Side 3

«Respektløst» utbrøt jeg da jeg leste på VG Nett i forrige uke om en gruppe sportsfiskeres fiskevaner i Trondheimsfjorden.

Tenk å dra ett av verdens eldste nålevende dyr, håkjerringa, opp etter kjeften 600 meter, hengende etter et rådyrkadaver for «sportens skyld». Hvilket sjokk det må være for den gamle traveren! Som om ikke fisk har følelser, knurrer jeg og tar en god jafs av den varme laksemiddagen fra kantinen. Det er nok ikke første gang dette hai-individet har blitt jaktet på. Mellom 1600 og 1940-tallet var håkjerringas lever en etterspurt vare. Resten av dyret ble som regel kastet på sjøen.

Håkjerringa ble på 1970-tallet bannlyst av Fiskeridirektoratet, og det ble satt i gang drastiske tiltak enkelte steder for å rydde unna bestanden til fordel for kommersiell dypvannsfiske. Men det jaktes fremdeles, og med et rådyrkadaver lot kjerringa seg friste.

Den store haien lever i havdypet i flere hundre år. Det er ikke usannsynlig at det bortkomne dyret på bildet, med en triumferende fisker ved sin side, ikke har sett dagslys siden Napoleon ble vugget i søvn av sin mor. Eller siden USA var i krig mot England. Eller kanskje ikke siden Daniel Defoe skrev Robinson Crusoe, og riksdaler gikk fra hånd til hånd og var nordmenns valuta.

Man skal respektere de eldre, konkluderer jeg med, og sender en varm tanke til mine bestemødre. Bestemor ble født i 1920, da Oslo het Christiania og hest og kjerre var et dagligdags syn på gaten. Hun husker det som om det var i går da tyskerne okkuperte gaten hun bodde i, og ikke minst redselen hun følte, da hun skjønte at hun var midt i skuddlinjen da England sendte flybomber mot Victoria Terrasse i Oslo. Hendelser fra et annet århundre, men hun har første hånds erfaring.

Jeg tygger den siste laksebiten, og kan ikke la være å lure på hvilken kunnskap kjempene i havdypet er i besittelse av, etter å ha patruljert jordens dyp i århundrer. Kunnskapen gikk riktignok ikke tapt i dette tilfellet, for fiskeren i Trondheimsfjorden slapp haien tilbake i dypet. Håper den får bli der en stund, og ikke måtte ta den besværlige turen til overflaten før om hundre år. Minst.

Laksen er spist opp, nå er jeg mett. Fisk eller ikke, de gamle er eldst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende