samtidig tar jeg meg i at jeg – i det øyeblikk jeg inntar rollen som syklist – går inn i akkurat den samme trafikale laissez-faire-modusen som de andre villsyklistene. Når jeg griper styret og setter ut fra bopel, oppheves trafikklovgivningen. Jeg er fri!

Jeg sykler lallende og smørblid ut i trafikken. Et knallrødt lys betyr bare at jeg må være litt mer observant og se meg for når jeg passerer krysset. Kommer det noen biler på tvers – altså på grønt – kan man alltids snirkle seg mellom dem på en myk trafikants forunderlige vis.

Forkjørsrett fra høyre, sier du? Ikke nødvendigvis, hvis det er plass til en sykkel mellom deg og regelverket. Sykle mot kjøreretningen? Helt OK.
Et par raske pling med bjella får fotgjengere – og eventuelle medmarsjerende kjæledyr – til å evakuere fortauene. Det samme gjelder på gangstier. Så lenge man holder seg i sykkelfeltet, er det helt uten betydning om man beveger seg på høyre eller venstre side av veien.
Befinner man seg ute i veibanen, er det bare å være breial. Miljøsabotørene i bil tar hensyn til tohjulingene og deres stolte førere okkesom.

Litt skal man ha igjen for å bevege CO2-fritt og prøve å gjøre noe med denne fordervede verden. Spørsmål: Hvorfor skjer denne forandringen når man kommer opp på sykkelen? Sitter sykkelhjelmen så trangt på hodet at blodtilførsel – og dermed tankegang – blokkeres? Fremkaller den kontinuerlige setemassasjen mot testikkelområdet utslipp av et hittil ukjent villmannssykling-hormon i legemet (for menns del)? Blir gutta balstyrige?

Og er det (kanskje) bare vanlig hverdagsmanipulasjon fra kvinner som sniker seg frem i trafikken på sykkelen? Jeg har ikke svarene. Jeg spør kun, i ærbødighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sist fredag – etter solnedgang – besteg jeg min sykkel for en liten kveldstråkketur fra Drammen i retning mot Nedre Eiker.

Mine medmennesker satt antagelig og tok seg en liten øl eller en knert (uten at jeg skal hovere over mitt alternative, kjernesunne valg), mens jeg la ut med tohjulingen. Oppildnet av Tour de France (nylig avsluttet opp-og-nedover-sykkelritt for eksperimentelle idrettsfolk med maksimalvekt på 60 kilo), er det lett å ty til sykkelen – selv om man rent fysisk fremstår som to syklister i nevnte ritt.

Mens småmyggen klasket i min svette panne (hvilket ikke fratok meg evnen til å filosofere), gikk det opp for meg at det er noe sanselig ved å fare rundt i den erle sommernatten på sin jernhest. Man fornemmer så mange lukter. Nesen er i sannhet et finstemt organ. Ikke det at jeg kjørte rundt med vidåpen nese. Det ville ha sett vulgært ut. Men selv med nesen i vanlig, daglig, stand-by nedoverposisjon, fanget mitt lukteorgan inn et sortiment av eimer, anger, dunster, dufter og odører.

Det luktet nyslått gress, åker, eng, trær og strå, det luktet blomster, det tilfløt meg dufter av marinerte griselik på grill – fra hager der folk satt og pratet og putret, jeg kjente eim av andre typer fødevarer i ferd med å bli stekt (uten at jeg tør å presisere nøyaktig hva det var), et stenk av avføring kom fra et lite vindu i et lite hus i veikanten, jeg passerte menneskegrupper med en kollektiv ånde som ikke kunne skjule at de hadde vætet sine struper og sinn med øl, enkelte små sigarettrøykskyer, litt diesellukt fra en drosjebil, det luktet ferske hestepærer fra stallen ved Drammen travbane, og i en busslomme på Åssiden passerte jeg to vakre pikebarn (antagelig på vei til byen) som hadde fortryllet aftenluften med et usynlig slør av søt parfyme – som jeg galant trådte meg rett gjennom, tilsynelatende uaffisert.

Kort sagt: Et vell av lukter fylte meg. Den begynnende natten var stappfull av inntrykk. Mens jeg syklet tilsynelatende metodisk og fokusert mot mitt mål (som var det samme som utgangspunktet, jeg snudde da jeg var kommet halvveis), var det sikkert ikke mange av dem jeg passerte som forsto at jeg var nesten overveldet av et veritabelt antall inhalerte bouqueter.

Etter å ha pustet så mye inn, var det deilig til slutt å kunne puste ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er noe som har slått meg relativt nylig, nemlig at man må bli ganske dum og akterutseilt- fra et samfunnsaktuelt perspektiv – av å lese så mange bøker som enkelte påberoper seg å konsumere.

Særlig nå om sommeren (les: ferietid) er det enkelte som i fullt alvor hevder at de er kapable til å frese gjennom en fire-fem romaner i uken – i tillegg til all rødvinsdrikkingen. Mitt spørsmål blir da: Evner man i tillegg å tilegne seg kunnskap om samfunnsdebatten, som raser relativt ufortrødent videre – uavhengig om det er fellesferie eller ei?

Kan man kalle seg et samfunnsmenneske om man unngår den stadig løpende debatt – i aviser og tidsskrifter – og i stedet prefererer bokverk, om aldri så monumentale,som sine mentale hovedmåltid? Jeg har selv de siste ukene forsøkt å sette til livs en del bøker jeg er hypp på, og kan meddele at jeg har kommet gjennom Philip Roths nye romanperle, «Hvermann». (Den var kort)

Derimot har jeg ikke evnet å komme til veis ende hverken i Per Pettersons «Ut og stjæle hester» (sent ute her), jeg har bare lest de første passasjene i Albert Camus` «Pesten» (enda senere ute her), jeg er på side 49 i Pascal Merciers «Night Train to Lisbon», mens jeg lengter etter å begynne på Leonard Cohens «Book of Longing» (inspirert av den nylig avholdte Oslo-konserten).

Årsaken er antagelig at jeg hver dag konsumerer tre aviser relativt grundig – lokalavisen Drammens Tidende, Aftenposten og vårt eget organ, VG. I tillegg kjøper jeg Financial Times Weekend, som er stappfull av godt stoff.

Nevnte aviser kan holde meg i stillesittende aktivitet til langtpå natt.
Resten av dagen skal man feriere, det vil si bevege skrotten (gå, bade, sykle, trene i helsestudio),samtale, spise, reise (en smule), oppleve noe (konserter, kabareter, filmer) og pleie vennskap og kjærlighet.
Når skal man da få tid til å gyve løs på BØKENE? Det er simpelthen ikke tid nok.

Og: Er det egentlig noen som helst grunn til å føle seg underlegen vis-à-vis medmennesker som velger å unnvike samfunnsdebatten – for utelukkende å befinne seg i fiksjonens verden (i tillegg til rødvinsrusen)?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter du med en treroms i blokk og lengter etter egen hage? Her er noen grunner til å tenke seg om en gang til.

En våpenhvile i Midtøsten varer omtrent like lenge som sammenhengende soldager en typisk norsk sommer.

Og dessverre, en hagesommer i min families villahage er av og til å regne som en miniatyr av konflikten mellom Israel og palestinerne.

Min sønn på syv år har det samme forholdet til sin mors hageplanter som palestinere til israelske bosetninger på Vestbredden, de hører ikke hjemme der.

Til angrep går han uten palestinaskjerf, men væpnet med skruknotter og femmerball. I går gikk nok et missil over mors grense og rammet en uskyldig tomatbusk. Den døde momentant.

Gjengjeldelsen kom brutalt og umiddelbart: Søppelkassen er nå full av fotballer, til store tårer på palestinsk (min sønns) side.

Jeg tar meg i å flire av det hele, men bare i smug. For her tolerer ikke regjeringen dårlig skjulte smil. Akkurat som FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen har uttalt seg på måter som kan oppfattes som kritikk av Israel, blir jeg tolket til å støtte intifadaens barn, altså min sønn.

Slikt tas ikke nådig opp. ttalelser som «Hva skal vi med en hage, om ikke barn skal få sparke fotball i den?» fører brått til brudd på alle diplomatiske forbindelser. Og det skal mer enn en pekefinger til min sønn for å gjenopprette dem.

Og som på Vestbredden, det er ikke bare én part som står for overgrepene. Dette blir ingen seksdagerskrig. Som husdiplomat er det trist å erkjenne at syvåringen nok en gang har sendt alt håp om en ny våpenhvile langt ut i periferien. Med et stilsikkert volleyspark ble en av mammas stolte tulipaner nylig sendt i nydelig bue over garasjen.

Siste nytt fra krigssonen er at en sjelden blomsterart med komplisert latinsk navn er massakrert i et terroranslag. Nakken er brukket og livet sto ikke til å redde. Gjerningsmannen er hittil ukjent, men størrelse 34 i sko står tydelig skrevet i blomsterbedet.

Det blir en lang sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrevet av Modolf Moen 

Som sommervikarierende journalist er det særlig en fordom som henger ved en: Du produserer agurker.

Hva er så en agurknyhet? Agurknyheten er typisk en uvesenlighet, selvfølgelighet, eller en ikke-sak. Like vassen som sitt navneopphav, grønnsaken. Gjerne en lettbent og munter greie, men dog bare et fantasiløst venstrehåndsarbeid unnfanget i sommerklam idetørke. Eksempelvis ”Færre katter i trærne i sommer” og ”Seilerstøvler frarådes i åpen båt”. Slike nyheter beskjeftiger vel ikke oppegående journalister seg med?

Ofte blir såkalte agurknyheter ledd av, og formidlerne av dem tilgodesett med humrende kommentarer som: ”Tydeligvis lite som skjer i verden nå, ikke sant?”

Er dette fordi slikt som dystre, vemmelige og sensasjonelle krimnyheter heller betraktes som mer tungtveiende journalistikk?  Jeg er usikker på om krimnyheter bygget rundt inngående og makabre drapsmetodeskildringer faktisk er mer folkeopplysende enn tilforlatelige gla’saker.

Det er like lett, og like vanskelig, å vemme leserne som å glede dem.  Det ene motivet er neppe hederligere enn det andre.  Mange glemmer, eller nekter å innse, at også agurker tjener sitt formål, ja noen er riktig så smakfulle og gode.

I motsetning til de tomatrøde, blodstenkede krimnyhetene (la oss kalle de tomater) så atsprer agurken folk, og hva trengs vel mer i ferieukene? Folk går gjerne inn i et annet stemningsleie i sommerferien, og behovene skifter deretter. Sitter en med bena dyppet i fjorden på et svaberg ved kysten, føler neppe alle for å nyte noen ferske grusomheter fra spaltene. Da kan årets grilltips være like stimulerende lesestoff som rekonstruksjonen av et øksedrap.

Barneombudet bad i vår media om å være varsomme med å beskrive dobbeltdrapet i Overhalla i detalj. Slikt ”… skaper unødig frykt hos barn”, ble det sagt. 

Til glede for disse leserne er sommerens avismeny tradisjonen tro annerledes. Ikke det at tomatnyhetene er borte, men den blodige pureen er betraktelig mer utvannet.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende