Side 3

Sitter du med en treroms i blokk og lengter etter egen hage? Her er noen grunner til å tenke seg om en gang til.

En våpenhvile i Midtøsten varer omtrent like lenge som sammenhengende soldager en typisk norsk sommer.

Og dessverre, en hagesommer i min families villahage er av og til å regne som en miniatyr av konflikten mellom Israel og palestinerne.

Min sønn på syv år har det samme forholdet til sin mors hageplanter som palestinere til israelske bosetninger på Vestbredden, de hører ikke hjemme der.

Til angrep går han uten palestinaskjerf, men væpnet med skruknotter og femmerball. I går gikk nok et missil over mors grense og rammet en uskyldig tomatbusk. Den døde momentant.

Gjengjeldelsen kom brutalt og umiddelbart: Søppelkassen er nå full av fotballer, til store tårer på palestinsk (min sønns) side.

Jeg tar meg i å flire av det hele, men bare i smug. For her tolerer ikke regjeringen dårlig skjulte smil. Akkurat som FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen har uttalt seg på måter som kan oppfattes som kritikk av Israel, blir jeg tolket til å støtte intifadaens barn, altså min sønn.

Slikt tas ikke nådig opp. ttalelser som «Hva skal vi med en hage, om ikke barn skal få sparke fotball i den?» fører brått til brudd på alle diplomatiske forbindelser. Og det skal mer enn en pekefinger til min sønn for å gjenopprette dem.

Og som på Vestbredden, det er ikke bare én part som står for overgrepene. Dette blir ingen seksdagerskrig. Som husdiplomat er det trist å erkjenne at syvåringen nok en gang har sendt alt håp om en ny våpenhvile langt ut i periferien. Med et stilsikkert volleyspark ble en av mammas stolte tulipaner nylig sendt i nydelig bue over garasjen.

Siste nytt fra krigssonen er at en sjelden blomsterart med komplisert latinsk navn er massakrert i et terroranslag. Nakken er brukket og livet sto ikke til å redde. Gjerningsmannen er hittil ukjent, men størrelse 34 i sko står tydelig skrevet i blomsterbedet.

Det blir en lang sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende