Side 3

Her er 10 gode grunner til hvorfor er døvt å være nær venn av Kronprinsparet.

Ja da, jeg vet nettverksdebatten er litt gammel nå – men jeg forstår virkelig ikke hvorfor kjendiser og medieaktører i det hele tatt synes det er stas å være i kronprins Haakons og kronprinsesse Mette-Marits innerste sirkel.

1.  Festene til Kronprinsparet er dritkjedelige!

Jeg kjenner flere som frekventerer Haakon og Mette-Marits «fester» på Skaugum og Mågerø, og alle flirer av hvor seriøse de er. Tenk deg store mengder babyprat, karaoke og sosialt engasjement.

2.  Presseoppmerksomheten rundt deg som kongevenn vil trolig tilintetgjøre det som måtte være seriøst og lovende ved karrieren din. (Lista over faktiske tilfeller her er allerede ganske lang.)

3.  For å kommunisere på Mette-Marits plan blir du nødt sette deg inn i Kristiansand-uttrykk som «kjempe-», «å i sava» og «å i heiane».

4.  Du må henge med på utallige shoppingturer der Mette-Marit river med seg alt italiensk i «Pretty Woman»-stil – på skattebetalernes regning.

5.  Man må late som man er oppriktig interessert i Kronprinsens nye prosjekt «Global Dignity» og komme med manierte støtteerklæringer som «Verdighet er noe alle kan ha råd til», slik Dagbladet-redaktør Hege Duckert gjorde på veldedighetsorganisasjonens hjemmeside.

6.  Du må begynne å passe på hvordan du oppfører deg på by’n.

7.  Om du er humorist av yrke, og kongevenner er jo gjerne det, mister du en betydningsfull kilde til materiale.

8.  Du kan bare glemme å ha nakenbilder av deg og din kjære på mobilen.

9.  Kronprinsessens øvrig familie.

10. Og her er kanskje den viktigste grunnen. Du vil stadig ende i middagsselskap med Fredrik Skavlan og Hege Duckert. Verre kan det ikke bli, spør du meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av Jon-Inge Hansen

Brødrene Sand skal ha felles-utstilling. Den heter «Å bli mann». Vebjørn og Aune har funnet ut at dagens gutter ikke har verdige mannsidealer å identifisere seg med, bare overeksponerte jyplinger som spiller fotball. Og nyrike børs-japper.

Såkalte «barnemenn»; banale, selvgode, pompøse, grunne og dekadente.

Merkelig, jeg kom plutselig til å tenke på to brødre som opptrådte på et talkshow her forleden.

En dekadent «mann» i trange skinnbukser som skjenket champagne og deklamerte dikt så banale og pompøse at jeg ikke trodde mine egne ører. Som kuppet hele programmet med en åpenbar oppfatning om at han og hans «vidunderlig talentfulle familie» var det mest interessant en million TV-seere kunne oppleve denne fredagskvelden.

Som myste i kamera med tunge øyelokk og oppviste et kroppsspråk som sa det samme som munnen: Jeg er en Guds gave til kvinnen!

«Alt jeg er skjenker jeg deg, du, min ensomme

kriger. Legg sverdet ditt i skjødet mitt. Jeg vil

slikke det rent for blod (Dikt, Aune Sand)»

- Tusseladdenes tid er over, nå er det vikingen som skal komme fram, erklærte han.

Vikinger? Menn? Maskulinitet?

Hadde jeg vært broren hans hadde jeg krøpet under bordet og gjemt meg. Men broren satt der, og fortsatte å messe om den tapte maskulinitet.

Alt han sa var bare sitater fra seg selv (vanskelig å overgå seg selv), slik han hadde formulert dem i et innlegg i Aftenposten. Det hele er tuftet på den ikke spesielt nyskapende oppdagelsen om at kommersielle forbilder ikke er gode mannsidealer.

Han gir den rådende maskulinitet stryk, og etterlyser «den dype maskuliniteten», som er «psykisk og etisk», det «psykologiske og spirituelle» som skal sette gutter i stand til å «kultivere sin maskulinitet».

Hva det er, bortsett fra en ny rekke pompøse ord (visstnok tilegnet på Steiner-skolen), er aldri forsøkt definert.

Er det å være selvgod inntil det arrogante, pompøs til det dekadente, etter selv å ha prestert en lang rekke middelmådigheter? Tidenes mest slaktede film, et tidsskrift som fikk null på terningen, og en ikke-lansert film med samme navn:

«Dådyr»?

Eller en lang rekke portretter og pingvin-malerier, som neppe er helt talentløse, men aldri når opp til knærne på egen-erklærte forbilder?

Er det å refse underholdningsindustriens kommersialisme, når man markedsfører seg selv med alle de knep PR-industrien kan finne på?

Det finnes mer maskulinitet i sandkassa i en hvilken som helst gjennomsnittlig barnehage.

Der er sønnen min på 13, som skal finne sin maskulinitet, heldigvis ferdig med å leke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg synes det er litt stas med kjendiser. Jeg forstår ikke helt hvorfor, men jeg blir litt tullete når jeg kommer i nærheten av dem. Og det gjør forresten de fleste. Dette har Aylar Lie skjønt.

Hun er glamourmodell-mamma. Hun lever av å sende halvnakne jenter på 20 minutters show rundt om i landet. Greit nok det. Girl`s gotta eat!

Det er ikke alt aktivitet som trenger å være så fordømt bra eller etisk for å fortjene livets rett. 

Aylar er smart og gjør det brukbart, for hun har skjønt følgende: Det er lurt å være kjendis, og du må hele tiden by på deg selv for å holde deg i rampelyset. Særlig når du skal selge dårlig underholdning. Med nese som en fransk trøffelgris for oppslag, forer hun oss med godsaker:

* Avslørt som eks. pornostjerne da hun ville blir Frøken Norge.

* Hun løy på seg en ikke-eksisterende tvillingsøster.

* Var med i Big Brother for å fremprovosere sex.

* Bløffet om sex med Robbie Williams.

* Hun mistet mobilen sin på danskebåten med 200 «private» bilder.

* Hun ble syk av silikon-puppene.

Dette er noen av Aylar-sakene. Ikke rart vi synes det er moro å skrive om dama!

I disse dager legger hun ut på turne. Som de fleste sikkert har fått med seg, har dama nemlig sunget inn en singel. En remix av den uforglemmelige 90-talls-hiten «Boys, Boys, Boys».Og sånt blir det fort turne av, når man bare er i stand til å tenke stort. Det gjør Aylar.

Da hun skjønte at singelen alene (terning 2 i VG), kunne bli et litt tynt show, fikk hun Michael Jackson-gutten Omer Bhatti med på laget. Og vips, så ble det en greie, med tung mediedekning. Førsteside-profilering både her og der.

Det er sånn i kjendisverdenen som ellers i samfunnet. Det finnes ingen rettferdighet! Det er ikke gitt at talent og hardt arbeid alene gir en plass på stjernehimmelen. I mange tilfeller holder det med teft, timing og sex.

Det er ikke dermed sagt at Aylar er helt uten talent.  Hun har som kjent en karriere bak seg i videobransjen. Jeg har sett eksempler på deler av hennes tidligere produksjon, og innsatsen der er slettes ikke uten talent og innlevelse. Og, skulle det vise seg, ikke ufordelaktig i forhold til kjendisstatusen…

Den observante leser har sikkert allerede gjort seg betraktningen: (Og det slo meg også akkurat nå:) Med denne bloggen har hun jaggu meg fått nok et innslag i media! Vær så god!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende