Side 3

For et par uker siden i tv-serien «Bonderomantikk», skjedde det noe så fint som en fødsel. En ku fikk en kalv. Men det skjedde ikke pent nok for virkelighetsfjerne reality-elskere.

Det var sikkert både blodig og ulekkert. Men ifølge flere leserbrev til VG, var det aller verste at den stakkars kua lå på et betonggulv da kalven kom til verden. I tillegg ble den nyfødte tatt bort fra sin mor ganske fort.

Det er forståelig at folk som aldri har satt sine ben i et fjøs reagerer på sånt. Men samtidig viser det hvor forskjellige verdener folk lever i, i det lille landet vårt. En norsk bonde ville ikke løftet et øyebryn for det samme. Hun er vant med fødsler i fjøset. Hun vet at selve poenget med å drive et melkebruk, er at kuene skal gi melk. Den skal bearbeides på meieriet, tappes på kartong og selges i butikken. Kalven skal leve opp, godt fôret på melkeerstatning, høy, kraftfôr og kjærlighet, og så kan det jammen hende den ender som kalvekjøtt.

Det er en kynisk virkelighet. Men ønsker vi oss mat i butikken, er det sånn det må være. Det innebærer ikke at dyra ikke skal ha det bra mens de lever. Det er nemlig en masse kjærlighet i et fjøs. De fleste som har vokst opp på gård eller kanskje vært på gårdsferie, har nok felt en tåre for kjære Dagros når hun og de andre «blir sendt», som det heter (med slaktebilen altså – ikke på ferie). Men så lærer en at det er sånn livet på en gård er.

Om denne virkeligheten smerter for mye, er den eneste naturlige utveien å bli vegetarianer. For sammenlignet med hvordan dyrehold skjer i mange andre deler av verden, har norske kyr og andre husdyr det veldig godt. Vi har krav til dyrehold som ligger helt i verdenstoppen, og i tillegg har vi fortsatt ganske små gårdsbruk spredt rundt i hele landet, kuene har stort sett fortsatt eget navn, og fra nyttår skal alle ha en egen madrass å ligge på.

Det er med på å gjøre norsk mat litt dyrere. Og mindre smittefarlig. Det er kanskje ikke så dumt å tenke på i en tid med salmonella-infisert kjøttdeig fra Polen i norske frysebokser og fugleinfluensa på vei inn i Europa. For ikke å nevne VG-oppslaget fra forrige uke hvor vi så hvordan grisene i en polsk svinefabrikk spiste hverandre i bingen.

I en sånn sammenligning, ja kanskje også uten, er norsk landbruk ganske romantisk. Men det hjelper ikke når folk helst ikke vil vite hva eller hvor kjøttstykket eller melka kommer fra. Reality er best uten innslag av virkelighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen fikk et stort problem å hanskes med allerede ved tiltredelsen: WTO-forhandlingene tegner til å få et resultat som truer norsk jordbruk ved at handelen med landbruksvarer blir mye friere og konkurransen for norske bønder tilsvarende tøff.

Den viktigste drivkraften i Senterpartiets motstand mot norsk medlemskap i EU har vært ønsket om å skjerme bøndene mot konkurranse utenfra. Men det har vist seg lenge at det er WTO — verdens handelsorganisasjon — og ikke EU som er den største

utfordringen for landbruket.

Norge har en åpen økonomi og har lenge sett seg tjent med mest mulig frihandel unntatt på dette ene området. Når man i prinsippet ønsker en friere handel, er det svært vanskelig med troverdighet å

kreve unntak for ett bestemt område. Særlig vanskelig blir det fordi man i internasjonale forhandlinger har en tendens til å se primærnæringer

i sammenheng.

Landbruk og fiskeri er primærnæringer og Norge har sterke interesser å ivareta for begge; det er bare det at interessene går i stikk motsatte

retninger — vi ønsker færrest mulig handelshindringer for norsk fisk, mens vi helst vil ha et svært skjermet landbruk. Dette har i årtier satt grå hår i hodene på de diplomatene som skal tale vår sak i forhandlinger av typen WTO.

Jeg vender ofte tilbake til et sitat fra en norsk diplomat som var med på handelsforhandlinger innen OECD så tidlig som i 1954. Hans Holager var

landbruksattache i Paris og ga treffende uttrykk for de dillemma kryssende norske interesser brakte ham opp i:

«Mine oppgaver har sant å si artet seg ganske besynderlig: Jeg har måttet støtte alle fornuftige forslag som går ut på å frigjøre handelen med fisk, mens jeg på den annen side i neste øyeblikk har måttet innta det stikk motsatte standpunkt til alle forslag om frigjøring av jordbruksprodukter. (..) Det sier seg selv at det ikke alltid har vært lett å redde sakene i land når en skal være talsmann for så antagonistiske synspunkter.»

Ikke lett, nei, og problemet er det samme nå — 50 år senere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen fikk et stort problem å hanskes med

allerede ved tiltredelsen: WTO-forhandlingene tegner

til å få et resultat som truer norsk jordbruk ved at

handelen med landbruksvarer blir mye friere og

konkurransen for norske bønder tilsvarende tøff.

Den viktigste drivkraften i Senterpartiets motstand mot norsk medlemskap i EU har vært ønsket om å skjerme bøndene mot konkurranse utenfra. Men det har vist seg lenge at det er WTO — verdens handelsorganisasjon — og ikke EU som er den største

utfordringen for landbruket.

Norge har en åpen økonomi og har lenge sett seg tjent med mest mulig frihandel unntatt på dette ene området. Når man i prinsippet ønsker en friere handel, er det svært vanskelig med troverdighet å

kreve unntak for ett bestemt område. Særlig vanskelig blir det fordi man i internasjonale forhandlinger har en tendens til å se primærnæringer

i sammenheng.

Landbruk og fiskeri er primærnæringer og Norge har sterke interesser å ivareta for begge; det er bare det at interessene går i stikk motsatte

retninger — vi ønsker færrest mulig handelshindringer for norsk fisk, mens vi helst vil ha et svært skjermet landbruk. Dette har i årtier satt grå hår i hodene på de diplomatene som skal tale vår sak i forhandlinger av typen WTO.

Jeg vender ofte tilbake til et sitat fra en norsk diplomat som var med på handelsforhandlinger innen OECD så tidlig som i 1954. Hans Holager var

landbruksattache i Paris og ga treffende uttrykk for de dillemma kryssende norske interesser brakte ham opp i:

«Mine oppgaver har sant å si artet seg ganske

besynderlig: Jeg har måttet støtte alle fornuftige

forslag som går ut på å frigjøre handelen med fisk,

mens jeg på den annen side i neste øyeblikk har

måttet innta det stikk motsatte standpunkt til alle

forslag om frigjøring av jordbruksprodukter. (..)

Det sier seg selv at det ikke alltid har vært lett å

redde sakene i land når en skal være talsmann for så

antagonistiske synspunkter.»

Ikke lett, nei, og problemet er det samme nå — 50

år senere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ingenting er verre enn å sette et glass iskald melk til munnen, tømme innpå – og først midt i den andre slurken oppdage at den er klumpete og sur.

Det er mulig at det er på grunn av slike barndomstraumer at jeg vegrer meg for å eksperimentere med melk – og jeg er ikke alene. Så når jeg leser om hoppemelk og tettemelk og alle andre underlige varianter er det ikke fritt for at det vrir seg i magen.

Men på forsommeren var det ingen vei utenom: En hoppe mistet føllet sitt, og måtte melkes for å unngå betennelser i juret.

I alle fall måtte jeg smake. Melken stod i et glass og kom iskaldt fra kjøleskapet. Ungene hadde smakt uten å fortrekke en mine. Og på spørsmål om hvordan det smakte, var svaret ganske enkelt melk. Jeg måtte svelge to ganger. Men ganske riktig, det smakte melk. Verken spesielt søtere eller surere eller med en annen konsistens. Fordommene ble gjort ettertrykkelig til skamme.

Når jeg så kan lese i Aftenposten at det er fire hoppemelksprodusenter her til lands, kan jeg ikke annet enn å bli imponert over viljen til å satse nytt og eksperimentere videre – til tross for at denne inngrodde skepsisen. Mette Johnson i Norsk Hoppemelk/Equi Libre AS har inspirert til fire hovedoppgaver og enda to rapporter om hoppemelkens fortreffeligheter og potensial for bedre helse. Den balanserer tarmflora, bedrer ernæringsopptaket og styrker kroppens evne til å motstå sykdom.

Det er grundervirksomhet vi kan være stolte av, særlig fordi den både bygger på tradisjonell kunnskap som settes i en ny sammenheng og gir muligheter til alternative leveveier i distriktene. Et kjapt søk på nettet åpner også en verden av norsk mat du sannsynligvis aldri har smakt, fra smalahove til norske gardsoster.

Så ser det også ut til at satsningen på norsk gårdsmat er i ferd med å bli en suksess. Fra i sommer viser skilt med En stolt hane vei til utsalgene. En undersøkelse fra MMI utført for Landbruks- og matdepartementet tidligere i år, konkluderer med at salget generelt har økt med 30 prosent og 60 prosent rapporterer at de har kjøpt mat på gårdsutsalg.

Det burde gi mersmak både for norske bønder – og for oss som er mer vant til sushi og kebab enn brurasteik fra Hardanger. Men det spørs om vi er eksperimentelle nok.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før tenkte folk på bygdene like dårlig om kremmere som folk i byen tenkte om bønder. Tiden er overmoden for et oppgjør med fordommene. Gjør plass for kremmerbøndene.

De er selvsagt ikke helt som andre bønder. Ifølge bygdesosiolog Reidar Almås er de bedre utdannet enn hva som er vanlig blant bønder – og sannsynligvis også i byen. Kremmerbonden er som regel en innflytter eller en som har vendt hjem etter år i mer urbane omgivelser. Så skiller de seg også fra sine medbygdinger både når det gjelder personlig økonomi og forbruksmønstre. De er mer risikovillige, og har flere valgmuligheter i arbeidslivet.

Den drøyt ett år gamle organisasjonen Norsk Bygdeturisme og Gardsmat (NBG) har kontoradresse på Grønland, midt i tjukkeste Oslo. Herfra inspirerer og bistår de både byfolk og bønder til å kombinere gårdsdrift og moderne tanker om markedstilpasning.

Om det skulle være et sviktende marked for tradisjonelle bønder, er det ikke tilfelle for kremmerbøndene. Mange ser ut til å lykkes både med å
eksportere sine varer og selge på lokale torg i et tyvetalls norske byer. For mens bonden har vært vant til å tenke nasjonalt, tenker kremmerbonden både lokalt og internasjonalt.

PR-messig er det ihvertfall ingen tvil om at kremmerbøndene skummer fløten i norsk landbruk. I valget mellom en taus og traust sauebonde som gjør det far og bestefar hans gjorde før han, faller mange for de energiske nykommerne som trives på flere arenaer og samtidig også gjør et bevisst valg av livsstil.

Antagelig oppfattes bonderomantikken som noe selvgod. Mange vil også finne ut at den romantiske drømmen om "katt og kaniner og et småbruk på Høland" ikke bare er rosenrød. Men la oss se gjennom fingrene med det. Det viktigste er å fortsette å puste liv og optimisme inn i næring som lenge har ligget brakk – eller er disse tankene bare et utslag av mine egne fordommer?

At kremmerbøndene har gjennomslagskraft er det ingen tvil om. Fra 2003 til 2004 økte omsetningen blant medlemmene i Norsk Bygdeturisme og Gardsmat med 15 prosent, og i Gudbrandsdalen på torsdag skrudde
landbruksminister Lars Sponheim opp det første offisielle veiskiltet som viser hvor det er mat å få. Ta med deg skje, kniv og gaffel!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende