Side 3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Så morsomt. Jeg bor faktisk her. Dette er nabolaget mitt, sa hun og slo ut med armene.

Jeg så inn i øynene til min beste venninne, Carrie Bradshaw, midt i Soho i New York. Vi hadde dumpet inn i hverandre tilfeldig mens jeg var ute for å lage reportasje om nettopp «Sex og singelliv». Det var desember 2001. Jeg ville fortelle henne alt.

Året hadde begynt på bunnen, selve nyttårsaften. Vi var fire jenter. To med brutale brudd bak oss, en enke og en som fløy jorden rundt etter en mann som bare ville være venner. Det måtte tas grep.

«Sex og singelliv» hadde lært norske kvinner og menn å «date». Det innebar at det ikke trengte å være noe seriøst forhold selv om man viste seg offentlig sammen eller på fest. Det var hyggelig å ha noen å gå med. Og det senket terskelen for å invitere.

Nyttårsaften i 2000 hadde vi fire rasket sammen en blanding kavalerer. Vi burde ha skjønt at katastrofen var nær idet en av dem troppet opp med jakkemerket «I am a mess». Et par timer over midnatt sto designerkjolen min i full fyr mens Elvis sang «Burning love», to andre sto på Seven Eleven med ei pølse og den fjerde nøt et privat strippeshow.

Dagen etter inngikk vi en pakt om ikke å gi opp. Når en av oss heller ville sitte hjemme med en god bok ble det den andres plikt å dra henne ut. Som single kvinner i begynnelsen av trettiårene, med leiligheter og godt betalte jobber, var det lett å bli sittende hjemme. Vi trengte jo ingen. I alle fall ikke i teorien.

Teorien ble stadig overkjørt av biologien. Klokken tikket. Men vi trengte streng tatt ikke å leve med noen mann for å få barn. Ingen forsto oss bedre enn oss. Fantes det en Mr. Big som kunne konkurrere med det?
Jeg var fortsatt i tvil, og ville betro meg til Carrie. Om menn som inviterer deg hjem til å ha sex mens jakken til sin avdøde kjendisfar henger og dingler på sengestolpen.

Om venner som inviterer til blind date på fjellet og i stedet skaper en helg av pinligheter når det kommer for en dag at den utvalgte mannen har kjæreste fra før. Om å stå desperat og banke på dodøren i en funkisvilla ved Oslofjorden en St. Hans aften og bli sluppet inn av venninnen som nettopp hadde hoppet i bassenget med sin nye flamme, men glemte at puppene hennes ikke var hennes, men digre innlegg i en push-up bh, og det eneste som nå kan redde kvelden er hvis hun klarer å føne dem opp igjen.

Det var hysteriske tider. Takket være Samantha, Carrie, Charlotte og Miranda klarte vi å le mer enn føle oss mislykket. «Carrie» hastet videre. Det ble ikke tid til betroelser, men et par sitater til reportasjen.

Et halvt år senere hadde alle vi fire møtt vår Mr. Big. Serien gikk av luften. Vi er gifte, mødre og snart på vei til kinoen for å minnes gamle dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende