Side 3

Vi er omgitt av navn, vi har alle et navn, men vi vet ikke alltid hvordan et navn skal uttales.

Ta for eksempel kultur-, kirke- og rockeminister Trond Giske. Uttales etternavnet hans egentlig Jiske, som jeg er blitt fortalt? (Giske skal være en forfinet Oslo-variant, evt. østlandsvariant)

På TV hører man begge uttaler, Jiske og Giske om hverandre, i en salig blanding.

Trånn Jiske? Trond Giske? Det dreier seg åkke som om samme mann.
Noe av det samme problemet (uttaleproblemet) møter vi i kongelige kretser, nærmere bestemt i Ari Behns aller innerste krets.

Heter hans kone Märtha Louise - med uttalt «e» i siste del av «etternavnet», slik jeg fornemmer at de fleste landsmenn uttaler navnet?

Eller heter hun (uttalt) Mærrta Luis, slik jeg har oppfattet at hennes mor Dronningen uttaler det.

Hun burde jo, som mor, vite hva datteren heter, men samtidig vet jeg at Dronningen kaller Belgia for Belgien, hvilket gjør meg litt usikker når det gjelder hennes nåtidsnavneuttalekompetanse.

For noen år siden ble det også forsøkt med tolkningen Mørta Lui.
Det blir nok aldeles for radikalt. Personlig synes jeg det høres koseligst ut med Märtha Louise (med «e»), selv om det muligens vil bringe meg på kollisjonskurs med Dronningen.

Men den sjansen får jeg ta.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har blåst friskt i luggen og skjegget på kronprins Haakon og hans hustru de siste dagene, grunnet påstandene om at paret ønsker seg bældiger hytteluksus på Flekkerøy ved Kristiansand. 

Som 24/7-opptatt av verdens grelle urettferdighet kan paret ha behov for å slappe av i noenlunde komfortable omgivelser. Så mye forstår vi. Det er en tung bør. 

Påstandene om at Haakon og Mette-Marit ønsket seg 800 kvadratmeter å boltre seg på, er senere grundig benektet av Slottet v/ fru Versto. Og påstander om at hyttedrømmen bunner i et intenst ønske fra kronprinsessens side om stundom å komme nærmere sin kjødelige far, har ikke engang vært nødvendig å dementere.

Om hytta blir på 800, 500 eller sølle 300 kvadratmeter, er ikke så interessant sett fra vårt ståsted – som befinner seg et sted mellom der kronprinsparet befinner seg (der himmelen alltid er blå, bilene raske og kostbare, båtene ditto, champagnen sprudlende, rådyrsteken akkurat passe stekt og omgivelsene generelt av ypperste skuffe) og fattig-Norge. 

Derimot finner vi det litt forunderlig at kampen mot elendigheten skal føres fra et par som så til de grader lever atskilt fra virkeligheten. (Et kafebesøk i ny og ne forandrer ikke på den opphøyde, kongelige, fjernt-fra-2006-status). Kronprinsparet har valgt å engasjere seg voldsomt i kampen for dem som ikke er født med sølvskje i munnen og diamantring på fingeren – og må derfor tåle at offentligheten interesserer seg for deres egne disposisjoner. 

Personlig synes vi det må være usedvanlig krevende å kombinere den kongelige tilværelse med den nesten aksjonistiske linjen som kronprinsparet står for i kampen for verdens undertrykte – blant annet i tett samarbeide med eks-politisk-innsatt-raddis-biskop Stålsett. 

- Kronprinsessen bærer kjoler og hatter nok til å brødfø en afrikansk familie i årevis, kommenterte sjefredaktør Finn Holmer-Hoven i Fædrelandsvennen før helgen. Det var sterke ord, men kanskje de når frem – der under den store hatten? 

Hva synes du om kronprinsparets engasjement for de fattige?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG kunne i går fortelle at Slottet har satt en kraftig støkk kultur- og organisasjons-Norge ved å nullstille alle kongelige beskytterskap. Har tiden gått fra slike ordninger?

For lag, foreninger, organisasjoner og institusjoner som har nytt godt av Kongehusets beskyttelse, handler dette ikke bare om tap av prestisje. For noen kan følgene av et slikt bortfall være at hele eksistensgrunnlaget forsvinner. Den som har vært så privilegert å få en kongelig beskytter, kan foruten æren det i seg selv innebærer, også benytte den kongeliges navn og kontrafei i informasjonsmateriell og invitasjoner. Organisasjonen kan også påregne kongelig besøk ved åpninger eller jubileer, som igjen genererer oppmerksomhet, presse, billettsalg etc. Å ha en representant for kongehuset som sin høye beskytter innebærer også en anerkjennelse som kan gi utslag når det søkes om offentlige midler eller sponsorstøtte.

Kritikere av denne ordningen – for ikke å si forordningen – mener at kongefamiliens private preferanser i for stor grad farger "hvem som får". Kongen beskytter forsvarets foreninger, Dronningen klassisk musikk, kronprinsen film, kronprinsessen design og prinsessen sang og litteratur. Men hva med de marginale organisasjonene, de som kanskje kunne hatt behov for litt oppmerksomhet og kongelig støtte? De som alltid kommer i skyggen av festspill og etablerte institusjoner?

Beskytterskapet er en av de få gjenværende arenaer hvor kongehuset kan utøve makt, nettopp ved å velge hvem som skal kunne nyte godt av den oppmerksomhet som beskyttelsen medfører. Er det da riktig at Kongen, som både skal være kommunistenes konge og Bibelselskapets konge, favoriserer noen få?

Skjønt – få og få. En årsak til nullstillingen er at beskytterskapet nå har passert 100 institusjoner og foreninger. Det sier seg selv at hvis kongehuset skal ha noen som helst mulighet til å følge opp alle organisasjoner de har påtatt seg beskytterrollen for – og det er et ansvar jeg innbiller meg de tar alvorlig – må antallet reduseres. Det ligger også i kortene at kronprinsparet skal overta flere av kongeparets plikter i så måte. Kongelig beskytterskap er ikke uproblematisk rent prinsipielt, men det må være bedre – tross alt – å ha et kongehus som engasjerer seg.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende