Side 3

Penger, milliardærer som klubbformenn og null tålmodighet, har ført til en fotballvår i Europa som savner sidestykke.

Vi kan starte med italienske Inter. Roberto Mancini var hovedtrener. De tre siste sesongene vant han seriegull med klubben. Belønning: Sparken – og selvsagt en fet sluttpakke.

Så var det England og Chelsea. Avram Grant førte klubben til sin første finale i Champions League, der Chelsea tapte på straffekonk mot Manchester United. I ligaen ble klubben nummer to, etter at avgjørelsen falt først i siste kampen. I tillegg kom Chelsea til finalen i den engelske ligacupen. Altså tre annenplasser. Belønning: Sparken – og sluttpakke.

Vi fortsetter i England, nå til Manchester og City. Sven-Göran Eriksson tok City til sin beste ligaplassering siden 1992, klarte flest poeng i klubbens Premier League-historie (innført 1992 / 93) – og fikk klubben til UEFA-cupen, det var den andre gangen City har deltatt der på 29 år. Belønning for dette: Sparken – og sluttpakke.

I både Inter, Chelsea og Manchester City sitter det eiere som dette ikke er bra nok for. Derfor må manageren ut og erstattes med en de har enda mer tro på. For Inter har ikke kommet langt nok i Champions League. Og det var visst Mancinis feil.

Hadde ikke kaptein John Terry sklidd da han skjøt straffe for Chelsea, så ville Champions League-trofeet trolig blitt med til London og ikke Manchester. Og da hadde det kanskje vært umulig å sparke Avram Grant?

Eller – når jeg tenker meg om så fikk tyske Jupp Heynckes sparken i Real Madrid på 1990-tallet, rett etter at klubben vant Champions League. Men Roman Abramovitsj, mannen som hentet Grant til Stamford Bridge i London, sparket samme mann etter tre annenplasser.

Hva innbiller klubbeiere seg, egentlig? At de bare kan ansette og sparke, og håpe at en eller annen gang så lykkes manageren med å hente hjem Champions League-trofeet? Det ser ut til å være det eneste trofeet som gjelder, og det er kanskje ikke så rart heller, så lenge du kan bli med i verdens gjeveste fotballturnering uten å være champion i eget land. Det holder faktisk å komme på en fjerdeplass i de største nasjonene, så får du være med i Champions League.

Logisk sett hadde både Mancini, Grant og Eriksson fortsatt i jobbene sine med slike resultater. Men ikke når milliardærene styrer, uten tålmodighet og gangsyn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

WIEN (VG) Med sine spraybokser sier taggerne langs Donau i Wien det hele Østerrike mener: «Fuck off, Fritzl».

Den incestsiktede 73-åringen fra småbyen Amstetten 13 mil fra hovedstaden har tilstått. Man hater ham i både øst og vest, nord og sør. Noen skarve støttebrev skal han riktig nok ha mottatt i sin fengselscelle i St. Pölten – flertallet vender ham imidlertid en iskald skulder.

Josef Fritzl har ikke bare holdt sin datter som gissel i en kjeller i 24 år, satt syv barn på henne og utsatt en hel familie for angst og redsel. Han har også brakt skam og vanry over et helt land.

I august for to år siden løp en ung kvinne panisk gjennom gatene i Wien-forstaden Strasshof. Det var Natascha Kampusch. 18 år var hun blitt – siden hun var 10 hadde hele nasjonen lett etter henne.

Etterforskningen viste at en gal elektriker hadde holdt henne innesperret i et kjellerkammer gjennom hele oppveksten. Enkelte omtaler nå Østerrike som «fangehullenes rike». To slike historier på så kort tid har fått folk over hele verden til å undres. Når fotball-EM nå har braket løs i Østerrike og Sveits, håper imidlertid politikerne i Wien at tribunestemning, seiersrus og vaiende flagg skal gi overskriftene en annen valør.

Forbundskansler Alfred Gusenbauer, som du kan bli nærmere kjent med i dagens VG7, tar sikte på å bruke EM som en internasjonal imageoffensiv.
Men for mange østerrikere er tragedien allerede et faktum. Drosjesjåføren som kjører meg fra lufthavnen i Wien til mitt hotell ved Parkring, sier rett ut hva han synes om Amstetten-saken. – Jeg skjemmes.

Taggerne jeg løper forbi på min joggetur langs elven neste dag, mener åpenbart det samme. Budskapet deres på muren er i alle fall ikke til å ta feil av.

Selv om både Natascha-saken og Amstetten-dramaet er opprivende, må vi huske på at det tross alt er enkeltforbrytere som har gjort seg skyld i ugjerningene – ikke Østerrike som sådan.

Så får heller politikerne, når EM-festen er over om tre uker, sette seg ned og vurdere om de involverte offentlige instanser fungerer som de skal.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ole Gunnar Solskjær er en folkehelt. Ingen tvil om det. Men er det lov til å komme med noen få kommentarer til hans uttalelser til VG Helg nylig?

På todagersreise til Luanda i Angola svinger UNICEF-ambassadør Ole Gunnar pisken over sine "bortskjemte landsmenn", hevder at han ikke har behov for oppmerksomheten som reisende i det godes tjeneste og at han "nesten" heller vil bli husket for å ha bygd ti skoler i Afrika enn for å ha vært en god fotballspiller.

Solskjær har vært så utrolig heldig (flaks er viktig!), dyktig og god at han har tjent sinnssykt, uhorvelig – på grensen til det ufattbare – masse penger i Manchester United.

Både han og vi vet godt at inntektene ikke står i noe som helst forhold til innsatsen. Men markedets elleville krefter og fotballens umåtelige popularitet har skjenket Ole Gunnar pekuniære gaver ut av en annen verden.

Jeg tror derfor – med all respekt, og til tross for hans påstand om at han ikke ønsker å kjøpe seg goodwill – at Ole Gunnar har behov for å vise omverdenen at han BRYR seg.

Han ønsker – i likhet med mange andre rikfolk (fra David Beckham til Roger Moore) – å vise sosialt engasjement som eksponert UNICEF-ambassadør.

Så vidt undertegnede skjønner, er det snakk om å gi store deler av overskuddet fra Solskjærs kommende avskjedskamp (testimonial) for Manchester United i august – hvilket kan bli fem-syv millioner kroner.

Det er penger som helt sikkert kommer veldig godt med i lokal skolebygging i Angola. Men: Kan ikke pengene gis bort med lutter glede, Ole Gunnar, uten medfølgende bortskjemte-landsmenn-moralisme?

(Fattigdommen er ikke utryddet her til lands, heller. Bare spør Kristin!)

Og: Ønsker du virkelig heller å bli husket som skolebyggeren på landsbygda i Angola i stedet for som briljant fotballspiller i verdens mest berømte fotballklubb?

Jeg tror vi setter den uttalelsen på kontoen for koketteri.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det stunder mot annen halvdel av fotballsesongen, og nok en gang kan vi nyte/«nyte» (delete det som ikke passer) eliteserien på reklamekanalen TV 2.

La oss dog komme med en liten innsigelse før det hele ramler i gang igjen.

Det gjelder startpunktet for TV 2-sportens igangsettelse av seeravstemningen om banens beste spiller i de direkteoverførte kampene.

Under en av de siste matchene før fotballferien noterte vi at avstemningen ble satt i gang – åtte minutter etter avspark.

Kommentator Øyvind Alsaker oppfordret friskt og freidig: – Sett i gang og stem! (Mens Nils Johan Semb antagelig forberedte en tyngre analyse.)

Spørsmål: Hvor mange av seerne besitter så overdådig synske og clairvoyante evner at de allerede etter åtte minutter kan avgjøre hvem som vil spille best i de resterende 82 minuttene (pluss tilleggstid)?

En annen gang hadde det gått hele 11 minutter før man satte i gang avstemningen, hvilket betød at man ikke hadde mer enn 79 minutter (pluss tilleggstid) å gjette på.

Likevel synes vi det blir for snaut.

Man kunne mistenke TV 2 for å ha Økonomiske grunner til å blåse i gang seeravstemningen så tidlig.

Riktignok koster det bare én krone pr. stemme, men når mange nok gir fra seg én krone, blir det som kjent penger av det.

Det er greit nok at man annonserer muligheten til å avgi stemme på e tidlig tidspunkt, men hvis man ikke kommer fra en familie med utpreget synske evner – som Alsaker tydeligvis gjør, uten at vi husker at han offentlig har uttalt seg om det – bør man kanskje pålegge seerne å titte litt på kampen før man avgir stemme.

Enig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1.september 2003 ble Direktoratet for Brann- og eksplosjonsvern lagt ned. Tar man en titt på

Tippeliga-tabellen, var det en usedvanlig dårlig idé.

For dem som ikke har fått det med seg: SK Brann, Bergens stolthet, er på full fart mot sitt første seriegull siden 1963. Hadde klubben kun spilt hjemmekamper, ville dette vært et problem bergenserne fikk håndtere selv. Men med syv gjenstående bortekamper før gullet eventuelt kan innkasseres, må hele Norge denne høsten betale prisen for at det er 43 år siden sist.

For mens det som oftest er Lyn, kan du bare forberede deg på at minst

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens Ravi fikk oss til å få «E-ore» på hjernen i fjor sommer, seiler nå «H-ore» opp som det vi er opptatt av.

For kan den sindige franske fotballhelten Zinedine Zidane ha gått ut av sitt gode skinn bare for noe så enkelt som en hore-bemerkning? Diskusjonen går høylytt: Hva var det frekkas-italieneren Marco Materazzi sa? Søsteren din er ei hore? Mora di?

Selv så jeg VM-finalen på storskjerm et sted i Oslo sentrum. Midt i kampen, en gang hvor en av spillerne gjorde et eller annet galt, begynte plutselig halve publikum å rope nettopp H-ordet: Hore, hore, hore, gjallet taktfast mellom veggene.

Mulig denne ordbruken er like vanlig blant voksne tilskuere på fotballkamp som i enkelte pubertale ungdomsmiljøer, men jeg lot meg i hvert fall provosere. Det kunne jeg spart meg for. For i gårsdagens VG kunne en rekke tidligere fotballspillere fortelle hvor heftig språkbruken er på fotballbanen. – Det kan handle om alt fra å såre familien til sex. Det er bare fantasien som kan sette grenser for hvor grove meldingene kan være, sa eks-proff i flere land, Tore Pedersen.

Hvor ille kan det bli? En klassiker i serien «verdens beste fornærmelser» er replikken: «Jeg er visst en bedre elsker enn deg. Det har kona di sagt». Kunne det være noe sånt Marco sa? Eller hva med en skikkelig saftig Muhammed-fornærmelse – vi har jo gjennom vinteren lært at sånt virkelig kan hisse opp humøret hos en muslim? Ifølge Marco selv, handlet det i hvert fall ikke om moren til Zinedine. – Mødre er hellige, sa Marco, som ikke bare er en gjennomsnittlig italiener, han mistet også moren sin som 14-åring.

Zinedines skalling forteller uansett at alle kan vippes av pinnen, hvis fornærmelsene rører noe som er viktig nok. Og at noe er viktig er fint. Det forteller at man fortsatt bryr seg, at ikke alt er likegyldig – selv når VM-tittelen og heltestatusen står på spill.

 – Hva skal vi si til barna våre, Zinedine? Hvordan kunne dette skje deg, spurte den franske sportsavisa L’Equipe i sine spalter på mandag.

Svaret får vi kanskje en dag, men det vil uansett innebære en sunn lærdom: Alle – selv den mest fantasiske helt – kan gjøre feil. Skulle det vise seg at skallingen kom som følge av h-ordet, kan franske barn lære en annen ting i samme slengen (noe også nordmenn i alle aldre bør ta til seg): Hore-ordet er ikke ufarlig. Det bør ut av språket vårt, både på og utenfor fotballbanen.

Hva mener du om språkbruken på og utenfor fotballbanen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I et desperat forsøk på å få stadig flere mennesker i arbeid, vi må noen år tilbake i tid her, dukket plutselig en fjerde dommer opp i fotballens landskap.

I og for seg en god tanke, all den tid det er vrient å se spillernes stadig mer utspekulerte triks for å skaffe seg fordeler på en fotballbane.

Så det logiske ville være at en fjerde dommer hjalp dommeren og hans to linjemenn med dømmingen.

Kanskje to dommere delte banen seg imellom, som i håndball, for eksempel. En god idè.

Feil.

Fjerdedommeren, for de som ikke vet det, han har med seg linjal og sterke briller, han opptrer som en alvorlig barnehageonkel overfor to voksne menn (les trenerne), slik at disse ikke stikker tærne sine over en linje når de roper ut sine mer eller mindre viktige beskjeder til spillerne.

I tillegg skal de passe på at trenerne ikke blir veldig sinte – og samtidig viser det.

Jeg ser det stadig vekk; like sikkert som at en trener nærmer seg, beveger seg noen centimeter over den oppmerkede linjen… DA er fjerdedommeren der med linjalen sin.

Dette er en viktig jobb. For strek-tråkking er farlig og kan ødelegge fotballen.

Starts trener Tom Nordlie fortalte meg at han kom med et spontant utbrudd og gjorde noen armbevegelser da laget hans bommet på en stor sjanse nylig. Da var fjerdedommeren raskt borte hos ham med pekefingeren og sa at han måtte skjerpe seg.

Sånt gikk ikke an. Spontanitet, det skal vi ikke ha noe av i fotball. Bedre med uengasjerte trenere som ser ut som de er døde, litt som Sven-Gøran Eriksson under landskamper for England. Slike trenere, det vil norsk fotball ha.

Men; fjerdedommerens aller viktigste jobb, kanskje i sterk konkurranse med påpekingen av tråkking over trenerstreken, det er å vise frem et viktig skilt der det står hvor mange minutter dommeren har lagt til.

Selv om dommeren stort sett legger til enten færre eller flere minutter, så er det en viktig jobb.

Arne Scheie liker ikke at jeg henter frem denne episoden, men han var blant de første som

kommenterte en kamp på TV der fjerdedommeren også var til stede.

Scheie visste det nok, men han glemte seg sikkert bare, så da fjerdeommeren kom med skiltet med "1" på for et minutts tillegg av tid i 1. omgang, utbrøt Arne Scheie: Det ser ut som et av lagene skal bytte keeper…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

STOCKHOLM (VG) Sveriges likestillingsombud liker ikke at den tyske sexhandelen vil øke under sommerens fotball-VM. Derfor foreslår han – på fullt alvor – at Sverige skal boikotte mesterskapet.
Claes Borgström heter myndighetspersonen bak det kontroversielle og temmelig populistiske utspillet. Skjønt populistisk og populistisk, han kan fort ende med å skyte seg selv knallhardt i foten, for å bruke litt ballterminologi. For svenskene står ikke i kø for å omfavne forslaget.
Prostitusjon er kalt verdens eldste yrke. Det er noe som kommer til å finnes i tusenvis av år også etter sommerens fotballfest, enten man liker det eller ikke. I Tyskland har man valgt å legalisere prostitusjon, noe man i mange andre land, som for eksempel Sverige, ser fordømmende på. Men det som får likestillingsombudet og mange andre til å reagere ekstra sterkt er at sommerens mesterskap vil medføre en kraftig økning i slavehandelen med sexarbeidere. Opp mot 40 000 kvinner kan komme til å bli importert – mange av dem med tvang- for at mannlige fotballelskere skal få hjelp til å glemme skuffelsen over et tap, feire en seier, eller hva det nå måtte være som lokker en til de syndige bulene.
- Det er fullstendig uakseptabelt, sier likestillingsombudet.
Og så langt kan nok de fleste være enige med ham.
Det er først når en begynner å mikse idrett og politikk at det skurrer for meg.  Jeg mener de burde klare å finne andre virkemidler dersom de ønsker å leke moralpoliti i ånden til George Walker Bush, som pussig nok, viser det seg nå, faktisk er av svensk herkomst!

Hvorfor kan ikke heller svenskene ilegge straffetoll på tyske produkter som Mercedes, BMW eller Audi? Eller droppe å kjøpe tyske hvitevarer som Gaggenau, Poggenphol, og AEG, la være å ikle seg tekstiler og sko fra Adidas eller Puma. Og fotballturistene kan la være å fylle opp bilen med billig tysk øl og vin når de reiser hjem, forhåpentligvis i god tid før finalen.
Eller kanskje best av alt, kan ikke rett og slett alle svensker bli enige om holde seg på arenaene for sport – og ikke sex – når de våger seg på tokt i sommer?
Har du et bedre forslag, eller syns du en boikott er et godt våpen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva skjer med norske fotballspillere når de trer på seg landslagsdrakten? John Carew blir raskt forandret fra fransk elegantier til elg i solnedgang.

Christian Grindheim blir så tung i sine unge ben at han ikke makter å slå hjørnespark som har en høyde over jordkloden på mer enn 1.70 meter når de smeller i knollen på nærmeste motspiller. Gamst Pedersen og Riise legger igjen godføttene og sikteevnen i Storbritannia, mens Steffen Iversen tar vinterferie. Og Jan Gunnar Solli, som var påtenkt rollen som

Duracell-kanin vis-a-vis tsjekkiske teknikere, kommer på banen… uten batteri.

Hverken André Bergdølmo eller Erik Hagen virket heller komfortable på den forstørrede sandvolleyballbanen. Puuuhhh!

Er det Tufte I.L.-effekten – som driver tungt over landet i øyeblikket — som har sneket seg forbi Hareide og inn i landslagsgarderoben?

Vi har i mange år – manglende fotballspisskompetanse til tross – forundret oss over landslagets manglende evne til å gå i angrep, i motsetning til å tette igjen bakover. Logisk sett er det umulig å forsvare seg frem til suksess i enhver idrett der man slåss om poeng (som utdeles for angrepsmessig eksellense, vår anm.). Hadde internasjonal fotball befunnet seg på norsk nivå i offensivt artisteri, ville fotballen ha stått like sterkt på verdensbasis som bandy. Det tør vi hevde.

Men på en dag som denne skal vi ikke syte eller fremvise nasjonalt tvisyn; derimot heie (intenst) på vår gutter, som i kveld skal banke livskiten ut av tsjekkiske semiprimadonnaer på hjemmebane – om alle guder (og da mener vi alle) står oss bi.

Og går vi videre til VM, skal vi – når den tid kommer, neste sommer – vise at det er mulig å spille 0-0 eller tape med minst mulig margin, selv mot de antatt beste lagene i verden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

John Arne Riise (24) er p

Tips oss hvis dette innlegget er upassende