Side 3

I venninnegjengen diskuterer vi for tiden hvorvidt «Sex og singelliv» er en kvinnefrigjørende revolusjon – eller en overfladisk kjønnsstereotypi. Meningene er delte.

Selv har jeg nettopp sett hele serien på nytt, og etter en søndagsmaraton på ti episoder tok jeg meg i å rynke på nesen. De snakket jo nesten bare om menn! Selvsagt med variasjon over temaet – det var ekskjærester, dater, sex, forpliktelsesangst og forpliktelsesønsker.
Selvstendigheten og frigjortheten deres fremstår inspirerende - men er den ikke egentlig litt påtatt?

Kun én gang i løpet av serien reflekterer de over sitt noe ensrettede fokus. Det ender med at Miranda tar tilbake kritikken av at fire intelligente kvinner ikke hadde annet å snakke om enn det motsatte kjønn.

Og jeg lurte på hva de kom til å snakke om hvis de en gang slo seg til ro med en mann. Jeg begynte å tenke over hvem denne Carrie Bradshaw egentlig er. Hva interesserer hun seg for? Hva liker hun å lese, å lytte til, å se på kino? Hvem stemmer hun på og hva heter faren hennes? Er hun feminist, brenner hun for noe?

Det må da være mer med henne enn Vogue, menn og Manolo Blahnik? Jo da, hun er opptatt av vennskapene sine, men først og fremst er hun opptatt av seg selv. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst på en så navlebeskuende venninne som Carrie.

Og når Mr. Big sier til henne at hun er the one, hvorfor mener han egentlig det? Hva er det med henne? De koketterende uttalelsene, de girly-girly blikkene, selvhøytideligheten? Alle klisjeene hun formelig bader i, for å bruke en klisjé?

Men misforstå meg rett. I kveld skal jeg iføre meg kjole og stiletthæler, se premieren og gå ut og drikke Cosmopolitans med venninner etterpå. En jente som glatt ser ti episoder av «Sex og singelliv» på rad, får vær så god hoppe ned av sin høye hest.

Og det får da være måte på samfunnsengasjement.