Side 3

Flere har tatt til orde for at Knut Hamsun (1859-1952) burde få oppkalt en gate eller plass etter seg i Oslo.

Jeg har lenge vært ute i annet ærend. Nemlig å ta navnet fra en plass. Det dreier seg om en plass de færreste har hørt om. En plass uten navnets romantikk og hvis kjendisfaktor er omvendt proporsjonal med beliggenheten. Sonja Henies plass. Den er klemt innimellom Oslo Spektrum og Oslo Plaza hotel, en bråkete rundkjøring, x antall taxier og Vaterlandsparken.

Det minner aller mest om en taxiholdeplass som jeg tror selv Tonya Harding ville betakket seg for. Men hvordan endte Sonja Henie (1912-1969) opp i denne skammekroken? Det var ondt blod mellom Sonja og Norge, det vet jeg fra en dokumentarfilm jeg hoppet inn og ut av en kveld. Det sto mellom den og Bergerac. Sonja var bitter på Norge eller motsatt. Hvordan var det igjen? Uansett ble hun satt på plass og forvist til denne taxiholdeplassen. Oslo Byleksikon forteller at det skjedde tyve år etter hennes død, i 1989.

Og taxiholdeplassen hennes forlater man helst før man får for mange merker av den. I alle fall når man ser at den har det navnet. Rundkjøringen brummer. Eksosen gir deg KOLS. Taxiene kommer og går. Kanskje bør også navnet komme og gå.

Vi har altså en plass ingen kan ønske seg. Samtidig er en ikke-person på desperat leting etter en plass. Her aner jeg, kjære leser, konturene av et grusomt kompromiss.

Sonja bør få slippe ut av skammekroken, og Knut Hamsun kan ta plassen hennes. Det er ikke nødvendigvis noe skritt ned for Knut. Sonja var jo tross alt verdens mest kjente nordmann. Sin tids Thor Heyerdahl. Så er Norge endelig forlikt med en superlandsmann, mens en annen kan begynne den lange veien tilbake.

Knut, Sonja, hvor dere enn er, send oss et tegn! Hva synes du om å kalle opp en gate eller plass etter Knut Hamsun?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min honnør går til Knut Even Lindsjørn (SV) og Kjell Veivåg (V) som i Oslo bystyre har kjempet for å kalle opp en plass eller en gate etter Norges største dikter, Knut Hamsun.

De ble, som vanlig når den saken kommer opp, sablet ned av et flertall av knehøner som fnysende viste til dikterens nazisympatier under krigen. Og det ble de til tross for at en rekke andre byer og tettsteder i Norge har Knut Hamsuns gate eller Knut Hamsuns vei.

I landets hovedstad, denne by som ingen forlater uten å ha tatt men av den, skal han derimot ikke hedres med et gatenavn.

Nå kan vi jo trygt si at Knut Hamsun hevder sin plass i verdenslitteraturen uten å hedres av Oslo bystyre. Men jeg synes det er uendelig smålig av hovedstadens politikere at de stirrer seg blinde på Hamsuns villfarelse under krigen og nekter å ære ham for hans monumentale diktning. Nazisympatiene må vi fordømme, men vi må likevel bevare minnet Knut Hamsun slik han var – også hans usympatiske sider. Den danske dikteren Johannes V. Jensen sa om sin venn Hamsun at «han hadde feil også, bevares, men de var store». Knut Hamsun bør nettopp huskes og minnes for sin brysomme storhet.

Debatten om saken i bystyret holdt det nivå vi kunne vente. Andreas Halse (Ap) sa for eksempel at «det vil være hele pakka med en troende og glødende nazist vi vil kalle opp en plass etter». Knut Hamsun var ingen troende og glødende nazist. Ulykken hans var nettopp at han aldri hadde satt seg skikkelig inn i nazismens program og vesen. Men gamlingen på Nørholm hadde aldri vært demokrat, han hadde sans for den sterke mann i politikken og han var en usvikelig tilhenger av Tyskland.

Motstanderne kan ha rett i at det er vanskelig å skille dikteren Knut Hamsun fra landssvikeren. Vi som sitter med fasit, kan finne mengder av spor i diktningen som peker frem mot Hamsuns holdninger og handlinger under krigen. Men diktningen blir ikke mindre av den grunn.

Knut Hamsun leses verden over og av stadig nye generasjoner. Storheten i livsverket hans er uomtvistelig. Derfor bør hjemlandet hans kunne leve med hans store feiltrinn i livet og gi sin hovedstad en gate eller en plass som bærer dikterens navn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende