Hvor mange kulturministere må det til for å skru inn en lyspære?

Her er en vits fra den gang jeg var rockejournalist på det hysteriske åttitallet: Hvor mange musikkjournalister skal det til for å skrue inn en lyspære? Hundre. Én til å skru inn pæren, og resten på gjestelisten.

Ja bare le, men gjestelistene på Oslos konsertscener var mitt første møte med privilegier etter en oppvekst preget av idealtid-konkurranser og millimeterrettferdighet i fordelingen av brusen til søndagsmiddagen, i de sosialdemokratiske 60- og 70-åra.

Med et slag hadde et temmelig hjemmelaget «pressekort» fra musikkavisen Nye Takter oppgradert meg til VIP-status på alle Oslos kuleste steder; Renegat, Ratz, Rockefeller og Sardines. Med et litt beskjemmet blikk, men med en ikke ubetydelig følelse av overmenneskelighet, spankulerte jeg forbi hele køen av vanlige, dødelige, betalende gjester, nikket kjent til dørvakten og var inne i varmen.

Those were the days. Dessverre var dette omtrent samtidig som de ordentlige journalistene i pressen og i NRK fant ut at ordentlige journalister ikke burde nyte den typen privilegier med mindre det var direkte jobbrelatert. Med et pennestrøk fjernet de retten til halv pris på NSB, gratis adgang til skogbruksmuseet på Elverum, og en haug med andre frynsegoder.

Og jeg, som hadde ambisjoner om å bli ordentlig journalist når jeg ble stor, skjønte at jeg måtte gjøre som de store gutta og betale for meg når jeg ikke var på jobb. Tapet av privilegier ble oppveid av lønnen til de ordentlige journalistene. Honorarene i Nye Takter dekket ikke pilsregningen jeg pådro med på hver konsert en gang.

I Akersgata fikk jeg råd til å betale for meg. Gårsdagens nyhet her i VG om hvordan kulturminister Trond Giskes kontor har presset på for å skaffe gratis adgang for statsråden og ledsager til Norwegian Wood-festivalen, har noe veldig åttitalls rockejournalistisk over seg.

Selvfølgelig har Giske råd til å betale for seg hvis han ikke er på jobb. Og selvfølgelig kunne departementet ta regningen hvis han var på jobb. Men det er noe med følelsen av å spankulere forbi køen av vanlige dødelige betalende gjester, forbi St. Peter og inn i paradiset. Det er en opplevelse man rett og slett ikke kan kjøpe billett til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrevet av Lene Christensen 12.juli 2007, klokken 09.10. 

Jeg har ingenting imot punktum. Komma er også helt greit, selv om det av og til er litt vrient å vite hvor i setningen det skal plasseres.

Semikolon er derimot et tegn som ofte får språknerden i meg til å grøsse når jeg ser det på trykk. 

Det virker nemlig som stadig flere «krydrer» setningene med et semikolon, i stedet for å bruke kolon eller sette punktum.

Og det ser like dumt ut hver gang.

Ifølge Språkrådets hjemmeside er semikolon «en mellomting mellom et punktum og et komma og må ikke blandes sammen med kolon».

Det burde egentlig ikke være så vanskelig. Kolon er to prikker ( : ) , semikolon er en prikk og en prikk med hale ( ; ).

Kolon består av to like deler, semikolon settes sammen av to ulike deler.

Likevel er det altså mange som forveksler disse to tegnene. Eller nedprioriterer de kolonet med vilje?

For hvorfor er det egentlig blitt så stas å bruke semikolon i stedet for kolon? Er kolonet rett og slett blitt for kjedelig?   

Det står jo bare rett opp og ned i setningen, og man legger i grunnen ikke noe særlig merke til det.

Det er det som kommer etterpå som betyr noe

Da er det noe annet med semikolonet, som nærmest flørter litt med leseren, før det sender vedkommende videre på spor av mer informasjon.

Muligens er det såkalte smileys som har gjort semikolonet populært. For å lage et blunkeansikt trenger man som kjent en parentes – og et semikolon.

På den annen side, så kan semikolon også oppfattes som et relativt seriøst tegn.

For å sitere Språkrådet igjen: Semikolon brukes «til å lage et lite opphold mellom helsetninger (hovedsetninger) som hører nær sammen», og det «kan også brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppregninger». 

Da jeg studerte brukte jeg semikolon når jeg jobbet med større akademiske oppgaver, for å kunne skrive ekstremt lange setninger. Jeg innbilte meg nemlig at kvaliteten på innholdet økte proporsjonalt med antall semikolon.

Så feil går det altså an å ta. Kanskje det er min fortid som misbruker av semikolon som gjør at jeg i dag har et såpass anstrengt forhold til tegnet. Eventuelt at jeg prøver å irritere meg over noe annet enn været.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag introduserte denne avis på denne plass «Vestens TV-dramatiske kanon». En inntil dette sanndru kollega, la oss kalle ham Anders, serverte en liste med de «elleve beste TV-serier gjennom tidene».

I håp om å rehabiltere Verdens Gangs TV-faglige troverdighet og VG-bloggens aktelse som et ledende kulturpolitisk debattforum, ser jeg meg herved nødt til å komme med en korrigering – samt den faktiske listen over de elleve beste TV-serier gjennom tidene:

Star Trek

Verdens mest innflytelsesrike TV-serie. De opprinnelige sesongene (1966-69) bet seg fast i formative skoleår i USA. Stjerneskipet USS Enterprises femårige forskningsmisjon gikk aldri på norsk TV, men forlot heller aldri kabel-universet, hvor stadige repriser har gjort det mulig også for romfartsinteresserte nordboere å stifte bekjentskap med kaptein Kirk, Spock og originalmannskapet på Stjerneføderasjonens prestisjefartøy.

Serien tok opp kontroversielle temaer i tiden som rasisme, religion, menneskerettigheter og dødsstraff, genialt forkledt i et galaktisk perspektiv.

Monty Python’s Flying Circus

Serien (1969-74) som endret alt. Skapte ny humor-skole, og er fortsatt en referanse i seg selv.

Sopranos

Sterkt vanedannende. Ubehagelig sofistikert komponert.

Presidenten.

Intelligent design. Amerikansk politikk som elegant målsøm.

El Quijote

Spansk referanseinnspilling fra 1991 med Bunuel-skuespilleren Fernando Rey i tittelrollen.  Vist på NRK. Selv de av oss som måtte ha et anstrengt forhold til pågående spanjoler innser sjarmfaktoren.

Columbo

Shakespeare i støvfrakk.

I Rolv Wesenlunds habitt ble den norske «kopien» av den britiske serien bedre enn originalen. Den eneste vellykkede norske sitkom.

Twin Peaks

«Et paradigmeskifte i TV-dramatikken», skrev Anders. Endelig et fornuftig ord fra den kanten.

Black Adder

Shakespeare i penisfutteral. Britisk historie på sitt latterligste.

Lille Lørdag/Åpen Post/Team Antonsen.

Paradigmeskifte i norsk TV-humor – uten futteral.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De er gamle. De er grå. De er på verdensturné.

Nei, supergruppen vi sikter til er ikke The Rolling Stones, men The Gutteklubben Grey – en eksklusiv ansamling testosteron, karisma og politisk glitterati.

Ladies and gangsters; vi gir dere Bill Clinton, Kofi Annan, Tony Blair, Al Gore, Gerhard Schröder, Jacques Chirac, Mikhail Gorbatsjov og John Major.

Den gråmelerte gruppen av internasjonale eks’er – ja, også Tony Blair er å regne som kårkall nå som Gordon Brown skal overta på odel – er konferanseuniversets superstjerner.

– Den politiske verdens svar på Paris Hilton, for å sitere Mads Qvortrup, dansk professor i statsvitenskap.

Deres fremste oppgave som forhenværende ledere er å opptre i offentligheten. Hva de sier eller gjør, spiller mindre rolle. Kanskje med unntak av tidligere visepresident Al Gore, som både har vunnet Oscar og verdens miljø-oppmerksomhet etter at han forlot politikken og begynte å drive politikk.

Når disse gutta ikke avleverer et overbetalt foredrag krydret med selvfølgeligheter og kreative liksom-ankedoter ikke en kjeft har mulighet til å etterprøve, skriver de bøker om selvfølgeligheter krydret med krative liksom-anekdoter ikke en kjeft gidder å etterprøve.

Chirac og forgjengeren Mitterand, som utaktisk gikk hen og døde før han rakk å komme seg på det lukrative foredragskjøret, forsøkte i det minste å gjøre seg interessant ved å innrømme pikantierer om utenomekteskapelige forhold. Franskmenn flest trakk imidlertid på skuldrene. Det skulle da bare mangle om ikke presidenten nøt de samme privilegier som folket. Mens britene lot seg opphisse såpass at eks-statsminister John Major, av alle, gikk hen og påberopte seg en affære med en kvinnelig minister.

Nå er briter vant til litt av hvert når det kommer til den slags tildragelser i kabinettet, men i Majors tilfelle ble synderen knapt trodd…

Da ekteparet Clinton forlot Det hvite hus i 2001 hadde de en advokatgjeld på nærmere 70 millioner kroner. Nå er det omtrent det han får for å holde et foredrag om at Aids er dumt og OL er bra.

Vi lar oss imponere og blende av gårsdagens beslutningtakere, vel vitende om at forførelsen først og fremst handler om berømmelse. Det er celebriteten som er på turne og holder foredrag, ikke politikeren, statsoverhodet eller regjeringssjefen som har noe å si. Felles for de fleste av dem – med et sannsynlig unntak av Jimmy Carter, som i bunn og grunn er et idealistisk menneske – er at dette også handler om overlevelse.  Ikke bare for å opprettholde en livsstil man lett la seg til på maktens tinde, men maktutøvelsen i seg selv innebærer en rekke utvendige symboler i form av mottakelser og seremonier det kan være like vanskelig å venne seg av med…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du sett solen gå ned ved Stonehenge, får du aldri fred. Tanken på hva som foregikk her for 5 000 år siden slipper deg ikke.

Teoriene om den mystiske steinklyngen ved Amesbury i grevskapet Wiltshire i Sørvest-England har vært mange. Var det romerne som bygde dette som ren show-off, sto et keltisk presteskap bak, trengte marsboere et landingsmerke – eller er det likevel noe i myten om Kong Arthur og trollmannen Merlins delaktighet?

Når jeg nå åpenbart har tenkt å plage leseren med ytterligere spekulasjoner om denne sirkelformede steinsettingen, er det fordi nye utgravinger impliserer at Stonehenge har vært en del av et enda større kompleks enn hittil trodd.

Arkeologiske funn av en forhistorisk landsby ved Durrington Walls, tre kilometer unna, nullstiller den tidligere hovedteorien, mener Mike Parker Pearson ved universitetet i Sheffield.

Durrington Walls er et sirkulært innrammet område, en såkalt henge, med en diameter på Ifølge Mike Parker Pearson viser dette at Stonehenge ikke har stått isolert, men har vært en del av et større kompleks som ble brukt til begravelsesritualer. For arkeologene har også avdekket en bred vei som strekker seg ned til den nærliggende elven Avon, hvor de døde ble sendt ut på siste reis. Stonehenge var et minnested, mener Pearson, hvor særlig utvalgte – rundt 250 mennesker, antyder han – ble begravet under kjempesteinene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Penger er et større tabu blant kvinner enn ufrivillig vannlating og et mangelfullt sexliv.

Ikke mine ord, bare så det er sagt, men et utsagn fra den danske handelshøyskolelektor Mette-Marie Davidsen, som rent tilfeldigvis har en bok å selge: «Kloge kvinders guide til økonomisk frihet».

Av alle hjelp-til-selvhjelps-bøker på markedet, innbiller jeg meg at dette åndsverket vil vekke mer enn marginal interesse hos en rekke ektemenn, samboere, kjærester og etterpåkloke eks‘er.

Det norske forlag som skaffer seg rettighetene til boken burde kunne budsjettere med en raus julebonus til sine ansatte.

Som mer eller mindre frivillig utøvende seriemonogamist har det tidvis slått meg at jo «klogere kvinde», jo vanskeligere er realitetsorienteringen i forhold til nokså forutsigelige økonomiske lover. La oss ta en tilfeldig ligning: Hvis man i perioden X har en fast månedsinntekt, trekker fra regulære utgifter og ser at summen blir negativ ved innkjøp av støvletter i øvre priskategori, hvordan er det da mulig i den påfølgende periode Y, under de samme pekuniære forutsetninger, å gå til innkjøp av to par støvletter?

Svar: Det ene paret var på salg.

Mange hunkjønnsvesener satser på at det nok går — tross overtrekk og straffegebyrer. Om ikke annet kommer det nok en reddende rikmann…

For Guds skyld: ikke mine ord nå heller, men Mette-Maries, denne gang i et intervju med avisen Politiken, hvor forfatteren byr på «syv økonomiske mantraer» av typen:

* «Enhver økonomi rommer muligheter for vekst. Finn din egen vei.»

* «Det finansielle marked har sine opp- og nedturer. Bruk dem til din egen fordel.»

* «Å være fortrolig med ditt økonomiske potensial, gir deg mot og handlekraft.»

* «Rikdom i seg selv er ikke lykken. Men følelsen av økonomisk frihet er en fantastisk mulighet for å leve det liv du gjerne vil leve.»

Og her er min favoritt — la oss kalle den feminomics according to Freud:

«Ditt forhold til penger er like så gammelt som deg selv. Å endre på din bunnlinje krever innsikt og vilje til forandring.»

Boken illustreres med beretninger om kvinner som har brutt opp fra en eller annen kjedelig dansk virkelighet og gjort suksess i Goa og andre eksotiske paradiser. Det eneste disse kvinnen synes å ha til felles, er at de har «finansieret sine drømme ved hjælp af kløktige ejendomshandler, og aktiehandler».

Hvilket får meg til å tenke på Dagens Næringslivs periodiske bilag om personlig økonomi som allerede på fronten roper til meg: HA! HA! GLEM DET, DITT ØDELAND!

Men det er en helt annen sak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det at du sitter og leser dette akkurat nå, er et håndfast bevis på at verden har stått til påske. Men hva kom først, påskekrimmen eller egget?

Jul og 17. mai er som kjent årlige tildragelser, mens påske inntreffer bare en gang i året. Og hver gang til et nytt tidspunkt. Det er derfor man snakker om påskens mysterium.

Mange opplever at påsken har noe religøst over seg; vi spiser himmelsk lammestek og jakter på en overnaturlig hare som legger egg. Påskens buskap er altså spelsau, smågnagere og fjærkre.

Enkelte hevder at vi kan takke en tømmermanns sønn fra Nasaret for disse fridagene på fjellet, mens atter andre mener man kun har seg selv å takke for påskens tømmermenn.

Likevel — det er ikke å komme fra at påskens ritualer tar utgangspunkt i en bestemt mann og en konkret hendelse som fant sted for mange Herrens år siden. For de aller fleste av oss handler påsken dypest sett om det forklarelsens lys Nils Nordberg kaster over fortellingen om Bergensbanen. Med andre ord — svaret på det vi alle, især journalister, spør om i dagene før påske: «Hvorfor leser vi egentlig krim i påsken, krimekspert Nils Nordberg?»

Det er da Rivertonklubbens mangeårige president forklarer med sin sonore baryton at det hele er en myte; at vi strengt tatt hverken kjøper eller leser mer krim i Den stille uke, og at det hele var et påfunn fra Gyldendal påsken 1923 da forlaget rykket inn en annonse som førstesideoppslag i Aftenposten:

«Bergenstoget plyndret i natt» — en reklamegimmick for boken med samme tittel.

Ut fra dette kunne man forledes til å tro at nordmenn er særdeles lettlurte, og at vi i 84 år har forvaltet en tradisjon som ikke en gang er en tradisjon. Med andre ord: er kundegrunnlaget for kriminallitteratur en lavpannet saueflokk med påskelammets intelligens?

Jeg vil svare med en lignelse: På min vei til jobben her om dagen møtte jeg en mann med et bilde av en norsk vågehval på t-skjorten. Under bildet sto det: «Intelligent people eat intelligent food».

For nå er det vitenskapelig bevist, faktisk, at kriminallitteratur og intelligens henger sammen:

Folk som leser krim blir smartere mennesker. Det fastslår en en ekspergruppe bestående av danske forskere ved Aalborg Universitet.

Ekspertene mener at særlig den skandinaviske, samfunnsrelevante og debatterende krimromanen gjenstår som det eneste medium som ikke er individualisert og målgruppe-tilpasset. Krimmen engasjerer på tvers av kjønn, alder, utdannelse og sosial posisjon. Følgelig treffer den bredt og får oss til å tenke over hvordan samfunnet henger sammen. Den diskuterer rettferdighet, kjønn, systemer, moral og etikk. Handlingen settes gjerne inn i en sosial sammenheng, og vi får mulighet til å identifisere oss med såvel forbryterens beveggrunner som offerets situasjon.

En god krim handler ikke om død og elendighet, men om livet og virkelighetens verden. Og den står nok til enda en påske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det brygger opp til storm i et vinglass i det franske presidentracet. At favoritten Nicolas Sarkozy har stått frem som avholdsmann, kan koste ham ledertrøya.

Den femte republikks legendariske landsfader, general Charles de Gaulle, undret etter sigende hvordan noen faktisk trodde det kunne la seg gjøre å regjere et land som har 246 forskjellige oster.

I dag undrer den jevne franskmann og kvinne om man kan stemme en tørrlagt gane inn i Elyséepalasset. Kan verdens fremste vinnasjon holde seg med en president som ikke aner forskjellen på Bordeaux og Bourgogne? En som tror bouquet er noe man gjør med hodet og at tanniner er et odontologisk fenomen hos smågnagere?

At verden ikke er så enkel som avholdsfolk vil ha det til, har Sarkozy nå fått erfare. Hans utfordrere i valgkampen tørster etter mer enn bare seier, og tilpasser gladelig sitt alkoholpolitiske terreng til vinkartet.

Sosialistenes dronning, Ségolène Royal, lærte allerede tidlig på 80-tallet, da hun var rådgiver for daværende president François Mitterand, at «bordet og flasken» var de to viktigste søyler i den franske art de vivre. Hennes første embetshandling da hun i 2004 ble valgt til regionalrådsformann i Poitou-Charentes, var selv å velge hvilke viner som skulle serveres i offisielle sammenhenger.

Valgets grey horse, eller cheval gris, om man vil, sentrumskandidaten François Bayrou, har ikke bare et nært profesjonelt forhold til franske vinbønder. Han har også sagt at en god klunk vin før han skal tale i forsamlinger har hjulpet ham å kontrollere en litt nervøs stamming. Høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen på sin side, er regelrett berømt for sin gane, og har som champagnebonde lansert sin egen cuvée nationale.

Til høyre for Le Pen, der ingen skulle tru at nokon kunne bu, residerer ultranasjonalisten, eurofoben og den uttalte rasisten Philippe de Villiers, som stadig snakker om Frankrike som en «vin-sivilisasjon». Han har karakterisert de franske vinstokkene som en forankret del av kulturarven på linje med landets språk, kunst og litteratur.

Selv den ekstreme venstrefløyens kandidat, Arlette Laguiller, som representerer partiet Lutte Ouvrière, flagger nå sitt daglige forbruk av en gewürztraminer før middag påfulgt av store Saint-Emilion-viner til måltidet.

Riktig nok har Nicolas Sarkozy markedsført seg selv under slagordet «La rupture» ­ – altså  «bruddet» – som skal markere et regimeskifte i Frankrike. Med dette bryter han også med Jacques Chiracs rause omgang med årgangsdruer i Elyséepalasset, hvor det årlige vinbudsjettet gjennom hele hans 12-årige presidentperiode var på gode to millioner kroner.

Om bare kort tid vil vi få vite om også den franske befolkningen tenker som min gamle musikervenn. Han stolte ikke på avholdsfolk, sa han, for de har noe å skjule…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NEW YORK (VG) I en sketsj signert Dag Frøland, Alfred Næss og Bjørn Sand fra 1965 blir Arve Opsahls flypassasjer stadig mer rådvill etter som han detaljpumpes om «Ticketen» sin.

Omtrent sånn er det å kjøpe teaterbillett i New York.

Ikke et vondt ord om Londons West End eller Svein Sturla Hungnes‘ Oslo Nye Musikalteater, bevares — men du har ikke sett et fullblods Broadwayshow før du har vært på Broadway og sett showet der.  Profesjonaliteten i absolutt alle ledd er så intravenøst til stede, at selv et stykke med forglemmelig innhold legger seg på den mentale harddisken som en minnerik oppvisning av form.

Profesjonaliteten begynner i billettluken idet du høflig blir gjort oppmerksom på at det knapt finnes billetter igjen til forestillingen du har lyst på — men sannelig er det to ledige plasser midt på sjette orkesterrad. Pris: skjorta. Og litt til. For jeg har forhåndsbestilt.

På billetten, som ifølge oppslag på veggen koster 110 dollar (695 Nkr), står det nå at jeg skal betale $115,50. Hadde det enda vært så vel. I løpet av 30 sekunder har det påløpt $1,50 i «Restaureringsavgift». — Skal teatret restaureres?  spør jeg. — Ikke som jeg vet, svarer damen bak skuddsikkert pleksiglass.

Billetten kommer til meg via en sikkerhetsluke.

Hysterisk? Tja, for alt jeg vet kan hun han opplevd selve marerittet; å brått sitte med en pistolmunning mot hodet og høre hvinet fra en desperat ABBA-fan i tung hvitvinsrus: «Gi meg alle billettene til ”Mamma Mia”!!»

Jeg skjønner etter hvert at «Restoration chg» betyr vedlikehold. I tillegg gjør billettøren krav på $2.50 i «handling fee» siden hun har vært så grei å ha ticketen min inne i laptopen sin mens jeg tok subway‘en fra Upper East Side.

Idet jeg skal til å protestere, gjør hun oppmerksom på at jeg nå har spart $1.50 på å hente billetten selv, for hadde hun sendt den i posten ville det kostet meg $4.00 — på mail $2.50. Ikke nok med det; skulle jeg hatt den tilsendt som Two-day Express ville det påløpt ytterligere $19.50.

Likevel synes jeg ikke at jeg gjort noe røverkjøp.

Ikke en gang når jeg får høre at dersom jeg i tillegg hadde kjøpt billettene online måtte jeg også ha beregnet $6.50 — $7.90 i «convenience charge» pr billett. Bekvemmeligheten («convenience») består åpenbart i at folk uten videre overfører 44 kr til en konto for å få lov til å betale for en billett.

Når jeg får tilbake kredittkortet og skjønner hvor mye billetten til 110 dollar egentlig kommer til å koste meg, skjønner jeg også hvorfor billettørene egentlig sitter bak skuddsikkert glass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag blir det offisielt: Kåre Conradi er ikke bare høytflyvende — han får også en bevinget pris.

For skuespillere er Radioteatrets «Blå fugl» en unik heder; det er en honnør det står særlig respekt av. Simpelthen fordi prismottakeren ene og alene har gjort seg fortjent til anerkjennelsen med grunnleggende godt skuespillerarbeid.

Det handler om talens kraft og ha ordet i sin makt. Stemmebruk og språkets valører. Ingen sminke, kostymer eller scenografi å støtte seg til.

Radioteatrets årlige hederspris går til den som har skapt de beste bilder i lytterens hode.

Kåre Conradi får sin «Blå Fugl» i dag for hovedrollen i Henrik Ibsens filsofiske farse «Kjærlighetens komedie». Et småcorny musikkspill med alvorlig undertone. Visste man ikke bedre, kunne man tro det lå ornitologiske beveggrunner bak tildelingen:

Hovedpersonene heter Falk (Conradi) og Svanhild (Heidi Gjermundsen Broch. Fuglemetaforene i ord og handling er flere. Her figurerer også en frøken Skjære (Ulrikke Døvigen), en nebbete prest (Kim Haugen) – og jevnlig tar de alle av

Falk er ingen enslig svale på prisvinnerens Ibsen-repertoar; Conradi har gestaltet flere klassiske skikkelser, deriblant «Peer Gynt». Og radioteater har han drevet med siden guttedagene på Nesøya, da han og en kompis kokte i hop kriminalhørespill og skrekkhistorier på en sliten kassettspiller — uten andre kunstferdige mål enn et lønnlig håp om å dra damer.

Ibsens ide om kunstnerens jakt på pikebarn er beslektet, men i «Kjærligheten komedie» er tragedien like nærliggende. Falk og Svanhild kjemper for å virkeliggjøre den ideelle kjærlighet. Men kan den rene lidenskap vare lenger enn noen år? Falk står ved at ekteskap og kjærlighet er to forskjellige ting; det ene er en fornuftsinstitusjon som skal besørge sosiale og økonomiske rammer (for kvinner), mens kjærligheten skal leve et rent åndelig liv, som inspirasjon for kunstneren.

De velger derfor å gi seg på topp, og går fra hverandre når de elsker hverandre som høyest — for bare i lengselen kan ideen om evig kjærlighet bevares. Svanhild kysser ringen Falk har gitt henne, før hun kaster den på fjorden og sier trist ja til den eldre forretningsmannen Guldstads frieri. Mens Falk tilsynelatende muntert begir seg ut i verden, selvsikker på sitt kunstnerkall — likevel uten helt å forstå hva han egentlig har gitt fra seg.

Kåre Conradi vet imidlertid veldig godt hva han nå har. Å gjøre noe så bra at det kvalifiserer til «Blå Fugl» har han drømt om — og tøyset litt med — siden han gikk på teaterskolen.

Og i leiligheten ved Besserud venter en klargjort peishylle…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende