Så er også Norwegian blitt et ordentlig flyselskap.

For nå er lillebror blitt akkurat så arrogant og lite fleksibel som luftfartens storebrødre.

Da lavprisselskapet etablerte seg for et halvt decennium siden ble Norwegian min foretrukne reisekamerat. Det ble nesten litt ekstra moro å reise til Trondheim, Bergen og Stavanger på jobb når billettene kostet 199 kroner. Vissheten om at SAS forlangte 1400 kroner for en fastlåst minipris på de samme strekninger, gjorde det ikke mindre attraktivt å velge Norwegian akkurat.

Jeg tror til og med jeg vervet ganske mange venner og kolleger til å velge «LN-Henrik Ibsen» og «LN-Sonja Henie» de første årene. Vi var mange som kjente yr glede over å gi arrogante SAS Braathens en tupp i baken for å ha flådd oss passasjerer i en årrekke. Plutselig, viste det seg, når det oppsto en smule reell konkurranse, trengte det ikke å koste mange tusen kroner å fly Oslo-Trondheim tur/retur likevel.

Det behøvde ikke koste mer enn 99 kroner, faktisk.

Ikke nok med det; å gjøre endringer hvis noe uforutsett skjedde, kostet heller ikke en kalori.  Vant som jeg var med å måtte kjøpe helt nye billetter på SAS hvis himmelen en dag hadde falt i hodet på en, ble man nesten mistenksom overfor denne plutselige velvillighet: den vennligsinnede stemmen fra Norwegian kunne alltids booke om billetten – selv om den egentlig ikke kunne endres.

«Jeg vet hvor irriterende dette kan være», husker jeg dette medmennesket i telefonen sa en gang.

Etter det fløy jeg ikke annet enn Norwegian.

Men nå er hvetebrødsdagene forbi, skjønner jeg.  Det er tydelig at Norwegian mener vårt forhold er over, at det er på tide å komme seg videre.

Det er slutt på fleksibiliteten i forhold til billetter som må endres.

I London opplevde jeg og fire medpassasjere at innsjekkingen stengte rett foran oss mens vi sto i kø – det var 59 minutter til flyet skulle gå.

Det er innført alskens tilleggsavgifter for bagasje, for barn som flyr alene og for overvekt som gjør at det kan koste mer å fly med Norwegian enn med SAS Braathens.

Mitt siste møte med den nye Gestapo-kulturen i Norwegian («det-er-ingen-vits-i-å-diskutere-dette- med-meg-det-er-reglene-som-er-sånn!») var da jeg og reisefølget av effektivitetshensyn hadde pakket en felles koffert isteden for to. Hver passasjer kan som kjent sjekke inn inntil 20 kg bagasje. Vår koffert, som blant annet inneholdt noe teknisk utstyr, veide 29 kg. Det er tre kg under selskapets maksgrense for et enkeltkolli.

Hos andre flyselskap setter man pris på at passasjerer som reiser sammen tar med færrest mulig kolli.

Det gjør også Norwegian – nærmere bestemt 40 kr pr kg.Og heller enn å dele 29 kg på to, som andre selskap gjør, ble det forlangt 360 kr i gebyr – for 9 kg overvekt.

Og idet jeg punget ut skjønte jeg hvorfor Norwegian-sjef Bjørn Kjos alltid ser ut som han holder på å le seg i hjel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Penger er et større tabu blant kvinner enn ufrivillig vannlating og et mangelfullt sexliv.

Ikke mine ord, bare så det er sagt, men et utsagn fra den danske handelshøyskolelektor Mette-Marie Davidsen, som rent tilfeldigvis har en bok å selge: «Kloge kvinders guide til økonomisk frihet».

Av alle hjelp-til-selvhjelps-bøker på markedet, innbiller jeg meg at dette åndsverket vil vekke mer enn marginal interesse hos en rekke ektemenn, samboere, kjærester og etterpåkloke eks‘er.

Det norske forlag som skaffer seg rettighetene til boken burde kunne budsjettere med en raus julebonus til sine ansatte.

Som mer eller mindre frivillig utøvende seriemonogamist har det tidvis slått meg at jo «klogere kvinde», jo vanskeligere er realitetsorienteringen i forhold til nokså forutsigelige økonomiske lover. La oss ta en tilfeldig ligning: Hvis man i perioden X har en fast månedsinntekt, trekker fra regulære utgifter og ser at summen blir negativ ved innkjøp av støvletter i øvre priskategori, hvordan er det da mulig i den påfølgende periode Y, under de samme pekuniære forutsetninger, å gå til innkjøp av to par støvletter?

Svar: Det ene paret var på salg.

Mange hunkjønnsvesener satser på at det nok går — tross overtrekk og straffegebyrer. Om ikke annet kommer det nok en reddende rikmann…

For Guds skyld: ikke mine ord nå heller, men Mette-Maries, denne gang i et intervju med avisen Politiken, hvor forfatteren byr på «syv økonomiske mantraer» av typen:

* «Enhver økonomi rommer muligheter for vekst. Finn din egen vei.»

* «Det finansielle marked har sine opp- og nedturer. Bruk dem til din egen fordel.»

* «Å være fortrolig med ditt økonomiske potensial, gir deg mot og handlekraft.»

* «Rikdom i seg selv er ikke lykken. Men følelsen av økonomisk frihet er en fantastisk mulighet for å leve det liv du gjerne vil leve.»

Og her er min favoritt — la oss kalle den feminomics according to Freud:

«Ditt forhold til penger er like så gammelt som deg selv. Å endre på din bunnlinje krever innsikt og vilje til forandring.»

Boken illustreres med beretninger om kvinner som har brutt opp fra en eller annen kjedelig dansk virkelighet og gjort suksess i Goa og andre eksotiske paradiser. Det eneste disse kvinnen synes å ha til felles, er at de har «finansieret sine drømme ved hjælp af kløktige ejendomshandler, og aktiehandler».

Hvilket får meg til å tenke på Dagens Næringslivs periodiske bilag om personlig økonomi som allerede på fronten roper til meg: HA! HA! GLEM DET, DITT ØDELAND!

Men det er en helt annen sak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var en av disse langhelgene i mai; vi satt på terrassen med iskaffe i glasset, bladde dovent i lørdagsavisene, sorterte bilag og hørte med et halvt øre på radioen. Var visst noe om et jordskjelv, ett eller annet sted. Sikkert ne’ri landa der. Sa han Indonesia?

– Kan det bli jordskjelv her? undret åtteåringen bittelitt bekymret.

– Nei, nei. Ikke jordskjelv, og ikke har vi store naturkatastrofer; tsunamier, flom eller dødelige orkaner oppkalt etter svigermora til metrologen heller, svarte jeg. Beroligende.

– Også har vi mat, supplerte tiåringen. De hadde snakket om Darfur på skolen.

– Ja, vi har så mye mat at folk spiser seg syke, sukket jeg, og skjenket meg en ny iskaffe. Dekaffinert, uten sukker. Med lettmelk, må vite.

– Var det krigen da du var liten? Spurte åtteåringen. Krigen. Bestemt form, entall.
Sist hun utesket meg om noe lignende satt vi og så på en BBC-dokumentar om dinosaurer: «Så du sånne da du var liten, pappa?» 

– Krig? Nei, ikke i Norge. USA bombet Vietnam, og i Afrika forsøkte kolonimaktene å kue opprørske frigjøringsbevegelser. Men her hjemme har det ikke vært krig på over 60 år.
Det er noe med barnemunn og sannheter.

Åtteåringen hadde fått besøk av en venninne; de tegnet prinsesser på fargede ark og snakket om det de nettopp hadde hørt. Begge kjente jevnaldrende som hadde vært nødt til å rømme fra hungersnød, krig og tørkekatastrofer; barn som nå er en naturlig del av venneflokken på skolen. Jeg spisset ører. Ungene snakket om hvor heldige de selv var. Ja, de brukte ordet heldige. De var heldige som var født i Norge!

Det slo meg at det var lenge siden jeg hadde hørt noen si akkurat det.

NRKs dyktige Asia-korrespondent brøt inn for å rapporterte at mer enn tusen mennesker var fryktet døde på Java. Neste gang vi hørte ham var tapstallene tre ganger så høye. Det skulle bli verre.

Noen hadde skrudd opp radioen. To mannsstemmer snakket hardt til hverandre. Martin Kolberg og Carl I. Hagen diskuterte skatt. Alkoholavgiften og bensinprisen i Norge er umoralsk høy, ble det sagt. Nye biler koster for mye. Folk flest har ikke lenger råd til å kjøpe seg så stor hytte som de vil.

– Hva er «umoralsk»? Ville åtteåringen vite.

– Det der, sa jeg. Og slo av radioen.

Plutselig ble jeg usikker på om barn som vokser opp i Norge er så heldige likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som avisleser kan man lett få inntrykk av at strøm nå er blitt så dyrt at det faktisk spiller en rolle når man slår på varmekablene i oppkjørselen til hytta. Det kan være penger å spare på å omprogrammere tidsuret til å slå på varmen klokka 07.10. i stedet for den 07.10.

I en fjern fortid, det må være tre år siden, ble vi fortalt at strømmen måtte koste oss dyrt fordi det var så lite av den. Barnefamilier med kun to normalinntekter og som opplevde kraftkrise i ekteskapet, ble rådet til å oppsøke sosialkontoret hvis ungene på død og liv skulle ha både leselys og SFO, mens pensjonister fikk sparetips om rimeligere merker med kattemat.

Men vi fikk oss en lærepenge, for strømforbruket gikk ned. Det vil si, det var netteierne som fikk lærepengene. Vi fikk betale. Logikken var nemlig slik: ettersom vi hadde spart så mye strøm, ble det mindre inntekt til de som transporterte strømmen – i mange tilfeller er netteier og strømprodusent samme butikk, men det er visst en annen sak – så derfor måtte netteierne kompensere for tapet med høyere nettleie.

Så da jeg året etter oppdaget at jeg brukte 25 prosent mindre strøm, men likevel betalte 45 prosent mer i samlet strømregning, var jeg et lett bytte for telefonselgeren med makspris i ermet. Korrekt nok har jeg i snitt betalt noen øre mindre pr kWh hos denne leverandøren – men gratis lunch? Ikke med et månedlig faktureringssystem etter bokklubb-prinsippet; følger du ikke med i posten, blir det dyrt. Til hver a konto-avregning legges det til et fakturagebyr på 15 kr. De skal altså ha 180 kr i året for å sende deg regning. Hvis du glemmer deg, eller er på reise, har selskapet funnet ut at de må ha ytterligere 54 kr i noe de kaller varselgebyr. I tillegg kommer forsinkelsesrente, må vite. Nye regler gjør dessuten at strømleverandørene ikke lenger behøver å sende ut 2. gangs varsel om utestående fordringer – de kan sende kravet rett til inkasso etter en påminnelse. Så da kom det brev fra en sympatisk virksomhet ved navn Hyenegribbene A/S (navnet er fingert for å beskytte folk mot seg selv), som skulle ha 221 kr i tariffmessig salær for sin betalingspåminnelse. Et telefonisk forsøk på å rydde opp i noe som hadde et forklarlig utgangspunkt, ble bryskt avvist. Betal først, klag etterpå. Hva utfallet ble? Gjett…

Hvis min nye strømleverandør også finner det rimelig at jeg skal punge ut 15 kr i fakturagebyr for å få lov til å gjøre betalingsjobben selv via nettbanken, kommer jeg like ensidig til å innføre et likelydende faktureringsgebyr. I rimelighetens navn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hører til dem som synes Pepsi smaker kliss, mens Coca Cola light i beste fall smaker ingenting.

Så fikk jeg sagt det først, slik at jeg ikke skal mistenkes for å drive tekstreklame i fortsettelsen. For det betyr at når jeg vil ha brun brus med sukker, så foretrekker jeg Coca Cola og når jeg vil ha brun brus uten, så foretrekker jeg Pepsi Max.

Smaken er som baken, den er delt. Men det er faktisk en colasmak jeg deler med flertallet av den norske befolkning, viser salgstall ACNielsen har innhentet fra dagligvarehandelen pr 6. februar i år. Mens Coca Cola står for 28,2 prosent av salgsverdien av kullsyreholdig drikk, holder Pepsi Max andreplassen med 14,3 prosent. Problemet mitt som forbruker er at jeg stadig skal hindres i å kunne velge mellom de to produktene.

Det er ikke noe problem i supermarkeder, i kioskkjeder og på de fleste bensinstasjoner. Det er når du kommer til restauranter, utesteder, veikroer, hurtigmatkjeder og gatekjøkken at du risikerer å få høre at nei, Pepsi Max har vi ikke, det må bli Coca Cola Light (salgsverdiandel på 5,4 prosent) eller Tab.

Andre steder tror de visst at de uten videre kan komme med Pepsi når jeg ber om en iskald Cola! Et slikt utsalgssted har altså – oppsiktsvekkende nok – bestemt seg for at de enten ikke vil føre Norges mest solgte brus (Coca Cola) eller de har ikke Norges nest mest solgte brus (Pepsi Max)!

Årsaken? Vel, jeg blir overrasket om det finnes skriftlige kontrakter hvor monopol på leveranser er en forutsetning for å oppnå full rabatt hos leverandøren, på samme måte som jeg ikke er overrasket over at det likefullt blir resultatet.

Disse åpenbart haltende markedsmekanismene kunne derfor med fordel vært viet et nærmere studium fra konkurransemyndighetenes side. Saken har blant annet en viktig ernæringspolitisk side. Mens salget av sukkerholdig brus har gått ned med 12,4 prosent det siste året, har salget av lettbrus økt med 24,1

prosent, ifølge AC Nielsen. Hvor mye kunne det økt om folk fikk kjøpt for eksempel Pepsi Max når de ba om det?

Selv blir jeg provosert av leverandører som vil hindre meg i å ta et valg i deres disfavør, og jeg provoseres av grådige, kortsiktige forhandlere som er mer opptatt av å tekkes slik leverandører enn de er av kundene sine.

Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle vet at det er to typer menn: De som liker pupper og de som liker rumper. Men lar de seg lure?

Vi har lenge hatt god hjelp i behåen. Jeg glemmer aldri en kollega som aldri tidligere hadde sett min vei, men som kom bort under et julebord mens jeg var midt i en svangerskapspermisjon. Han stirret dypt ned i min feststemte utringning og sukket henført: – Du ser så godt ut!

Kombinasjonen av ammepupper og oppdragende undertøy ga en effekt jeg i min flatbrystethet aldri tidligere hadde opplevd — og neppe får oppleve igjen!

Etter tiår med unisex og toppløshet har behåen for lengst fått sin renessanse. Aller helst skal den være godt synlig under klærne. Den har skubbet opp og holdt frem alt vi ikke har. På 60-tallet fylte kvinner på med bomull, nå kommer behåene utstyrt med puter og strekk som får selv den mest flatbrystede til å strutte med fornyet selvtillit.

Noen har kanskje også lagt merke til (under)buksene med ekstra tjukke lag bak, designet for å gi inntrykk av en spretten stuss a la Jennifer Lopez. Den moten har ikke hatt noe stort gjennomslag, for hvem i all verden har lyst til å gå rundt med puter på rompa for å gjøre den mer moteriktig?

Nå bebuder imidlertid det skotske Heriot-Watt University of Textiles and Design en vitenskapelig undersøkelse av hvilke fasonger forskjellige rumper kler best. Det bør gi håp for oss alle enten vi har brede eller smale hofter, fyldige eller flate bakender, er magre eller feite eller akkurat passe.

Øystein Sunde kan godt synge at han driter i buksa så lenge jakka passer. De fleste jeg kjenner er opptatt av at buksa sitter. Vi kan godt kalle det forfengelighet og smile av det, men faktum er at vi liker å ta oss ut uten å måtte gå til ytterligheter som kirurgi og kjemiske injeksjoner.

Det gjelder å gjøre mest mulig ut av det man vil vise frem, og minst mulig av alt det andre, enten det er lite eller stort. Alle vet at klær skaper folk. Det gjelder ikke minst for kvinner som er over den alderen da alt er kledelig.

En grundig gjennomført studie som kan bidra til at vi velger riktigere form, farge og tekstiler i buksa er det ingen grunn til å le hånlig av. Det er i sannhet vanskelig nok å bestemme seg når vi står der i trange prøverom med overivrige selgere eller kjærester som sier ja til hva som helst for å komme seg ut av butikken.

På den annen side er det jo høyst begrenset hvor langt man kan strekke lureriet. Klær skaper folk, ja men klær skaper ikke mennesker, for å fullføre sitatet av Knut Hamsun. Når det siste plagget faller, står vi der like nakne alle som en. Da gjelder det å ha noe mer å by på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kari og Ola Nordmann handler som aldri f

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Handelsstandens fullkomne dumskap og historiel

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurderer du å sende hunden til dyrepsykolog? Da har du for mange penger og for lite engasjement.

Kari og Ola bruker 2,2 milliarder kroner på kjæledyr hvert år, meldte VG forrige helg. En uke etter er tallet fortsatt svimlende og ubegripelig, selv om det finnes over en million katter og hunder i landet. Nesten halvparten av summen går til å anskaffe de fine og gode vennene, resten går til dyremat og stadig mer fancy utstyr og ekstra pleie. Hva sier du til et spa til lille Puseline? En design-matskål? En tur til dyrepsykologen? Eller hva med å sette Fido på lykkepiller?

Dyrt dyrehold er blitt en trend. Paris Hilton skal visstnok være forbilde for knøttehund-trenden, og i «Først og sist» hos Fredrik Skavlan fredag kunne vi jammen høre norske såkalte «glam-modeller» krangle om hvem som var først ute med minihundene her på berget. En interessant diskusjon. Like interessant som en stor reportasje i Dagbladets Magasinet for en stund tilbake. Der ble det presentert en hel rekke tilbud for dyr, som tydeligvis har livet rett. Atferdssenter for dyr for eksempel. Ved et slikt senter i Moss, hadde veterinæren en papegøye som pasient. – Hva feilte papegøyen, spurte journalisten. – Den skrek. Papegøyen hadde et veldig behov for oppmerksomhet, var svaret.

Papegøyer skriker litt. Dyr vil ha oppmerksomhet. Dyr er vesener med andre instinkter og behov enn oss mennesker, og de kan ikke formes fullt og helt. Det er rett og slett det som gjør dyr til dyr. Men i vår overflodsverden skal tydeligvis dyra behandles til de passer vårt behov. Til de er passende statussymboler.

For all del. Det er mye god fysisk og psykisk helse i en firbeint venn, uansett om den mjauer eller gjør. Det ville ikke være noen god idé å droppe og anskaffe hund og katt generelt. Men hva om vi var litt mer edruelige i pengebruken og litt mer engasjert i verdensproblemene?

For hør bare: Vi bruker like mye penger på kjæledyr hvert år som det koster for eksempel å være fadder for 833 000 barn gjennom Plan Norge. Om nordmenn flest droppet fancy ekstrautstyr og et par hundepsykologtimer, ja gjerne noe det andre luksusforbruket vårt også, og heller gav pengene til nødhjelp, ville tusener av fattige barn kunne reddes fra sult og lidelser. 200 millioner kroner kunne for eksempel avverget hele sultkatastrofen i Niger, hvis pengene hadde kommet inn på rett tid.

Dyr er kjære venner og viktige følgesvenner i livet for mange. Men de er fortsatt bare dyr. Det finnes en grense for hvor dyrt vi skal prise dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagens tiåringer kler seg som ungdom, bruker mer sminke enn mødrene sine, har egne penger, mobiltelefon, tv og datamaskin, er tøffe i kjeften, og trenger barnevakt når mor og far er borte en kveld.

Markedsførerne står nå åpent frem og innrømmer at de definerer 8-12-åringer som en egen målgruppe, de som er midt i mellom barn og ungdom. De kaller dem Tweens. De får stadig mer penger, og de vil gjerne være litt eldre enn alderen tilsier. Kleskjeden Bik Bok har tatt konsekvensen av dette og åpnet åtte nye butikker spesielt for ”tweens”, under merkenavnet Wow.

Det er ikke noe nytt at barn og ungdom gjerne vil være litt eldre enn de egentlig er. Selv treåringer ønsker å være eldre enn de er (jeg er ikke tre, jeg er ”treåthalt”, tenk). Det er heller ikke noe galt i å glede seg til man får gå på voksenkino, ta bussen alene eller bruke samme type klær som storesøster.

Men som foreldre har vi et ansvar for å lære våre barn at med en høyere alder følger det også ting som ikke nødvendigvis er like morsomme som et nytt dataspill eller en Miss Sixty- bukse. Voksenverdenen handler om plikter. Ansvar. Husarbeid. Ordentlig oppførsel.

En del foreldre tror de gjør det beste for barna sine ved å gjøre alt for dem. De lar dem ikke bruke kniv, det kan være farlig. De lar dem ikke lage mat, det kan være farlig, og de kan gjøre det feil. De lar dem ikke gå 500 meter for å besøke bestevennen, de kjører dem heller, så fryser de ikke. De lar dem kort og godt ikke slippe til, men behandler dem som babyer/gratis hotellgjester til de flytter hjemmefra.

Jeg vet om 11-åringer som ikke vet hvordan de steker en ferdigpizza. Som legger seg ned på gulvet og hylskriker hvis de må støvsuge rommet sitt. Som aldri har lagt sine egne klær på plass i skapet. Og som svarer frekkere enn jeg har lyst til å gjengi her når voksne spør dem om noe.

Neida, vi har ikke fratatt barna våre barndommen. Er det noe de som vokser opp i dag har nok av, er det barndom. Det å være voksen handler ikke om å gå med sko til 2000 kroner.

De fleste norske barn har mer enn nok ting. Det de trenger er foreldre som lærer dem litt om livet, om verdien av penger, at klær ikke vasker seg selv og at det ikke er lov å kalle mamma for ”f***ekjerring” selv om hun nekter å gi ut mer lommepenger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende