Side 3

Mange menn jublet over at Munch-museet skal til Bjørvika. Men igjen dilter de etter en kvinne.

For det var selvfølgelig en kvinne som først forsto det geniale i å legge et kunstmuseum som nabo til den nye operaen i Bjørvika.

Kunstneren Anne Katrine Dolven var den første som hadde ideen om å legge Munch-museet til Bjørvika. Sensommeren 2004 foreslo hun i et VG-intervju å bygge «Norges storstue» for Edvard Munchs kunst ved fjorden.

«Et flott Munch-museum ved sjøen, gjerne Bjørvika, hadde han fortjent», sa hun. Så vi kan døpe henne «Nye Munch-museets mor». Dette viser et interessant trekk ved kunstnernes rolle i vårt samfunn. De går ofte i spissen. Peker på problemer og løsninger før alle andre og stiller dristige forslag. Ja, lenge før vi forstår det.

Ofte er forslagene så radikale at vi stritter i mot. Så i 2005 tok Venstre opp saken i Oslo bystyre og fulgte opp Dolvens visjonære forslag, men ble nedstemt. Når politikerne har snudd så voldsomt i denne saken, kan vi ikke si annet enn at de dilter etter kunstnerne. Nok en gang.

Altså: menn dilter etter kvinner og politikerne dilter etter kunstnerne. Kanskje vi kunne kalle denne saken «Lae-dilten».

Men kan vi stole på hovedstadens politikere denne gangen?
Måten de har behandlet Edvard Munch på både da han levde og etter at han ga sin generøse gave til Oslo, er pinlig. Politikerne har neppe forstått hvilken kulturskatt hovedstaden har sittet på, ellers hadde de neppe vanskjøttet den i over et halvt århundre.

Edvard Munch selv opplevde at Oslos politikere ga Gustav Vigeland et enormt område til sin park. Munch fikk ingenting. Og Munch fortalte om sin sorg til Rolf Stenersen, som senere skrev det i sin bok om Munch.

Kunsthistorikere har sagt det oftere og oftere de siste årene, i VG og andre steder, og ristet på hodet over politikerne i hovedstaden vår som ikke forstår hvilken mulighet det her ligger for å få en turistattraksjon i verdensklasse.

Nå har de SAGT at de forstår. Politikerne dilter også etter kunsthistorikerne. Hvorfor dilter alltid politikerne etter oss andre? Burde ikke politikerne være de visjonære – som vi fulgte?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Vi kan ikke sy puter under armene på folk som ikke klarer å livberge seg av kunsten de produserer, sier Se og Hør-stamfar Knut Haavik til Dagsavisen. Om noen skulle være i tvil: han uttaler seg som medlem i Norsk Kulturråd etter at kunstnerorganisasjonene i samme avis etterlyste bedre levekår for sine medlemmer.

I et tankevekkende innlegg påpekte skuespillerforbundets leder, Agnete G. Haaland at «mange norske kunstnere og barna burde nevnes når politikerne diskuterer "fattig-Norge"».

Dessverre synes dette som en av de store kulturdebatter det er vanskelig å ta. I likhet med enkelte uheldige sider av innvandrings- og integreringsdebatten vi ikke tør snakke høyt om, og dermed overlater arenaen til ytre høyre, begynner deltakerne å grave skyttergraver idet temaet bringes på bane. Polariseringene er så sterke i utgangspunktet, at mange vegrer seg for å fremme nyanserte innspill i frykt for å bli stått i hardtkorn med grupperinger de aldeles ikke deler synspunkter med.

Det er vanskelig å diskutere støtteordninger til kunstnere på edruelig grunnlag. Og det er ikke fordi de drikker opp stipendet på Kunstnernes hus, som Haavik sier. (Leste han sitt eget blad, ville han se at dette er en arena først og sist for TV-kjendiser og journalister.) Den minste kritikk blir automatisk innkassert av enøyde motstandere og brukt som populist-bensin på bålet. Dermed tvinges forsvarerne av eksisterende ordninger til å innta like steile posisjoner i frykt for å miste de, tross alt, begrensede ressurser som er stilt til rådighet.

Knut Haavik har nok et temmelig avklart kunstsyn; han vet hva han liker, og ære være ham for det. Men både han og andre bommer når vilkåret for kunstnerens eksistens er samtidens applaus. – Det viktigste er å lage kunst som blir etterspurt, sier Haavik. I så fall ville verdenskunsten vært betydelige verker fattigere, og noen Munch eller Picasso hadde vi neppe hørt mer fra. Ettertiden har vist at vel så ofte er det viktigste ikke å lage kunst som blir etterspurt i øyeblikket – men å hegne om egen integritet og skape noe som har en verdi og en levetid utover nuet. Hva og hvem dette blir, er ikke alltid like opplagt.

Å være kunstner er ingen menneskerett, og staten har på ingen måte underholdningsplikt av misforståtte genier med nedsatt virketrang. Men i mangel av andre mesener, får staten – etter kvalifisert skjønn – gjøre en innsats for å støtte de som uttrykker seg annerledes enn de mest salgbare. Det er ofte de som flytter stabbesteinene og driver utviklingen fremover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kyss frosken! Og dra til Vestbanen for et fredssenter i Alfred Nobels ånd! Maken til nyskapning har Oslo neppe sett siden unionsoppløsningen: Fredssenteret som åpnes med kongelig stas i dag er virkelig noe helt nytt i Norge – av internasjonal karakter.

Nå gjenstår det først og fremst å få politikerne til å handle raskt, slik at det triste eventyret om utbyggingen av Tullinløkka endelig kan få en lykkelig slutt. Tror du det skjer?

Debatten om Nasjonalmuseet er stilnet på overflaten- og den nye utstillingen "Kyss frosken" har fått gode anmeldelser. VGs kunstanmelder Lars Elton ga en sekser både til "Kyss frosken"- utstillingen på Nasjonalmuseet og Nobels Fredssenter.

Så det kunstfaglige er behørig omtalt. Og det er virkelig oppløftende å se hva som kan skje, straks du setter ut en frosk på en parkeringsplass!
Men det er en vesensforskjell mellom utstillingene: Mens Vestbanen er totalfokusert på formidling for et bredt publikum – også for utlendinger – er det ytterst liten hjelp å få i froskens indre liv.

For når du vandrer frem i et sikkert dramaturgisk riktig tenkt tussmørke, fra kunstverk til kunstverk, lurer du som besøkende sterkt på:

Hva i all verden kommer rundt neste froskelår? Lappene som er hengt opp ved siden av kunstverkene (mange vanskelig å få øye på) er en kort opplysning om kunstneren og verkets tittel. Eller "Vennligst ikke rør døren". Neivel. Men ingen forklaring. Trolig skal det jevne publikum- som meg selv – gjerne ha litt hjelp i form av skriftlig materiale ut over det som foreligger – og ikke minst "billedtekster" ved siden av moderne kunstverk.

Den amerikanske designeren David Small, som er sentral i hovedverkene i fredssenteret, forklarte meg hvordan han har vektlagt profesjonell formidling for å få engasjert publikum. I Nobels Hage og Nobelkammeret – gled dere! brukte han blant andre faren sin som prøveklut.

Det viktigste er nyskapningen, det andre detaljer. Men kunst handler også om kommunikasjon og formidling. Det skal bli spennende å høre hvordan du – som publikum – reagerer, både på frosken og freden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende