Side 3

Venninnen min sender meg en festlig link på msn.

«Kvinner er bruksgjenstander, og når de innser det har de det så mye bedre med seg selv. Kvinner trenger en myndig hånd til å rettlede seg slik at de opplever verden på best mulig måte. Kvinner har sine store begrensninger (…)»

Olaf T kommenterer på en artikkel om barneombudprosessen på dagbladet.no. Jeg blir sittende og fnise. Funderer over hvordan olaf T ser ut. «Noe tung i sessen», taster venninnen min som svar.

«Enig. Litt sånn bleierumpe. Og fett hår, hentesveis», skriver jeg tilbake.
«Bruksgjenstander hæhæhæhæ», skriver venninnen min. «Endelig en oppskrift på hvordan jeg skal bli et harmonisk menneske.»

Sånn driver vi på. Ler oss halvdøde av Olaf. Ser for oss hvor bitter og fortvilet han er, der han sitter i sin illeluktende ungkarsbolig på ørtende året, bannende og svertende over de idiotiske kvinnene som ikke skjønner at de skal stå tause ved komfyren, ligge stumme under ham i sengen, sitte lydløse i passasjersetet mens han tøffer gjennom rundkjøringen.

«Jeg håper det er en spøk», skriver venninnen min så. «Jeg også. Men han har fått 29 kudos. Spøker de også, da?», svarer jeg. Tenk om det er sant. At det sitter menn rundt omkring i Norge og mener at kvinner er annenrangs mennesker. Altså, som virkelig mener det. Intenst og ekte. Som ikke bare synes at feminister er no’ dritt og at kvinner burde stelle hjemme.

Tenk om det faktisk finnes menn som mener at jeg er en bruksgjenstand. Definisjon ifølge ordnett.no: (mindre) ting: voldsmannen slo med en stump gjenstand / flere verdifulle gjenstander utloddes; (i sms.) bruks-, museums-, nytte- o.fl. Hvis jeg bare innser at jeg er en (mindre) ting, så vil jeg bli lykkelig. Tro om jeg kan velge selv hva jeg vil være. En kaffetrakter, kanskje. Eller en fotball? Nei, jeg tror det må bli en dorull.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrevet av Lene Christiansen «Mange menn savner den gode, gamle kjerringa», sier Frp-politiker Per Bjørner Rødde. I fredagens utgave av VG sier han at mange menn – inkludert seg selv – velger asiatiske koner, fordi de er reserverte og ansvarsfulle.I motsetning til den norske kvinnen. For hun er fæl, hun!

Drikker, slåss, er uhøflig i trafikken og sjekker opp folk på byen. Huttetu. Den kvinnelige befolkningen i Norge er sannelig i moralsk forfall.

I følge Rødde oppfører de seg som menn og har samme interesser som menn.

Og det er fali’ det.

Helst burde nok alle som er utstyrt med både et X og et Y-kromosom slenge fra seg dokumentmappene, og hekte seg på løpestrengen mellom kjøkkenet og soverommet så fort som mulig.

For slik Rødde ser det, er likestilingen roten til en rekke problemer i samfunnet vårt. Den moderne karrierekvinnen blåser i ungene sine, og påfører dem psykiske lidelser. Ensomhet og ferdigmat er lik feite unger med atferdsproblemer.

Hvor mannen befinner seg hen i dette scenarioet sier Rødde ingenting om.  Far i huset har kanskje mer enn nok med å stampe gaffelen frustrert i bordet og rope på poteter, mens de forsømte barna sluker i seg en svidd Grændis. Familien er i oppløsning. Og det er nok karrierekvinnens skyld.

Hun er oversminket og minner om Otto Jespersens Tårnfrid. Stakkars, stakkars norske menn, som blir neglisjert og forsømt av sine fruer. Og ikke nok med det:

Dessuten er karrierekvinnen tjukk, sier Rødde. Fordi denne karrierekvinnen spiser og drikker som en mann, har hun ofte en «solid bilring rundt midjen». En asiatisk kvinne derimot, hun er høflig og kler seg pent for å være attraktiv for mannen. Sier Rødde. Sånn er det med den saken. Norske kvinner burde bli delikate, rolige og hengivne vesener, som kun er opptatt av alle andre enn seg selv. Sånt blir det tilfredse husmødre av.

Hva mannfolkene selv burde gjøre for å være deilige for sine bedre halvdeler – uansett hvor de kommer fra-, det sies det ingenting om. Det er kanskje ikke så viktig. Noen må jo tross alt ha jobben med å spise opp all den gode maten, og kunne slenge seg på sofaen etter å ha forsørget familien hele dagen. Så kvinner, etter Røddes overbevisende argumenter er det bare en ting å gjøre: Si opp jobben og løpe lykkelige hjem til speil og kasseroller.

Tenk så heldige vi er.

Vi får jo være sjefen i heimen og ta oppvasken!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jenter dropper kondom for å unngå pinlige øyeblikk, påstår Helse- og sosialdirektoratet og mener at jentene må ta mer ansvar. Har vi ikke allerede tatt mer enn nok av akkurat det?

Det er noe snodig som skjer hver gang det skrives og snakkes om jenter, gutter og sex og sånn; Vi sklir inn i urkjipe kjønnsrollemønstre og forventer at alle andre gjør det samme. Jenter skal fortsatt være dydige, flaue, forsiktige og ansvarsfulle, mens gutta kan være så kåte, glade, utagerende og nytelsesorienterte de bare vil.

I gårsdagens VG kunne fungerende avdelingsdirektør i Sosial- og helsedepartementet, Arild Johan Myrberg, fortelle at det er en stor utfordring å få jentene til å bli flinkere til å kreve kondombruk når de har sex. – Gutter er blitt flinkest til å ta frem kondomet under samleie, fortalte Myrberg alvorstungt.

Som at det skulle være så rart? Greit nok at man er to om moroa, men det skulle da bare mangle at gutta tok bittelitt ansvar også? Jenter flest gjør sitt. Vi tygger i oss p-piller i store deler av livet for å unngå graviditet, og risikerer dermed bivirkninger som nedsatt sexlyst, oppblåsthet, vektøkning, migrene eller kvalme. Kanskje også økt fare for blodpropp. Og hvis kondom-temaet blir «glemt» underveis i festlighetene, løper vi til apoteket for å kjøpe angrepiller, slik det passer seg for angrende syndere (hørte jeg påstand om at jenter vil unngå pinlige øyeblikk?). Jaggu tar vi abort også, når det er eneste utvei.

Alt dette gjør at gutta bør kunne ofre litt følsomhet med den største selvfølgelighet. Sammenlignet med alle anstrengelsene og bivirkningene vi jenter må leve med, må det være småtteri «å spise sjokolade med papiret på» (som teit nok heter). Det tror jeg gutta er fullt og helt klar over. Men sannheten er kanskje at mange av dem er vel så følsomme for det pinlige kondom-øyeblikket som jenter?

Aborttallene i Norge og utbredelsen av kjønnssykdommer gjør at Sosial- og helsedepartementet gjør rett i å pushe kondomer både på jenter og gutter. Det er i alles interesse – uansett hvor småpinlig det er. Forsøket på å henge ut jentene for ansvarsløshet, er likevel mer pinlig.

Hvorfor tror du det er så vanskelig å få folk til å bruke kondom?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Greit at jenter har interesser, skulle bare mangle. Men hvor er lidenskapen?Jeg våger påstanden: Jenter flest orker ikke å engasjere seg i noe slik som gutta gjør.

Det var Kjetil Østli som startet debatten om mitt eget kjønns manglende begeistring. På forsommeren proklamerte spaltisten i A-magasinet: «dere går aldri opp i noe, tar aldri av, følger ikke med på nye filmer eller bøker, har ingen hobbyer, samler ikke på noe, blir sjelden engasjert av annet enn TV og den dumme kjæresten deres… Dere er ikke engang nerder!»

Og jeg må si meg enig, i motsetning til Pernille Huseby som her om dagen skrev om temaet i side3-bloggen. For oppdatering innen vinterens store pasjon – langrenn – måtte det et hankjønn til. Visst har jeg enkelte skiglade venninner, men ingen som gladelig instruerer i skiløpingens og smurningens hemmeligheter. Ei heller noen som foreskriver den perfekte (og rådyre) hodelykta, og drar frem siste nummer av «Skisport» over en pils.

Den amerikanske feministen Elizabeth Wurtzel har gitt kvinner rådet: «Bli fanatiker». I boka «Smarte råd for smarte jenter» doserer hun: «Kvinner må lære seg å bli fullstendig på tuppa og fullt og helt vie seg til ideer, teologi, interesser – hva som helst. Vi må bli helt sprø etter noe annet enn menn».

For selv om kvinner liker å oppdra menn, innen alt fra å vise følelser til å kle seg opp, har også feminister en del å lære av gutta.

Særlig etter at eventuelle småkryp melder sin ankomst. Mens far tilbringer timer på golfbanen, klamrer seg til playstation og har slukt det meste av Fotball-VM, fanges kvinner i plikter og diverse gjøremål.

Deltar du i et av sommerens utdrikningslag for en vordende brud, er sjansen stor for en håndsopprekning av typen: «Hvem er gift?» og «Hvem har barn?» Fremdeles definerer mange kvinner seg ut fra relasjoner.

Mens Bridget Jones har nok med menn og sine egne nevroser, er Rob i High Fidelity i det minste en engasjert musikkfan, selv om han har fobi mot forpliktende forhold og er umoden som en tenåring.

Kvinner ser ut til å glemme at intense lidenskaper er kilder til livsglede. Psykologer snakker om «flyt», en tilstand der vi glemmer tid og sted, og har følelsen av å være uovervinnelige.

Dersom kvinner hadde samme evne som menn til å fordype oss i noe utenfor oss selv, mener feministen Wurtzel at vi ville gjøre mer for å hevde rettighetene våre. Kanskje kunne også avanserte fagkunnskaper på et felt gi oss bedre lønn? Det er bare å ta en kikk på datanerdene fra ungdomsskolen.

Er det sant at jenter flest ikke har altoppslukende interesser?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bare tull at vi jenter ikke har hobbyer.

I flere uker har jeg latt meg irritere over en ganske ubetydelig sak. A-magasinets utmerkede spaltist Kjetil Østby sluttet av før ferien med en hjertesukk om idiotiske jenter som «aldri tar av, og ikke har en eneste hobby». Jeg lot meg først hisse opp helt begrenset.

Men uken etter, fulgte Østlis ferievikar, journalisten Tonje Egedius, opp med sin første spalte. «Som medlem av kvinnekjønnet må jeg dessverre medgi at han (Østby, red.anm) har et poeng», skrev Egedius. ­– Det er synd å si det, men kvinner flest har bare en hobby: Seg selv og sin egen lille verden. Da vi var små, lekte vi mor og far. Siden blir dukkene babyer, bamsen en ektemann og dukkehuset et evig oppussingsprosjekt».

Før min to ukers ferie, lovte jeg meg selv å ikke skrive en eneste linje. Det har holdt hardt. Jeg har vridd meg i sengen i varme sommernetter, og tenkt på Kjetil og Tonje. Kjetil med hobby, og Tonje (og Kjetils venninner) uten.

Jeg håper de to journalistenes gruvekkende generaliseringer kommer av at de kjenner feil folk – feil jenter. Selv spiller jeg tverrfløyte i noe så nerdete som et korps, sammen med cirka like mange kvinner og menn. Kvinnene er jurister, landskapsarkitekter, lærere, sykepleiere, kreftforskere, førskolelærere og postfunksjonærer – for å nevne noen. Felles for disse jentene, er at de gjør en masse andre hobbyting også. De går på ski, løper orientering, sykler, trener, går på kino og konserter, og ser en god fotballkamp. De maler sikkert en vegg hjemme i ny og ne, bruker neglelakk og sminker seg for å være litt penere. Men ikke en eneste av mine venninner har «sin egen lille verden» som hobby.

Derfor irriterer jeg meg grenseløst over at noen generaliserer kvinner inn i en teit liten barbie-verden på denne måten. Vi trenger da ikke å bli stemplet som teite, uinteresserte dolle-jenter. For vi er det ikke! Statistisk sett gjør vi riktignok andre ting enn menn, vi trener heller aerobic enn fotball for eksempel. Vi svømmer eller sykler i stedet for å spille ishockey. Vi strikker i stedet for å binde fluer. Vi spiller oftere fløyte enn tuba. Og leser en god bok i stedet for et fagblad. Men vi har da like fullt en hobby – noe morsomt, utenfor oss selv, som krever full konsentrasjon og gjør at vi holder oss sunne, sosiale og lever lenger i landet?

Noen leker sikkert fortsatt med Barbie og tror et liv med evig spa og shopping gir dem et drømmeliv med Ken. Fortsett med det. Bare ikke fortell meg at «vi jenter» er sånn. Finn dere en annen hobby.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med tre måneders mellomrom har de to mest markante kvinnene i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen gått bort: Rosa Parks døde i oktober, og mandag kveld sovnet Coretta Scott King inn i sitt hjem i Atlanta, Georgia, 78 år gammel.

Hun giftet seg med Dr. Martin Luther King jr. i 1953, og da fredsprisvinneren fra 1964 ble myrdet i 1968, overtok hun hans rolle som toneangivende ikke-voldsaktivist – en linje mange borgerrettighetsforkjempere mente man burde forlate siden det dominerende hvite storsamfunnet kun møtte dem med vold og nye overgrep.

Men for Coretta Scott King var spørsmålet om rettferdighet så prinsipielt at hun sluttet seg til aksjonen for å gjenoppta saken mot James Earl Ray med tanke på benådning. Ray var mannen som i 1969 erklærte seg skyldig i å ha skutt Martin Luther King jr. i Memphis 4. april året før.

Det senere ekteparet King møttes første gang på New England Conservatory i Boston; hun studerte klassisk sang, han tok en doktorgrad i filosofi. De kunne valgt seg et godt og trygt liv i liberale Massachusetts, men besluttet å reise hjem til sørstatene og Alabama hvor begge ble sentrale i kampen for «negerrettigheter» som det het i datidens språkdrakt da Nobelkomiteens formann Gunnar Jahn (V) holdt tale til dem i Oslo. I likhet med Martin Luther King var juristen og motstandsmannen Jahn konsekvent motstander av dødsstraff, noe han sto knallhardt på gjennom hele rettsoppgjøret etter krigen.

At Martin Luther King hadde valgt seg en hustru med egne meninger og meningers mot ble veldig klart bryllupsdagen da Coretta Scott nektet å bli Mrs. King med mindre hun slapp å gjenta prestens påbud om å «elske, ære og adlyde sin mann». Elske og ære skulle hun nok klare ut med, men å adlyde ektefellen bare fordi han var mann?! Ærlig talt – dette var tross alt 1953…

Hennes store personlige styrke kom godt med da hun brått var eneforsørger for fire små barn, samtidig som hun skulle føre arven etter mannen videre. Det gjorde inntrykk på en hel verden at allerede før ektefellen var begravet, frontet hun marsjen i Memphis som dr. King hadde kommet til byen for å lede da han ble skutt. Senere samme år holdt hun tale i mannens sted ved Lincoln Memorial i Washington DC; da snakket hun ikke bare om sin avdøde manns drøm, men også om sin egen – et samfunn som verken skilte mellom rase eller kjønn, en tale som også gjorde henne til den fremste talsperson for likestilling og kvinners rettigheter.

I 1986 ble den tredje mandagen i januar offisiell minnedag for Martin Luther King i USA, til tross for sterk motstand fra Ronald Reagan og den reaksjonære senatoren Jesse Helms.

Er borgerrettighetskampen nå fullbragt? Diskuter videre på www.vg.no/side3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Pinlig, Celina” sto det på TV2 Nettavisens førsteside torsdag, etter at man ved utstrakt bruk av lupe hadde klart å få øye på en flik av Celina Midelfarts ”puppetape”. Jeg er glad jeg sjelden går på røde løpere!

Det er vel knapt noen som blir overrasket over at Celina Midelfart (32) i likhet med andre kvinner benytter seg av praktiske hjelpemidler for å motvirke tyngdekraften. Og hvem har vel ikke opplevd at toppen har sklidd noen centimeter til side, slik at deler av undertøyet synes? Det eneste som er pinlig med en sånn hendelse, er at noen prøver å få det til å høres ut som Celina har tabbet seg ut.

Lenger ned i saken har de en link til en tidligere ”avsløring” av ”kosmetikkdronningen”: Gjennom blusen hun hadde på seg i en TV-opptreden, mente de nemlig å gjenkjenne noe som kunne se ut som en prislapp, og dermed et tegn på at hun hadde ”lånt” klær fra en butikk med planer om å levere dem tilbake. Eller det kunne være vaskelappen…

Celina Midelfart har nokså sikkert sagt og gjort pinlige ting i sitt liv, for eksempel ble jeg ganske ille berørt da hun for noen år siden uttalte at hun ikke mente det var naturlig for kvinner å jobbe mens de hadde små barn. Men så lenge hun ikke står på utstilling i Madam Tussauds vokskabinett må hun da vitterlig få lov til å bevege kroppen sin uten å bli hengt ut i mediene av den grunn.

Jeg finner det også lite sannsynlig at slipset til en mannlig kjendis ville fått like mye oppmerksomhet som Midelfarts utringning. Derimot er det en velbrukt og effektiv teknikk for å idiotforklare suksessrike kvinner, det å fremstille dem som noen som ikke kan kle på seg en gang.

Noen husker sikkert oppstyret som ble etter at Janet Jackson blottet det ene brystet direkte på TV under Superbowl. At amerikanerne blir sjokkert, forundrer meg ikke, de bor tross alt i et land der bare bryst i friluft ikke skal forekomme, uansett årsak. Men i Norge, der ”halve befolkningen” soler seg toppløse og legger barn til brystet overalt, kan det umulig være mange som sjokkeres av å se et par centimeter bh-stropp (eller tape). Når dette blir omtalt i en stor norsk nettavis, virker det derfor som man bare er ute etter ”å ta” Celina.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er du blant de som avrunder arbeidsdagen med et øye på klokka, springer for å rekke bussen for å rekke barnehagen for å rekke middag for å rekke trening for å rekke hjem for å rekke lekser før det er sengetid slik at du kan få vasket klær og ryddet opp før du selv faller i seng?

Da er du sannsynligvis kvinne (eller som en mannlig kollega formulerte det, en pudding av en mann), sannsynligvis i 30-årene og sannsynligvis ganske sliten. Hvis ikke dette er et tema når du og venninnene treffes en sjelden gang, er det på tide å innse at dere befinner dere midt i tidsklemma.

Begrepet er forholdsvis nytt, men problemet synes tidløst. Det er et produkt av andres forventninger, egne ambisjoner og evnen til å dele og delegere oppgaver. Kvinner synes inntil videre å være mest utsatt, men det må ikke være slik. Problemet er å finne ut hva det er man kan gi avkall på.

Ungene verken kan eller vil vi skyve til side. Jobben verken kan eller bør vi si opp i en tid der halvparten av oss må regne med å bli skilt og sørge for å kunne stå trygt økonomisk helt på egenhånd.

Ektefellen vil vi jo gjerne beholde. Men det hender jo at man kaster et misunnelig blikk i retning av skilte venninner med fifty/fifty omsorg som har tid for seg selv og for karrieren, selv om man innerst inne helst vil tro på den dype og evige kjærligheten. Hvis man i tillegg er så kravstor at man vil omgås venner og forfølge sine interesser, sier det seg selv at tiden ikke kan strekke til.

Nå vil mange innvende at det er jo bare å slippe mannfolka til, bli litt mindre perfeksjonistisk og kreve av dem at de tar en større del av omsorgsoppgavene. En uformell spørreundersøkelse blant kvinner mellom 30 og 60 år i min umiddelbare nærhet om hvor mange par de vet om der ansvar og arbeidsoppgaver ute og hjemme er noenlunde likt fordelt, avslører at de nesten ikke finnes.

Hvem som har skylden er i grunnen uinteressant.

Vi får krysse fingrene for kommende generasjoner. Akkurat som mange kvinner har måttet kjempe for å komme inn på arenaer dominert av menn, bør menn kunne ta ansvar for å gjøre sin inntreden på arenaer som langt på vei har vært forbeholdt kvinner. Det ville gavne oss alle å slippe hverandre til.

Dessuten er det alltids en trøst at de fleste lirker seg ut av klemma ettersom ungene vokser til. Livet blir bedre på den andre siden av 40.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Riktignok blir det ofte sagt at misser er opptatt av krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg trodde en mann som Einar Gelius skjønte at det var ironi.

Den gode sognepresten skulle i går sittet i juryen for Frøken Norge-konkurransen. Men etter å ha tatt en prat med sin jordiske sjef, Oslo-biskop Ole Christian Kvarme, kom han frem til at det ikke var så lurt. Ære være ham for det, men det viktigste spørsmålet å stille er hvorfor Gelius ikke skjønte dette på et tidligere tidspunkt.

Einar Gelius har ved utallige tidligere anledninger vist at han er en mann som liker oppmerksomhet. Som tatovert medlem i Vålerengaklanen og meget frittalende kirkemann kommer han på TV støtt og stadig. Han er en mann som taler der andre finner det klokest å holde kjeft. Hans liberale og inkluderende holdninger til de som er annerledes, for eksempel homofile, har gjort at jeg har sett på ham som en god mann for kirken. En mann med toleranse og menneskeverd i fokus. En mann hvis ord jeg flere ganger har vært i Vålerengen kirke for å høre.

Men inntil nå trodde jeg at det fantes grenser for hva han stilte opp på, at han ikke ønsket PR for en hver pris. Det har jeg nå fått avkreftet. For selv om han fossrodde i et intervju ved å snakke om indre kvaliteter og skjønnheten i øynene på missekandidatene, kan han ikke komme bort fra at en missekåring er og blir et kjøttmarked. Det er ikke den med de beste indre kvalitetene som vinner en missekonkurranse. Det er den juryen mener har det utseendet som kan tjene mest penger for arrangørene, og for fremtidige oppdragsgivere som trenger modeller til å selge biler, sminke og moteklær.

Jeg har all mulig respekt for de som velger modellyrket som en levevei, men det å være modell handler ikke om toleranse og menneskeverd. Det er en kynisk jobb i en kynisk bransje. Det er en jobb du ikke får hvis du ikke har vært heldig med det Gud har tildelt deg, litt flåsete sagt.

Nei, Einar, du kan ikke i det ene øyeblikket stå på prekestolen og forkynne at alle mennesker er like for Vårherre, og i det neste sitte i en jury som skal vurdere pupper, rumpe og lår på badedraktkledde jenter du nesten kunne vært bestefar til. Du har valgt presteyrket, du kan ikke rangere mennesker ut fra utseende, i hvert fall ikke offentlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kvinner er på vei opp og frem i politikken og næringslivet. Men hvorfor synes ikke det i avisspaltene? Er det tid for kvotering i spaltene?

Mens kvinneandelen øker på de fleste andre samfunnsområder, viser tall fra Norsk Samfunnsbarometer at kvinnene blir mindre eksponert i mediene enn tidligere. Blant de 100 mest omtalte menneskene i norske medier i fjor var bare elleve kvinner. Nye og tidligere statsråder som Erna Solberg, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga, Kristin Clemet, Valgerd Svarstad Haugland og Kristin Krohn Devold har fått sine spaltemeter, men mange av de andre kvinnene i toppolitikken er danket ut av topp-100-lista. Fra den noe mannsdominerte Bondevik-regjeringen er for eksempel fire kvinner (Thorhild Widvey, Torild Skogsholm, Laila Dåvøy og Hilde Frafjord Johnson) ute av listen, mens bare to av mennene (Morten Andreas Meyer og Svein Ludvigsen) lider samme skjebne.

Erna Solberg (H) mener noe av årsaken til kvinnenes fravær kan være at mange kvinner skyr konflikter, og derfor ikke tør komme med uttalelser som skaper konflikt. Det kan sikkert forklare noe. Journalistikkens vesen er å tydeliggjøre konflikter, og da passer det dårlig med forsiktige kilder som modererer, balanserer og feiger ut. Det er rett og slett drepen for en journalist som jakter på det store oppslaget. Dermed går telefonen heller til en mann som leverer.

Nå kommer straffen. Kjønnsforsker Wenche Mühleisen mener tiden er inne for sterkere lut for trege avishus fullt av gamle gubber og bevisstløse kvinnelige journalister: Det må stilles krav om kvotering av kildene; 40-prosent-regelen må gjelde også her, mener Mühleisen.

Det er et interessant forslag. Men antakeligvis forferdelig upopulært i journalistkretser. Vi hyler riktignok gjerne opp om kvinneandelen i regjeringen eller i næringslivets styrerom – ja, hvilken som helst annen sammenheng. Men å be oss om 40 prosent kvinnekilder er å gå for langt: Vi må jo være frie i kildevalget, må vite. Vi må få mer tid. Vi må få ordne opp selv.

Vi har hørt det før – både fra næringslivet og politikerne. Da pleier vi å fnyse, og fortelle at det har rent nok vann i bekken. Det har tatt for lang tid. Men det gjelder nok bare de andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende