Side 3

Hva kalles det når en partileder fordømmer en homofil ungdomsleders legning og pålegger ham  å leve i sølibat? Mobbing?

Kjell Magne Bondevik mottok i går boken «Jenny» av forfatteren Jonas Gardell. Boken handler om mobbing blant barn, og har gjort sterkt inntrykk på leserne.

Bondevik mottok boken som frontfigur i barneombudets anti-mobbekampanje «Manifest mot mobbing». Vi husker godt hvordan Bondevik som statsminister lovet å få slutt på all mobbing i skolen i løpet av to år. Men husker vi like godt den homofile KrFU-lederen Anders Gåsland, som følte seg så uønsket av partileder Kjell Magne Bondevik, at han trakk seg?

Først var Bondevik taus. Taushet er en sterk reaksjonsform når man vil stenge noen ute. Så støttet han nestlederen sin, Valgerd Svarstad Haugland, i at Gåsland i alle fall måtte nektes å leve ut kjærligheten sin. Gåsland måtte leve i sølibat uttalte partiledelsen. Først da Gåsland resignerte som følge av motstanden, sa Bondevik hva han hadde ment hele tiden. At Gåsland trakk seg var: «Det var det eneste mulige og riktige».

Jonas Gardell har selv fremstilt Kjell-Magne Bondevik som en springende transvestitt. Det må maktpersonen Bondevik tåle. Men hvert år er det et

titalls unge mennesker som ikke tåler å bli kalt «homo», eller som er redd for hvilke reaksjoner de vil møte hvis de står åpent frem som homofile. De tar sitt eget liv. Bondeviks kampanje mot mobbing har ikke nådd målet sitt. Fortsatt roper ungdommer «homo» etter hverandre i skolegården. Bondevik må selv ta en del av skylda for det.

Hva mener du om politiske lederes ansvar for mobbing?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pastor Åke Green syns det er helt greit å hetse homofile. Det syns tydeligvis svensk høyesterett også.

Pinsevenn-pastoren ble anmeldt og først dømt i Kalmar Tingsrett, senere frikjent av Göta Hovrett for den svært omdiskuterte prekenen i Borgholm pingstkyrka den 20. juli 2003 der han blant annet fordømte ”seksuelle abnormiteter”, herunder homofile, som ”en kreftsvulst i hele samfunnskroppen”. Han sa også at homofile er mer tilbøyelige til sex med dyr og pedofili og at de var opphavet til AIDS.

I går ble Green frikjent av svensk høyesterett. Dommen kan tolkes som at dette nå er helt greie ting å si for en pastor i en kirke.

Loven om hets mot folkegruppe ble for to år siden utvidet til også å gjelde seksuell legning i Sverige. Dette ønsket Green å utfordre. Etter at han fikk medhold i går var en av hans første kommentarer: ”Nå kan vi kjenne oss friere når vi prediker Guds ord”.

Hvordan kan man bli frikjent etter en for mange såpass åpenbar forfølgelse av en folkegruppe?

Svaret er i første rekke at svensk høyesterett følte seg trygge på at en fellende dom ikke ville bli opprettholdt av Menneskerettighetsdomstolen, dit Green var innstilt på å anke saken videre dersom han ikke hadde blitt frikjent.

Hadde det ikke vært for at den domstolen finnes, ville Green etter all sannsynlighet blitt dømt. Den svenske jussen er nemlig ikke til hinder for en fellende dom. Loven om hets mot folkegruppe ble utvidet nettopp for å gjøre visse innskrenkninger i den enkeltes ytringsfrihet på et området der det tidligere har vært mer eller mindre fritt fram å si og mene hva man vil.

Men saken blir nå i stedet avgjort på bakgrunn av hva svensk høyesterett tror Menneskerettighetsdomstolen hadde kommet fram til. Det var neppe for å spare samfunnet for penger at de ikke lot Menneskerettighetsdomstolen komme fram til et eget svar på det spørsmålet. Prestisjenederlag er aldri morsomme.

Men hva svenskene skal med en egen lov mot hets av homofile etter denne frikjennelsen kan man jo lure på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Såvidt jeg kan huske var boken en julegave fra min bestemor en gang midt på 70-tallet. Den handlet om hester – og gryende lesbisk bevissthet.

I likhet med mange av bøkene jeg hadde som barn, leste jeg MarieLouise Wallins historie om Ingeborg mange ganger. Hun elsket sin hest Rufse, og – gikk det opp for meg etterhvert – sin beste venninne Anna.

Ikke vet jeg om bestemor hadde en baktanke med gaven. Vi diskuterte boken, min søster og jeg. Og hun, som alltid har hatt en tendens til å ta andre menneskers skjebner personlig, var sikker på at hun også var en av de utvalgte. Dømt til å bli lesbisk. Annerledes.

I ettertid tenker jeg at Wallins selvbiografiske beskrivelse av Ingeborgs kjærlighet til Anna appellerte til den sterke rettferdighetssansen som
barn har. Det er urettferdig at noen får elske, åpenhjertig og i trygg forvissning om at deres kjærlighet er verdt å ta vare på, mens andre verken får eller tør i redsel for omverdenens reaksjoner.

Det har heldigvis vært en holdningsendring siden 70-årene, både med hensyn til åpenhet blant homofile og lesbiske selv og hva angår toleransen i samfunnet forøvrig. Likevel konkluderer en fersk NOVA-undersøkelse med at mange homofile og lesbiske fortsatt opplever diskriminering og mobbing på arbeidsplassen. Nærmere fire av ti holder kjeft om sin legning blant kolleger, og mange lider under svake sosiale nettverk.

Derfor gleder det meg å se Oslo sentrum fullt av leiende menn, mannhaftige damer og regnbuefarvede flagg. Det er med beundrende blikk jeg betrakter massemønstringen av homofile i alle avskygninger som går for seg under Europride festivalen.

Samtidig vil jeg ikke legge skjul på at jeg – i likhet med mange andre heterofile, homofile og lesbiske – har problemer med forstå den mest utagerende seksuelle praksis som foregår i friluft. Da er jeg glad for min søsters påminnelse om at det er en avsporing. Homodebatten handler om retten til kjærlighet, ikke sex – om hele mennesker, ikke deler av dem. Så får vi heller nyte friluftslivet et annet sted. Vi har tross alt hele landet å ta av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende