april 12th, 2006
Hva går det av oss?
I USA går hundretusener av mennesker i demonstrasjonstog for å la ulovlige innvandrere få bli. I Norge er det utenkelig. Vi sender enslige 10-åringer til krig og elendighet uten å blunke.
I helgen deltok mellom 350 000 og 500 000 mennesker i en marsj gjennom sentrum av Dallas i Texas med krav om at de rundt 11,5 millioner ulovlige innvandrerne til USA kan få bli permanent. Demonstrasjonene sprer seg, i over 100 byer har det vært arrangert opptog.
Noe beslektet skjedde i Sverige for snart to år siden. Psykologer og helsepersonell slo alarm om den psykiske påkjenningen barn av asylsøkere lider under. Over 400 barn i asylmottak var fullstendig apatiske etter et liv på flukt, etterfulgt av år i isolasjon og usikkerhet. Svenskene reagerte med å gå i demonstrasjonstog, og med massive e-post-aksjoner. Resultatet ble at nærmere 23 000 såkalte ”ureturnerbare” asylsøkere som tidligere har fått avslag på sine søknader, fikk muligheten til å få søknaden behandlet på nytt i perioden mellom 15. november i fjor og 31. mars i år.
Her hjemme ser vi ikke snev av den samme innlevelsen i andre menneskers fortvilte situasjon. Vi hyler opp fordi 182 kurdere fra et krigsherjet Irak har fått bli. Bortsett fra enkelte lokalsamfunns engasjement i enkeltskjebner, preges vår hjemlige debatt om innvandring og integrering av at asylsøkerne stemples som lykkejegere, potensielle trygdemisbrukere og utsugere. Sterke humanitære grunner til å gi oppholdstillatelse, avfeies som snillisme. Å vise medmenneskelighet er visst ikke noe for oss lenger. Hardhet og strenge krav eneste gangbare retorikk i landet vårt.
Ikke en gang i enkeltsaker våkner vi fra vår kalde vinterdvale. I helgen fikk vi for eksempel stifte bekjentskap med Ezatollah Barati (10). Storebroren hans kom til Norge som flyktning fra Afghanistan for mange år siden, og er godt integrert i Tromsø. Da han fikk kreft for en tid tilbake, viste det seg at det bare var benmarg fra en av de yngre brødrene hans i Afghanistan som kunne redde ham. Dermed ble Ezatollah hentet fra sin utfattige landsby hvor han bor hos en onkel, til ufattelig rike Norge. I tre måneder har han gått på skole, lekt, spist sunn, allsidig mat og sett hvordan vi som er født med sølvskje i munnen lever. Han har gjennomgått smertefulle inngrep og møtt sin ukjente ”norske” storebror. Og reddet ham fra døden.
Så ble han altså sendt hjem. Familiegjenforening får han søke om når han er tilbake i landsbyen sin. Den ligger et sted hvor ikke det norske tv-teamet fikk kunne dra fordi det var for utrygt å reise dit. Men en 10-åring som nettopp har gitt bort benmarg, var det visst helt ok.
Ingen reagerer. Hva går det av oss?
Hva synes du om norsk innvandringspolitikk?