Side 3

For et par tiår siden var grilling en ganske analog syssel. En halvkule på litt vinglete bein ble fylt med kull, dynket i tennvæske og satt fyr på. Man trengte ikke noe særlig mer, bortsett fra et passende forråd med banneord. Et saftig «faen» var det beste man hadde å stille opp med mot en tørrstekt kotelett.

Grilling var dessuten en unnskyldning for å ta på seg en rar vott og et festlig forkle. Plutselig gikk far rundt i hagen med Davids nakne Michelangelo på forsiden, og en litt for liten shorts på baksiden.

Plystrende, mens han jevnlig sprutet petroleumsdestillat på kullene så flammene slo opp i lufta, noe som også det året fikk han sure naboen i tredje etasje til å skrive brev til styret om hvordan grillosen ødela hele sommeren. Inne sto mor og lagde salat som ingen egentlig hadde lyst på.

Vi har utviklet oss. Riktignok grilles det fortsatt friskt, men ikke så uvørent som før. Norsk grill er blitt et marked og en arena.
Kan vi snakke om en grillsosiologi? Jeg påstår det. Du er hva du griller. Og ikke minst hva du velger å grille på. Reisen fra torommeren i byen til toetasjer med hageflekk og platting i forstedene er ikke komplett uten innkjøp av ny grill. Helst gass. Med praktisk beskyttelsestrekk i vinyl.

Gassgrillene kommer fra USA. Man trenger ikke høyhalser og rare briller for å se det på designet. Det blinker i krom, det er svært, og brytere og hendler er lagd for store never.

OK, det ble den litt sure firesylindrede familiebilen med praktisk lastehøyde og ryggealarm istedenfor Ford Mustang, men hjemme på terrassen står to kubikkmeter Weber Genesis og putrer i gassventilen. Klar til å svi noen nakkekoteletter og en pliktskyldig laksebit i ny og ne.

Noen drømmer seg kanskje bort mens de står og stirrer på pølsene. Til gassgrillenes konge, Bread Breaker Two Dual-fuel Grill. Den koster knappe hundre tusen, men ser til gjengjeld ut som en forkrommet miniutgave av operaen i Bjørvika. Det ville ikke forundre meg om Petter Stordalen har en sånn.

Det å ikke kjøpe gassgrill er selvfølgelig også et signal om hvem du er. Kullgrillerne har bedre tid, og vil nok regne seg selv som atskillig mer matkyndige enn gasskameratene. Som eliter flest er de opptatt av motstand.

Det er nemlig akkurat like vanskelig å få jevn fyr på en kullgrill i dag som det var i 1979. Og maten blir fortere svidd. Men det er en del av moroa. Et godt måltid fra kullgrillen krever høy grillkompetanse. De som sverger til kull vil selvfølgelig hevde at maten derfor smaker langt bedre.

Ingenting slår som kjent den autentiske smaken. Av kull.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende