Side 3

Hemsedølingene skylder på ungdommen. Det er fryktelig feigt. De har nemlig bare seg selv å takke for at skibygda har blitt som den er.

For det er ikke ungdom fra Bærum som har markedsført Hemsedal som et sted der alt er lov. Det har hemsedølingene selv gjort, og klappet seg begeistret på lommebøkene.

Hør bare hva en representant for Hemsedals turistnæring sa til VG i 2000:
- After-skien er noe av det viktigste i Hemsedal. Sponsorene våre sørger for underholdning. Når for eksempel Levis er sponsor må jentene skifte fra slalåm- til Levisartilkler oppå baren. Det er gøy å se på – men kan ofte bli litt pornografisk.
Lokker slike uttalelser familier til å oppsøke stedet? Eller appellerer de til ungdommen? Hemsedølingene stikker hodet i pengebingen og skylder på de siste. For det er penger dette dreier seg om. Mye penger. Hemsedal er Norges dyreste skisted.
Foran årets sesong innførte man 25 års grense for å leie leiligheter. Det ga utleiere blaffen i. Ungdommer helt ned i 18 år har leid leiligheter uten å gi falske opplysninger. Eierne ønsket seg jo pengene deres.
Nå har Hemsedal ”vedtatt” at ingen under 23 år skal få bo i de mest utsatte områdene. God dag mann Økseskaft. Tror virkelig noen at det vil skje? Skal det gjelde en 18-åring i følge med foreldre sine også? Eller en 14-åring? Og hva med et kjærestepar der den ene er 30 og den andre 22? Og hvem skal kontrollere?
Hvis hemsedølingene virkelig vil endre sitt ungdomsimage – noe jeg personlig tviler sterkt på – må de kontrollere bedre hva som virkelig foregår i bygda deres.
De har hatt god tid til å se an utviklingen. I 1994 var det store narkotikabeslag i dalen. Da stoppet man busslastene med tenåringer, men ikke problemet.
Nå er det nesten like hvitt på utestedenes toaletter, der kokainlangerne står, som i bakken. Det vet ungdommen. De som driver stedene må være utrolig blåøyde hvis ikke de også vet.

Personlig har jeg vært mye i Hemsedal. Spesielt da jeg ung. Og ja, jeg skal innrømme at jeg har vært full og sikkert gjort dumme ting noen nyttårskvelder i Hemsedal selv jeg. For sånn drøyt 20 år siden. Og med svært god kjennskap til mange av ungdommene fra Bærum som var i Hemsedal nyttårshelgen, jeg tror ikke de oppførte seg spesielt verre enn vi gjorde. Den største forskjellen er at de nå er langt flere.
Og det er Hemsedølingen som har laget infrastrukturen. Ikke ungdommen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Julen er for barna. Det gjelder ikke minst de delene av den som ligger under juletreet.

Vel vitende om at de økonomiske forskjellene øker i Norge og at enkelte familier ikke har råd til de store gavene, er det fælt å konstatere at omkvedet i år er at mange unger allerede har alt. De trenger ingenting.

La oss ta en oppsummering av hva året bringer av gaver. For det første er det bursdag og jul. Da kommer det gaver fra mamma og pappa, gjerne supplert med noen nye mammaer og pappaer. Så er det minst to par besteforeldre, alle onklene og tantene og familiens gode venner.

De fleste har råd til å være rause – og er det gjerne. Det er ingenting vi heller bruker penger på enn barna. Derfor er det heller ikke uvanlig at ungene (ihvertfall de minste) får en gave hver dag i julekalenderen. Selv på skolen blir de oppfordret til å ta med en liten ting til klassens julekalender.

I tillegg får — og gir — de minst 10 gaver i forbindelse med bursdagsfeiringer i klassen eller barnehagen. Det kommer gaver når de skal belønnes for gode prestasjoner, ja selv når prestasjonen ikke har vært annet enn å stappe i seg en hamburger en stresset hverdagsettermiddag!

Derfor kommer dessverre ikke Aftenpostens oppslag om at leketøysimporten er fordoblet på 15 år, som noen overraskelse. Fremtiden i våre hender tolker statistikken fra SSB dithen at det i 2004 betydde 15 kilo leker per barn under 16 år.

Og det verste er at mye av det er likegyldige og dårlige leker som rakner, brekker og faller fra hverandre etter ukers bruk. Penger rett ut av vinduet med andre ord. Gave for gavens skyld. Rent pliktløp. Ikke som en kilde til utvikling hos hvert enkelt barn.

Ungene selv vil aldri finne på å si nei takk til presanger. Det er voksnes oppgave å styre denne utviklingen, og til å finne gode alternativer. Ingen skal være i tvil om at det kreves en god porsjon personlig mot å være den som setter ned foten for gavetyranniet.

For mitt indre blikk ser jeg reaksjonene i bursdagsselskapet der en liten stakkar kommer tomhendt til flaske-tuten-peker-på ritualet med henvisning til mors prinsipielle standpunkt mot billige pliktgaver. Men jeg har begynt å øve. Det er slutt på den obligatoriske godteposen ved selskapets slutt. Hvis jeg får mannet meg opp, blir det slutt på gavene også. Men tidligst etter jul.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det heter seg at bak enhver fremgangsrik mann står en forundret kvinne. Men ingen forundres vel over at farsdagen ble til etter initiativ fra en
datter.

Ikke bare er de festlige anledningene i familien ofte et resultat av kvinners planlegging og gjennomføring. Det er jo vi som elsker pappa aller mest. Ja, så betingelsesløst at vi tidlig vil gifte oss med ham. Og når det ikke lykkes, ender vi opp med å finne menn som likner pappa.

Om Sonora Smart Dodd giftet seg med en slik mann, vet jeg ikke. Men inspirert av en gudstjeneste på morsdagen i 1910 om en mors oppofrelse for sine barn, ønsket hun å feire sin far, en krigsveteran fra den amerikanske borgerkrigen som på egenhånd hadde oppdratt sine seks barn på en farm i staten Washington, nordvest i USA.

Når USA – og de fleste andre land i verden – markerer farsdagen i juni, er det fordi det var da Sonora Smart Dodds far hadde sin fødselsdag. Men er det ikke typisk at han ble hedret for sin oppofrelse først etter sin død?

Nettopp derfor er det grunn til å gjøre et nummer av farsdagen — og morsdagen, i og for seg. Altfor sjelden forteller vi foreldrene våre hvor mye de betyr for oss. De er våre viktigste forbilder. I egenskap av seg selv definerer de livet for oss på godt og vondt.

I USA omtales disse dagene — og andre "merkedager" som mer enn noen annet representerer en unnskyldning for å shoppe — som «Hallmark Days». Det er ment som et spark til Hallmark, USAs største produsent av hilsningskort. I USA er farsdagen den 5. største anledningen for å sende et (Hallmark) kort. Symptomatisk nok var også handelsstanden sterkt medvirkende til å etablere mors- og farsdagen her hjemme etter krigen. Det er neppe tilfeldig at vi feirer våre fedre og mødre i de kommersielt døde månedene november og februar.

Men tanken bak er god — og den bør vi holde fast ved. Dessuten er det helt opp til hver enkelt hva de vil fylle farsdagen med. Det kan jo også tenkes at pappa trenger sokker, å sove litt lenger — eller rett og slett en god klem og forsikring om at han er verdens beste pappa.

Ha en fin farsdag i morgen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Se og få festa stroppen så fort som f…, så vi får denna båten på land!»

Blikket fra mannen i trucken kan ikke misforstås, selv om han ikke sier et kløyva ord. Vi har alle møtt mannen i trucken, vi som har en eller annen farkost med eller uten seil, som skal i vinteropplag. Da er vi alle i samme båt.

For det er mannen i trucken som er konge på havna, ikke han med den største båten. Når sommerens flytende yndlinger løftes opp av oktobervannet og plasseres i båtkrybba med imponerende milimeterpresisjon, er det mannen i trucken som bestemmer.

Det er oktober og opplagstider på båthavner kysten rundt. En kort og dårlig sommer er over for omlag 800.000 eiere av store og små fritidsbåter.

For noen var sommeren så dårlig at de i sitt stille sinn, mens båten henger i trucken og blir høytrykksspylt, tenker at «nå selger vi hele skiten til våren, så slipper vi koner, samboere og kjærester som klager, unger som skriker, høye bølger og motvind, dregger som slipper, regnvær som trommer på dekket, luker som lekker og klær som aldri tørker – og så reiser vi til et sted det aldri regner».

For regner, det gjør det ikke bare i sommerferien, men også som regel den dagen båten skal på land. Du er våt, det er kaldt, det er hull i den litt for billige presenningen du kjøpte i fjor, og han som har lovt å konservere motoren for vinteren, han ringer og sier han ikke kommer.

Det finnes ingen ting ved en sur opplagsdato i oktober som minner om solgangsbris på vei mot Lyngør og Seilmakerfruens kro, der vakre og smørblide jenter serverer halvlitere i le på bryggekanten mens ettermiddagssola steker og sommeren smiler uavbrutt, selv etter at sola har gått ned.

Så står vi der på båthavna i oktober med frosne fingrer mens det blafrer i presenninger og alt er halvmørkt og trist. Og så går vi hjem, henter en rødvin og tenker: Vi får sove på det.

Men neste år, ved påsketider, er vi der igjen, på båthavna. Og når skroget er nypolert og alt er klart for sjøsetting, da smiler til og med mannen i trucken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er to ting som kjennetegner norske småbarnsforeldre: De har dårlig tid og de har mange bøker om barneoppdragelse.

For det er ingen spøk å få barn. Først er det et slit å få dem til verden, og når de først har kommet er alt farlig. Nesten.

Det er farlig å sove på magen. Det er farlig å ligge i foreldrenes seng. Det er farlig at de gråter, i hvert fall mer enn ti minutter. Det er farlig å la dem få noe annet enn morsmelk før de er seks måneder gamle. Det er farlig å venne dem av med puppen før de er to år gamle, og det er farlig å la dem få kumelk, egg, honning, fisk eller nøtter (og mye mer) før de er fylt ett år, eller kanskje de skal være enda eldre. Jeg må innrømme at jeg går litt i surr i "ikke-ne".

MMR-vaksinen var farlig en stund, men det viste seg visst å være bare tull. Sukker er definitivt farlig. TV er farlig. Det er farlig å sitte forovervendt i barnevogn. Lekeapparater er farlige, hvis de ikke er EU-godkjente. Det finnes nesten ikke grenser for hvor mange farer foreldre skal verne barna sine mot.

De som tilhører dagens besteforeldre- og oldeforeldregenerasjon rister ofte på hodet over dagens småbarnsforeldre. Da de hadde småbarn fantes det ikke så mange bøker og statlige direktiver om hvordan man skulle oppfostre et barn. De brukte bare sunn fornuft.

Og sunn fornuft kan for eksempel tilsi at noen barn trenger "vanlig mat" (grøt, grønnsaksmos, moset frukt etc.) lenge før de er seks måneder gamle. Selv om det ikke står i bøkene. Sunn fornuft tilsier at du, hvis du vil, kan slutte å amme når barnet sitter i en stol, holder koppen sin selv og roper på mer brødskive, selv om helsesøster sier noe annet.

Selvfølgelig er det bra at helsevesenet tar ansvar for å lære foreldre hva som er bra og dårlig mat for barn, hvor mye TV de bør se, at du ikke skal røyke inne når du har barn og så videre. Men det er ikke nødvendig at foreldrene tar absolutt alle råd helt bokstavelig. Det er kanskje synd på unger som alltid får nugatti på brødskiva, men jeg synes like synd på dem som aldri får det. Fanatisme er sjelden bra, heller ikke når det gjelder barneoppdragelse.

Det viktigste for barn er at de har foreldre som gir kjærlighet, omsorg, faste rutiner og gode vaner. Er alt dette på plass, er det ikke så farlig om de får en is i ny og ne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ett av åtte skolebarn har ingen venner. Hittil i år har 20 mennesker i Oslo ligget døde i mer enn en uke før de er blitt funnet. Og "Friends" går til stadighet i reprise på TV2.

I vårt samfunn er det lite det er knyttet så stor skamfullhet til som det at man ikke har venner. Det at du ikke har kjæreste er ikke så farlig lenger. Men er du venneløs, da er du rar, da.

I vårt politisk korrekte tidsklemmeliv, hører en stor venneflokk med. Kafebesøk, 30årsdag med 100 gjester, jenteturer til Paris og gutteturer til London. Shopping og champagne.

Du ser det allerede i barnehagen. Noen er mer populære enn andre. De fleste som ikke får venner er forsiktige, pliktoppfyllende og ofte skoleflinke barn, som rett og slett ikke er "kuule" nok. Og selv om det finnes eksempler på upopulære barn som blir både fremgangsrike og populære som voksne, er nok venneløsheten dessverre ofte noe som forfølger en gjennom livet. Vennene forsvinner ikke plutselig når man blir gammel og snart skal dø, de har rett og slett aldri vært der.

Det er populært i Norge å rope på politikerne, på Staten, på samfunnet, når noe er galt. Men når mennesker dør alene i leiligheten sin, er det ikke Staten som har sviktet. Det er vi.

Du føler deg i ditt ess når du sitter der i all din vellykkethet og pimper rødvin sammen med din veltilpassede vennegjeng. Høyst trolig er de fleste av dine venner på samme alder, inntektsnivå, de stemmer det samme og de hører på den samme musikken som deg.

Men når dere først er så mange til bords, hvorfor inviterer du ikke naboen over gangen også? Hvorfor spiser du ikke lunsj sammen med Marit på regnskap en gang i blant, hun som ingen egentlig kjenner? Og hvorfor er du så sjeleglad for at barna dine ikke leker med sønnen til det ”harry” paret i nabohuset?

Ingen kan være venner med alle. Men alle trenger minst en venn for å ha det bra, i følge professor Stein Erik Ulvund ved Pedagogisk forskningsinstitutt. Har du ti venner, tar du vel ingen stor sjanse hvis du blir venn med en til, som kanskje ikke har noen andre. Det eneste du risikerer er å bli kjent med et hyggelig og interessant medmenneske som ser litt annerledes på ting enn deg selv. De ensomme menneskene har godt av å omgås andre enn sitt eget speilbilde. Det har du også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker å få telefon hjemme fra familie, venner og bekjente. Og noen ganger er det nødvendig å bli ringt opp fra jobben. Men det er noen telefoner jeg hater:

De ringer alltid mens jeg ser Dagsrevyen eller TV2 nyhetene. De er overstrømmende, og sier ikke hvor de ringer fra! De presenterer seg aldri med annet enn med fornavn: Hei det er Silje, eller kanskje Helge.

Og videre: Hei, snakker jeg med Kurt? Har du hatt en fin dag? Nå skal du høre: Du har nettopp blitt trukket ut som vinner, du er blant de ytterst få heldige som…osv. osv.

Jeg har forlengst luktet lunta. Klarer ikke å avbryte telefontiraden. I det vedkommende tar et lite opphold, og puster inn, klarer jeg å smette inn med:

- Men hallo! Jeg har reservert meg mot telefonsalg av denne typen. Kan du ikke reglene? Har du ikke oppdatert telefonliste?

Det virker nesten aldri. Ofte legger jeg bare på. Enkelte andre ganger legger jeg bare telefonrøret fra meg, og lar den aggressive og overivrige telefonselgeren snakke ferdig – for døve ører…

Jeg er nemlig en av over 1,2 millioner nordmenn som har reservert seg mot telefonsalg. Har du ikke gjort det er det bare et tastetrykk unna. Her kan du taste inn fødselsnummeret ditt, og vips så er det gjort.

Om noen skulle prøve seg med at reservasjonen bare gjelder for et halvt år av gangen, be dem lese reglene. Det gjelder til du selv opphever reservasjonen.

Aggressive telefonselgere er blitt et stort problem, også hos Forbrukerombudet. I fjor mottok Forbrukerrådet over et hundre klager på aggressivt telefon salg, kunne Bjørn Erik Thon fortelle på frokost-TV i går.

Det er mange veldedige organisasjoner som i det siste har fått klager. Blant de verste var Redningsselskapet, Landsforeningen til støtte ved krybbedød og Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke.

Du kan klikke og klage via Forbrukerområdet. Det nytter! Når du blir avbrutt av overivrige telefonselgere neste gang, ikke vær redd for og fortell dem om DINE rettigheter. Det letteste ved aggressivt telefonsalg er å gi etter og kjøpe. Det fortjener ikke de som ikke holder seg til regelverket!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pleier du å kjøre bil midt i veien? Ikke det? Hva med sykkel? Det smarteste er definitivt å holde seg til høyre.

Kan noen da forklare meg hvorfor folk absolutt må gå midt i veien?

I sommer har jeg blitt en av de forhatte syklistene som tråler marka og lokale turveier på kryss og tvers. Så langt har jeg syklet distansen Oslo—Bergen og halvveis tilbake. Nesten uten unntak har alle gående jeg har passert, trasket av gårde midt i veien.

Familier på tur er de verste. De går gjerne alle fire i bredden. Det er ikke en centimeter klaring på noen av sidene. Kjærestepar og venninner har tydeligvis heller aldri reflektert over høyreregelen. Den praktiseres selvsagt bak rattet, men kan også ha noe for seg også på andre veier.

Spørsmålet er om de gående reflekterer over at også noen andre er ute på tur? Det er en mulighet for at noen vil forbi. Enten de løper eller tråkker avgårde.

Jeg er overhodet ikke tilhenger av råsyklistenes strategi om å kline seg forbi i rasende fart. Jeg har selv blitt overfalt bakfra av en bøling sykkelfanatikere fra den lokale sykkelklubben. Det var lite hyggelig å bli omringet av en pesende okseflokk av menn midt i førtiårene. (Jada, jeg syklet midt i veien og gjør det aldri igjen).

Min strategi har så langt vært å bremse ned og rope «unnskyld» til turgåerne som sperrer veien. Målet er å få dere til å våkne opp. Ringeklokker er utrolig nok ikke standardutstyr på dagens dyre og avanserte sykler.

De høflige utropene fører likevel alltid til det samme: Fotgjengerne skvetter i været og hiver seg ut i grøften med dødsangst i blikket. Det er ikke særlig morsomt å oppfattes som en «dødsmaskin» på to hjul, når man prøver å ta hensyn.

Så kjære turgåere, hva med å innføre tre kjappe turvettregler for dere og oss?

1. Legg aldri ut på tur midt i veien. Hold høyre og passér til venstre.

2. Hold øyne og ører åpne for annen turveitrafikk.

3. Vis hensyn til andre. Brems ned og gi plass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hørte han kom, sekunder før han traff meg i venstre hofte. I neste nå ble jeg kastet framover på underarmer, pupper og knær. Syklisten i hjelm, sykkelhansker og tilhørende sykkel-kondom landet på hodet i en busk utenfor veien.

Under andre omstendigheter hadde jeg kanskje syntes synd på den unge atletiske mannen.

Men ikke da. Jeg lå i sjokk på alle fire mens smertene spredte seg gradvis fra ytterst i huden og inn til beinet. Særlig verket den venstre skulderen. Jeg forsto intuitivt at der var noe brukket. Blodet dryppet fra armer og bein. Men det verst av alt var at jeg grein som en tre-åring, jeg hadde fått den store skjelven.

Syklisten derimot hadde ikke en eneste skramme. Han fulgte meg ned til bilen på parkeringsplassen. Men det var et snilt ektepar med forbindingssaker i sekken som forbarmet seg over meg.

Min lille joggetur endte i et fem timers besøk på legevakten. Der hadde en kvinnelig medisinerstudent fra Oslo vest fintfølelse nok til å fortelle meg at jeg hadde begått et alvorlig lovbrudd da jeg løp på venstre side av veien. Dette informerte hun meg om mens en sykepleier sto over meg på benken og skrubbet skrubbsårene mine på tvers med en børste som kjentes ut til å være av stål.

Medisinerstudenten var selvfølelig pasjonert syklist (hun hadde sikkert kondom under den hvite frakken). Jeg ga henne beskjed om at jeg ikke ville se henne mer, og vendte den andre underarmen opp for børsting.
Jeg hadde selvfølgelig fått en brist i skulderen også, viste røntgenbildet.

Omtåket som jeg var, fikk jeg aldri navn, adresse og telefonnummer til syklisten. Og han ga det selvfølgelig ikke til meg frivillig. Akkurat det har jeg irritert meg over mange ganger, for galningen burde selvfølgelig ha vært anmeldt til politiet.

Hvis han leser dette, skal han vite at jeg aldri kommer til å glemme ham.

Jeg tenker på ham hver gang skulderen min verker. Og hver gang jeg hører en sykkel bak meg, fryser jeg til is. Jeg tør ikke røre en finger før den er passert. Jeg tror jeg kommer til å hate både sykler og syklister resten av min levetid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blir man fullere av å drikke en øl som er kjøpt klokken halv ni enn av en som er kjøpt før klokken åtte om kvelden?

Drikker man mer øl hvis man får kjøpe en six-pack eller to ved syvtiden en lørdagskveld enn hvis man kjøper den før klokken 18.00

En dåre kan som kjent spørre mer enn ti vise kan svare, og her og nå har jeg tatt på meg dårens rolle.

De siste ti årene har dagligvarebutikkene tatt over nesten alt salg av øl her i landet. Bare 18 kommuner hadde fortsatt ølmonopol for ett år siden.
Tidlig på 90-tallet var det over 60 kommuner her i landet som hadde kommunale eller private ølmonopol.

Ølmonopolene har hatt sine tilhengere først og fremst på deler av Sørlandet, Vestlandet og i Nordland. At ølmonopolene stort sett er borte har imidlertid ikke hjulpet på salget. Totalt sett har ølsalget i Norge gått ned de siste årene.

Hyggelig nok for alle som setter pris på en skummende i sommervarmen, så har øl etterhvert fått aksept som en helt vanlig vare i norske dagligvarebutikker. Da er det merkelig, meningsløst, ja nesten uforståelig at det ikke skal være mulig å kjøpe denne varen i hele forretningens åpningstid.

Ta nå på sommeren, for eksempel.

Etter en varm og hyggelig dag på stranden, skal man hjem og tilbringe resten av fløyelskvelden på terrassen eller i hagen, kanskje lete frem grillen og slenge på et par sommerkoteletter eller noe mer avansert spise.

En kald pils hadde vært godt som følge, og far – eller mor for den saks skyld – setter kursen mot matbutikken i nabolaget. Men der blir det bomtur og blankt avslag. For klokka nærmer seg 18.30, og alt av øl er låst inn bak tykt glass, eller dekket til av presenning.

Ingen øl etter klokken 18.00 på lørdager! Slik er reglene i kommune etter kommune, og man tusler hjem igjen med to Farris og en Cola – til ungene. På hverdager er grensen klokken 20.00. Da skal flasker eller bokser være betalt. Det hjelper ikke å være inne i butikken i tide – er kassakøen lang og klokken tipper over deadline, er det bare å legge
varene tilbake straks.

Hvor er egentlig logikken? Økt tilgjengelighet har en tendens til å øke bruken av en vare, jeg ser det poenget. Men har man en vare i butikken, så bør det være lov å kjøpe den så lenge forretningen er åpen.

Jeg nekter å tro at norsk alkoholpolitikk står og faller med at man trekker en presenning over ølkassene to timer før butikken forøvrig stenger.

Det eneste man oppnår, etter min oppfatning, er å irritere vanlige og nøkterne brukere av en helt legal forbruksvare.

Men det er kanskje et mål i seg selv?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende