februar 7th, 2007
Gammelt jungelord
LONDON (VG) Det er slett ikke uvanlig å komme hjem fra Afrika og servere løgnhistorier, påpeker forfatteren Tim Jeal.
Han tenker ikke først og fremst på ubetimelige misjonærstillinger og forklaringsproblemer den slags atspredelse kan medføre, men løgnen som element i den hvite manns mytologiske gjenfortelling av det mørke kontinent.
Tim Jeal, en fjern etterkommer av Jarlen av Huntington — ifølge britisk folklore den historiske Robin Hood — har begått flere biografier om viktorianske storheter, deriblant speiderbevegelsens far, Robert Baden-Powell og oppdageren David Livingstone. En naturlig oppfølger av boken om den skotske misjonæren Livingstone, som forsvant i Afrikas jungel midt på 1860-tallet, ble i så måte biografien om Henry Morton Stanley.
Den kommer i bokhandelen i disse dager, og har fått oppmerksomhet i britisk presse fordi beretningen gjør kål på et av de mest magiske og følelsesladde øyeblikk i kolonimaktens historie: oktoberdagen i 1871 da Henry Stanley på oppdrag fra New York Herald endelig hadde funnet sin landsmann i en liten landsby ved Tanganyikasjøen. Idet han løftet på tropehjelmen og blottet sitt bare hode, fremførte Stanley sin legendariske hilsen, som kun en brite oppvokst med stiv overleppe og understatementets kunst kunne ha komponert: «Dr. Livingstone, formoder jeg.»
Det er bare det at Henry Stanley var en bløffmaker, ifølge Tim Jeal, som har fått tilgang til Stanleys opprinnelige dagbøker. I likhet med andre som hadde vært i Afrika, serverte han gjenfortellinger som ikke kunne ettergås. Omtrent det eneste som stemmer med Stanleys historie, er at han gikk seg på Livingstone i bushen i Tanzania, men skotten hadde hverken noe ønske om å bli «funnet» eller vilje til å reise hjem.
Desillusjonert, psykisk ute av balanse og stadig mer malariasyk døde Livingstone like etter i Zambia, hvor tjenerne Susi og Chuma begravde hans hjerte under et mvulatre. Hans jordiske hylster ble senere stedt til hvile under fulle æresbevisninger i Westminster Abbey, en gest som ikke minst kunne tilskrives Stanleys malende artikler og hans fargerike foredrag om hvordan han hadde funnet den store oppdageren som hadde gått seg vill.
Men Stanley var ikke engelskmann en gang. Som sønn av en walisisk prostituert gjenoppfant John Rowlands seg selv som Henry Morton Stanley — et navn han regelrett stjal fra en rik amerikaner han møtte i USA og som han utga seg for å være.
Stanley var ingen uviktig oppdagelsesreisende, men omstendighetene rundt møtet med Livingstone fant han på i ettertid for selv å fremstå som en arketypisk overklasse-brite som hadde begått en bragd, fremholder Jeal.
Det neste blir vel at Kåre Willoch aldri har sagt «Play it again, Sam».