Side 3

NEW YORK (VG) USA liker ikke land som blander religion og politikk. Kirke og stat er to vidt forskjellige størrelser. For amerikanske politikere er dette et hellig skille.

Men ingen blir valgt til president i God‘s Own Country uten å påberope seg Vårherres stemme.

I så måte er lagoppstillingen til den kommende valgkampen noe uvanlig. Vanligvis er den kristne høyresiden republikanernes banehalvdel, men i øyeblikket leder Demokratene 2 — 0.

Det demokratiske partiets frontkandidater Hillary Rodham Clinton og Barack Obama er gudfryktige mennesker som går jevnlig i kirken og kan sine bibelvers — noe de passer på å nevne i møtene med folket.

Fru Clinton har vært metodist hele sitt liv og beskriver seg selv som en «praying person» — en som ber til Gud. Obamas far var kenyansk muslim, moren humanetiker fra Kansas, men selv valgte han å «knele ved korset» og underkaste seg «Hans vilje», som han selv har skrevet.

Det er i det hele tatt svært enkelt å forestille seg både Hillary Clinton og Barack Obama med salmebøker og nattverdskalk søndag formiddag.

Men Rudy Giuliani og John McCain?

Senator McCain tilhører, offisielt, Den episkopale kirke mens Giuliani er katolikk. Ingen av dem er typer man ville forvente å finne i en Bibelstudiegruppe. Enn si; svare som George W. Bush at hans favorittfilosof er «Kristus, fordi han endret mitt hjerte».

Det nærmeste McCain har vært den kristne høyresiden var under den republikanske nominasjonen i 2000 da han kalte TV-predikantene Pat Robertson og Jerry Falwell «agenter for intoleranse».

Dermed ser det ut, så langt, som at konservative amerikanere kan velge mellom:  

a)  fromme demokrater — en kvinne og en afroamerikaner som leser og resiterer Den hellige skrift

b)  et republikansk team bestående av en bannende hissigpropp med manglende temperamentsstyring og en gift-og-skilt-og-gift-og-skilt-og-gift frilanskatolikk med uklare forretningsforbindelser i utlandet.

De videre valgduellene mellom kirkegjengerne fra Det demokratiske partiet og sekulære republikanere kommer i det minste til å ha høy underholdningsverdi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mer enn fire år har over 500 mennesker sittet fengslet på Guantanamo-basen på Cuba uten lov og dom. Nå får vi i hvert fall vite hvem de er. Men det gjør ikke historien mindre skammelig.

En føderal dommer fastslo tirsdag at Bush-administrasjonen må offentliggjøre identiteten til fangene på Guantanamo-basen på Cuba. Det hvite hus har argumentert med at en offentliggjøring av navnene kan sette fangenes familier i fare. Sannsynligheten burde være større for at offentliggjøringen gjør at Bush-administrasjonens politikk for fangebehandling snart seiler opp som en trussel mot presidentens politiske liv.

Mange ulike organisasjoner og medier har i lengre tid presset på for å få innsikt i hva som foregår ved den amerikanske militærbasen. I mai i fjor fikk nyhetsbyrået Associated Press (AP) innsyn en del usensurerte utskrifter av militære høringer som ble holdt for å fastslå om fangene kunne karakteriseres som såkalt «fiendtlig stridende» (som i praksis gjør dem rettsløse), i stedet for den internasjonalt anerkjente statusen som krigsfanger.

Den umenneskelige behandlingen og den systematiske torturen som har foregått ved basen, er allerede dokumentert. I utskriftene illustreres de kafka-lignende tilstandene: En hønseoppdretter, som amerikanerne regner som torturist og høytstående medlem av Taliban, sier for eksempel: «Jeg har vært her i tre år, og samme hva jeg sier, er det ingen som tror meg». En annen fange anklages i forhørene for å være medlem av «al-Irata». Når han spør hva det er, får han som svar fra forhørslederen at «nei, det vet han ikke». En tredje person er arrestert fordi amerikanerne fant navnet hans på et dokument funnet i en av Osama bin Ladens tidligere tilfluktssteder. I hans saudiske stamme er det bokstavlig talt millioner som har det samme navnet, hevder fangen, som så mange av de andre ikke vet hva han er tiltalt for.

Hver eneste én av disse menneskene som vi nå får vite navnene på, er sønner, fedre, ektemenn eller brødre for noen – et sted langt borte fra Cuba. Blant fangene finnes sikkert forferdelige forbrytere. Men også mennesker som kan være like uskyldige i terrorvirksomhet som deg og meg. Men hvem vet? De er ikke tiltalt, og har ikke møtt en dommer. Etter fire år.

Terroren mot USA 11. september 2001 var en helt spesiell hendelse, som kanskje unnskylder at mottiltakene var ekstraordinære. Men den unnskyldningen holder ikke lenger. Også amerikanerne må forholde seg til internasjonale regler, når de forventer det samme av andre. Guantanamo er et pinlig kapittel i amerikansk samtidshistorie. Det er på tide at det avsluttes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste i den vestlige verden er enige i at fundamentalistiske muslimer overreagerer på Muhammed-tegningene når de kommer med trusler. At de overreagerer rettferdiggjør imidlertid ikke å trykke tegningene.

Femåringen min slo i dag tidlig toåringen min. Det var fordi toåringen hadde slått ham. Planen var å ta eldstemann til side og forklare at jeg forsto sinnet hans over å bli slått, men at han likevel ikke hadde lov til å slå broren sin. Etter å ha forsøkt å komme gjennom hylingen til de t- som begge følte seg forurettet, tok jeg imidlertid den vanlige løsningen: Distraksjon. "Oi! Vet dere hva vi skal gjøre nå? Pusse tenner med barnetannpasta!!" "Jaaaa!" Barn er enkle slik.

De fleste i den vestlige verden er enige i at fundamentalistiske muslimer overreagerer på Muhammed-tegningene når de kommer med trusler. At de overreagerer rettferdiggjør imidlertid ikke å trykke tegningene. Tegninger som etter vestlig standard var normalt karikerende. Jeg hadde spesielt sans for tegningen som ikke viser profeten Muhammed, men Mohammed i klasse 7a foran tavlen. Ikledd sæggebukse og fotballgenser med ordene "Fremtiden" peker han på en arabisk tekst hvor det står "Jyllands-Posten er en gjeng med reaksjonære provokatører." Tegningen er intelligent, og viser at islam i dag er like dansk (og norsk) som kristendommen er. Det ser jeg når jeg hver dag sykler hjem, først forbi den vakre blå moskeen i Åkerbergveien og deretter parkerer sykkelen nedenfor Vålerenga kirke. Sykkelturen gjør meg glad: Det er bra at i det minste noen ser at verden også har en åndelig side.

Men om tegningene var normalt karikerende for vestlige ikke-troende, burde man kanskje ha forstått at de ville være krenkende for en del muslimer. Burde man ha tatt hensyn til det? Selv om man har rett til å gjøre noe er det ikke alltid man gjør det. Det er 80-sone på veien opp til hytta på fjellet, men det betyr ikke at jeg må kjøre i 80 km/t hele tiden. Hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke levd i dag. VG har som policy å ikke trykke banneord. Ikke fordi det er ulovlig, men fordi de som bestemmer her i huset mener det ikke passer seg (som dermed betyr at vi journalistene lenger nede i hierarkiet til stadighet prøver oss). Hver dag unnlater vi å gjøre ting – ikke fordi det er ulovlig, men av hensyn til dem du lever sammen med.

Det skjedde ikke denne gangen. Dermed har vi fått to parter hvor ingen viker, for begge har rett i at den andre har feil.

Kanskje er det på tide at noen distraherer oss alle, så vi kan tenke på noe annet en stund. Det er bra OL begynner. Og om noen år, når Muhammed fra 7a møter sønnene mine, kommer de til å le seg skakke av hva forrige generasjon klarte å krangle om.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1992 skrev den amerikanske professoren Francis Fukuyama sin berømte bok «The End of History», hvor han hevdet at den vestlige demokratiske kapitalismes seier over kommunismen, representerte historiens slutt. Nå mener han at det gjenstår noen kapitler likevel.

Boken og debatten den satte i gang gjorde at Fukuyama ble regnet som en av grunnleggerne av den amerikanske neokonservatismen; en retning bestående av mange tidligere venstreradikale og/eller radikale intellektuelle som forente venstresidens misjonerende idealisme med høyresidens tro på militærmakt og kapitalisme.

I motsetning til den tradisjonelt proteksjonistiske høyresiden i det republikanske partiet, mente de neokonservative at det var USAs plikt, rett og skjebne å opptre som verdenspoliti for å avsette tyranner og innføre demokrati.
Etter 11. september 2001 økte de neokonservatives innflytelse i Bush-regjeringen betraktelig. Rådgivere som Paul Wolfowitz og Richard Perle vant gehør for ideen om røverstater og onde akser i verden, som man burde angripe i selvforsvar.

Fukuyama var blant underskriverne på brevet til George W. Bush signert 20. september 2001, hvor man blant annet skrev at selv om ingen direkte bevis knyttet Irak til angrepet på New York og Washington en drøy uke tidligere, måtte man likevel fjerne Saddam Hussein fra makten om man ville utrydde terrorismen.

Men Fukuyama var like fullt skeptisk til invasjonen i Irak i 2003, og i søndagens utgave av New York Times, tar han et generaloppgjør med hele nykonservatismen: «Ved å innvadere Irak skapte Bush-administrasjonen en selvoppfyllende profeti», skriver Fukuyama. «Irak har nå overtatt Afghanistans rolle som magnet, treningsleir og hovedkvarter for islamske terrorister med nok av amerikanske mål å skyte på».

Fukuyama mener nå at tesen om historiens slutt representerte et demokratisk-marxistisk historiesyn, hvor utviklingen skulle kuliminere i et liberalt demokrati i stedet for i kommunismen. Men at andre neokonservative tok denne ideen og gjorde den til en slags Leninisme: at makt og vilje skulle tvinge utviklingen i riktig retning.

«Leninismen var en tragedie i bolsjevikversjonen», skriver Fukuyama. «Og den har kommet tilbake som farse i USA. Neoconservatismen (…) har utviklet se til noe jeg ikke lenger kan støtte».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi drikker designervann på flaske til et beløp fire ganger større enn hva det ville kostet å sikre alle mennesker i hele verden rent drikkevann.

Fortsatt drikkes det mest brus, men flasketappet vann inntar nå andreplassen på listen over hvilke fluider vi gjernest setter til livs. Kildevann på flaske koster nesten det firedobbelte av en liter bensin, og inntil 10 000 ganger mer enn vann fra springen.

De færreste ville kunne skille flaskevann fra kranvann i en blindtest. Ikke så rart siden en rekke merker tappes fra de samme kilder. Selv om flaskevannet i enkelte tilfeller filtreres en ekstra gang, eller tilsettes mineraler, finnes det ifølge Universitetet i Geneve ingen helsemessige fordeler ved å velge vann fra flaske fremfor drikkevann fra springen. En undersøkelse gjort av The Archives of Familiy Medicine, gjengitt i The Economist, viste at hver fjerde vannflaske kjøpt i butikk hadde et høyere bakterieinnhold enn kranvann. I New York blir byens vannreservoarer og ledninger testet 430 600 ganger i løpet av året, mens det er ingen kontroll av vann tappet på flaske.

Reklamen forteller oss at flaskevann er så sunt at supermodellene må ha det, bare må ha det, og gir inntrykk av et rent og naturlig produkt. Det vi ikke får høre er at vann tappet på merkevaresterke flasker er et økende miljøproblem; produksjon, frakt og kjøling er energikrevende, og emballasjen forsøpler. Mens vi kan velge mellom en rekke logoer, som har til hensikt å signalisere «hvem vi er», har en million av verdens befolkning ikke tilgang til rent vann i det hele tatt. Mer enn 2,6 milliarder mennesker – 40 prosent av oss – har ikke adgang til basal sanitet. WHO anslår at fem millioner mennesker dør hver år som følge av dette.

Ifølge International Water Management Institute ville det koste ca ti milliarder kroner i året å skaffe alle mennesker tilgang til rent vann. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det?

I år antas jorden befolkning å konsumere flaskevann for 340 milliarder kroner. Den største leverandøren av designervann på flaske er Evian. Og tror du fortsatt ikke at du blir lurt, kan du jo prøve å lese det navnet baklengs.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan skapes et godt samfunn? Med harde straffer, synes Tony Blair å tro.

For noen dager siden kom det fram at statsminister Tony Blair ønsker å ta i bruk nye, og ganske oppsiktsvekkende virkemidler i sin såkalte «Respekt Agenda». Målet er å bekjempe det han kaller «antisosial oppførsel», som gatebråk, skulking, nabostøy, fyll og banning. Ifølge Aftenposten skal både barn eller voksne om en stund møte knallharde sanksjoner fra samfunnet dersom de er til sjenanse for andre. Også barn under den kriminelle lavalderen (som allerede er så lav som 10 år i Storbritannia) skal kunne straffes på denne måten. Og straffen kan de få etter initiativ fra politiet eller lokale myndigheter, uten rettergang, dersom Blair-regjeringen får det som den vil.

Straffen skal være tiltak som portforbud (forbud mot å oppholde seg på visse steder til visse tider) og offentliggjøring av navn på den «anti-sosiale». Bryter man portforbudet, venter fengselsstraff. Og enda mer oppfinnsomt: Dersom flere i samme familie opptrer «plagsomt», kan hele familien bli tvangsflyttet til et tv-overvåket senter for å kurses og irettesettes.

Ropet om strengere straffer lyder også her i landet. Normalt sett er det Fremskrittspartiet som tar til orde for denne måten å løse samfunnets utfordringer. Men innimellom kjenner vi vel alle et ønske om å ta litt hardere igjen med lovbryterne. Spesielt når følelsene får styre alene.

Men ingen fjerner kriminalitet ved å øke lengdene på fengselsstraffer. Ingen kan bures inne for evig, og all erfaring og forskning tilsier at fengselsstraff mest av alt bidrar til å sende folk videre langs den kriminelle løpebanen. I fengselet knyttes nye kontakter, mange pådrar seg gjeld de ikke kan komme ut av uten gjennom ny kriminalitet, og i tillegg gjør straffen det vanskeligere å komme inn i sunne miljøer etter soning. Straff som kriminalitetsforebygger er i det hele tatt begrenset. Ta bare USAs bruk av dødsstraff. Tallet på drap har ikke gått ned i noen av de statene som har gjeninnført dødsstraff, de har derimot steget. Stater uten dødsstraff har langt bedre resultater i sin kriminalitetsbekjempelse.

Blairs metode har allerede med god grunn blitt slaktet av borgerrettighetsorganisasjoner og jurister, men statsministeren har gjeninnføring av «ro og orden» som et av sine høyest prioriterte mål. Det er et godt mål. Men han har valgt feil metode så langt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er 31 år siden han ble tvunget til å gå av og 11 år siden han døde, men ex-president Richard Nixon slutter ikke å lage skandale. Nå sist da det ble avslørt at han og utenriksminister Henry Kissinger i en samtale i 1971 kalte Indias statsminister Indira Ghandi en gammel heks.

Ah, Richard Nixon. De lager ikke statsmenn av hans format lenger. Sammensatt var bare fornavnet. Nixon var mannen som forbedret forholdet til Kina, samtidig som han invaderte Kambodsja. Han vant en brakseier over motkandidaten McGovern i 1972, men klarte ikke å la være å jukse. Han tok i mot Elvis i Det Hvite Hus og satte John Lennon på sin berømte fiendeliste.

For oss som vokste opp med Richard Nixon – han regjerte USA gjennom det meste av min barndom – kommer han stadig tilbake som et spøkelse for å hjemsøke oss med nye skandaler. Bare de siste årene har det vært en serie av dem:

I 2002 ble 500 timer av de såkalte "Nixon-lydbåndene" offentliggjort. De bestod av opptak presidenten gjorde i hemmelighet av alle samtalene i Det ovale rom. Her hører man presidenten vurdere bruk av atombombe i USA. Og at han stiller spørsmålstegn ved om det berømte bildet av den unge, nakne nordvietnamesiske jenta som rømmer fra et napalmangrep, er ekte.

I fjor vår frigjorde det amerikanske nasjonalarkivet dokumenter som viste at Nixon var så full

da den britiske statsministeren Edvard Heath ringte ham i 1973 for å diskutere nedrustning, at Kissinger brøt inn og avverget samtalen.

Og i fjor høst var det tilløp til norsk skandale, da Stortinget bestemte at kunstneren Kjartan Slettemarks satiriske Nixon-portretter ble fjernet fra møterommet til utenrikskomiteen. Saken vakte internasjonal oppmerksomhet.

Årets, for ikke å si tiårets største Nixon-sak, var selvfølgelig likevel avsløringen av Deep Throat, som revitaliserte alle de gamle skandalene på en gang.

"Nå får dere ikke Nixon å hakke på lenger", sa en tydelig bitter Nixon om seg selv da han trakk seg fra politikken første gang i 1962 – 6 år før han ble valgt til president.

Så feil kan man ta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Panikken bryter ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge har så langt ikke vært åsted for storstilt internasjonal terrorisme. Vi kan håpe, men ikke gå ut ifra at fremtiden blir like fredelig som fortiden.

Når det forekommer internasjonal terrorisme i vårt umiddelbare nabolag, vil det tvinge frem en debatt og gjennomgang av hvordan terrortrusselen ser ut for vår nasjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge har så langt ikke vært åsted for storstilt internasjonal terrorisme. Vi kan håpe, men ikke gå ut ifra at fremtiden blir like fredelig som fortiden.

Når det forekommer internasjonal terrorisme i vårt umiddelbare nabolag, vil det tvinge frem en debatt og gjennomgang av hvordan terrortrusselen ser ut for vår nasjon.

Hva gjør Norge utsatt for terrorisme?

Vi er en aktiv aktør på fredsmeglingsfronten. Det gjør oss synlige og kan skape misnøye hos en, eller flere, parter i en konflikt. Vår rolle som oljeprodusent er heller ikke uten betydning.

Al Qaedas ledere snakker ofte om «de som utnytter muslimenes ressurser». Men viktigst av alt er kanskje vår deltakelse i militære operasjoner i utlandet.

Det er en viss sammenheng mellom de sikkerhetspolitiske valgene vi gjør og i hvilken grad vi er et ettertraktet mål for internasjonal terrorisme av Al Qaeda generasjonen. Dersom vi er veldig aktive og følger NATO eller USA som deltaker i «koalisjoner av villige» i internasjonale konflikter, så vil dette kunne gjøre oss til et mer attraktivt mål for terrorister.

Allikevel blir det overilt å trekke den besnærende konklusjon at vi må distansere oss fra USA og den internasjonale kampen mot terrorisme.

Bekjemping av internasjonal terrorisme er en global utfordring. Her i Norge kan vi ikke vende nesa mot nordpolen å innbille oss at den kampen ikke angår oss. Det blir for enkelt og uansvarlig å overlate krigen mot terrorisme til andre nasjoner.

En slik lav profil er heller på ingen måte noen garanti for ikke å bli rammet av terrorisme. Anti-terrorpolitikk er alltid en balansegang mellom samfunnets behov for sikkerhet på den ene side, og individets friheter og rettigheter på den andre. Med dagens situasjon blir det også en balansegang mellom å velge en sikkerhets- og utenrikspolitisk linje som ikke gjør oss mer terrorisme-utsatt, satt opp imot behovet for å delta aktivt i å bekjempe terrorisme globalt.

Vi kan ikke la hensynet til terroristgruppers interesser styre utformingen av vår sikkerhetspolitikk. Samtidig er det naivt å tro at de valgene vi gjør ikke blir lagt merke til av organisasjoner som Al Qaeda.

Norge må tørre å «være med» internasjonalt, selv om det har sin pris.

Det å avstå fra slike operasjoner har også sin pris, i form av tapt anerkjennelse hos allierte og samarbeidspartnere. Vi må derfor være meget påpasselige. Ellers kan vi lett bli dratt med på internasjonale operasjoner som vi burde holdt oss utenfor, og dermed gjøre oss mer utsatt for terrorisme enn vi ellers ville ha vært.

Anders Romarheim, Gruppeleder NUPI, Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende