Side 3

Det er noe som har slått meg relativt nylig, nemlig at man må bli ganske dum og akterutseilt- fra et samfunnsaktuelt perspektiv – av å lese så mange bøker som enkelte påberoper seg å konsumere.

Særlig nå om sommeren (les: ferietid) er det enkelte som i fullt alvor hevder at de er kapable til å frese gjennom en fire-fem romaner i uken – i tillegg til all rødvinsdrikkingen. Mitt spørsmål blir da: Evner man i tillegg å tilegne seg kunnskap om samfunnsdebatten, som raser relativt ufortrødent videre – uavhengig om det er fellesferie eller ei?

Kan man kalle seg et samfunnsmenneske om man unngår den stadig løpende debatt – i aviser og tidsskrifter – og i stedet prefererer bokverk, om aldri så monumentale,som sine mentale hovedmåltid? Jeg har selv de siste ukene forsøkt å sette til livs en del bøker jeg er hypp på, og kan meddele at jeg har kommet gjennom Philip Roths nye romanperle, «Hvermann». (Den var kort)

Derimot har jeg ikke evnet å komme til veis ende hverken i Per Pettersons «Ut og stjæle hester» (sent ute her), jeg har bare lest de første passasjene i Albert Camus` «Pesten» (enda senere ute her), jeg er på side 49 i Pascal Merciers «Night Train to Lisbon», mens jeg lengter etter å begynne på Leonard Cohens «Book of Longing» (inspirert av den nylig avholdte Oslo-konserten).

Årsaken er antagelig at jeg hver dag konsumerer tre aviser relativt grundig – lokalavisen Drammens Tidende, Aftenposten og vårt eget organ, VG. I tillegg kjøper jeg Financial Times Weekend, som er stappfull av godt stoff.

Nevnte aviser kan holde meg i stillesittende aktivitet til langtpå natt.
Resten av dagen skal man feriere, det vil si bevege skrotten (gå, bade, sykle, trene i helsestudio),samtale, spise, reise (en smule), oppleve noe (konserter, kabareter, filmer) og pleie vennskap og kjærlighet.
Når skal man da få tid til å gyve løs på BØKENE? Det er simpelthen ikke tid nok.

Og: Er det egentlig noen som helst grunn til å føle seg underlegen vis-à-vis medmennesker som velger å unnvike samfunnsdebatten – for utelukkende å befinne seg i fiksjonens verden (i tillegg til rødvinsrusen)?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På femtiårsdagen for dommen i Oslo byrett, er det på tide at Justismordkommisjonen gjenopptar saken mot Henry Millers roman «Sexus».

I disse tider, hvor ytringsfriheten bejubles som en rettighet som har fulgt oss siden Opplysningstiden og Grunnloven, kan det være grunn til å minne om at man ikke må så mange tiår tilbake i tid før det norske rettsvesenet stilte forfattere og bøker for retten hvis de ikke var dydige nok i form og innhold.

Det var Agnar Mykle selvfølgelig, som fikk sin roman «Sangen om den røde rubin» beslaglagt og forbudt i 1956-57, før Høyesterett opphevet dommen. Og så Jens Bjørneboes «Uten en tråd», som led samme skjebne ti år senere uten å bli frikjent i siste instans.

Begge er kjente saker fra kultur- og litteraturhistorien. Men prosessen mot Henry Millers «Sexus» er bortimot glemt. I 1957 beslagla politiet alle utgaver av en dansk oversettelse av Millers selvbiografiske roman hos et titall norske bokhandler.

Boken var, ifølge professor i psykiatri Gabriel Langfeldt (mannen som et tiår tidligere hadde diagnostisert Hamsun med «varig svekkede sjelsevner») så «uappetittlig, vulgær og til dels sadistisk-pervers … at der ikke blir plass for noe skjønn» i forhold til litterær kvalitet.

Siden amerikaneren Miller ikke var til stede og kunne stilles for retten, ble to tilfeldig valgte bokhandlere tiltalt i stedet. Saken kom opp i Oslo byrett og førte til en heftig debatt om bluferdighet, ungdomsvern, perversitet, sinnssykdom og pornografi. Dommeren konkluderte med at «Sexus» var et utuktig skrift og opprettholdt beslaget. (Bokhandlerne ble forsvart av høyesterettsadvokat Trygve Hirsch, som selv var forfatter under pseudonymet Stein Ståle, og som skrev en av det forrige århundrets beste norske kriminalromaner, «Åndemasken» fra 1942.)

Et år etter byretten ble bokhandlerne frikjent i Høyesterett, men beslaget av boken ble opprettholdt og er aldri formelt blitt opphevet. Miller selv erklærte seg skyldig in absentia i et åpent brev til norsk Høyesterett, som senere er utkommet under tittelen «Et forsvar for lesefriheten»:
- Jeg er skyldig etter alle 97 tiltalepunkter. Jeg var skyldig allerede før jeg skrev boken. Skyldig fordi jeg er slik jeg er.

Miller hylles i dag som en av det forrige århundrets største amerikanske forfattere. Det er på tide å oppheve den pinlige dommen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min honnør går til Knut Even Lindsjørn (SV) og Kjell Veivåg (V) som i Oslo bystyre har kjempet for å kalle opp en plass eller en gate etter Norges største dikter, Knut Hamsun.

De ble, som vanlig når den saken kommer opp, sablet ned av et flertall av knehøner som fnysende viste til dikterens nazisympatier under krigen. Og det ble de til tross for at en rekke andre byer og tettsteder i Norge har Knut Hamsuns gate eller Knut Hamsuns vei.

I landets hovedstad, denne by som ingen forlater uten å ha tatt men av den, skal han derimot ikke hedres med et gatenavn.

Nå kan vi jo trygt si at Knut Hamsun hevder sin plass i verdenslitteraturen uten å hedres av Oslo bystyre. Men jeg synes det er uendelig smålig av hovedstadens politikere at de stirrer seg blinde på Hamsuns villfarelse under krigen og nekter å ære ham for hans monumentale diktning. Nazisympatiene må vi fordømme, men vi må likevel bevare minnet Knut Hamsun slik han var – også hans usympatiske sider. Den danske dikteren Johannes V. Jensen sa om sin venn Hamsun at «han hadde feil også, bevares, men de var store». Knut Hamsun bør nettopp huskes og minnes for sin brysomme storhet.

Debatten om saken i bystyret holdt det nivå vi kunne vente. Andreas Halse (Ap) sa for eksempel at «det vil være hele pakka med en troende og glødende nazist vi vil kalle opp en plass etter». Knut Hamsun var ingen troende og glødende nazist. Ulykken hans var nettopp at han aldri hadde satt seg skikkelig inn i nazismens program og vesen. Men gamlingen på Nørholm hadde aldri vært demokrat, han hadde sans for den sterke mann i politikken og han var en usvikelig tilhenger av Tyskland.

Motstanderne kan ha rett i at det er vanskelig å skille dikteren Knut Hamsun fra landssvikeren. Vi som sitter med fasit, kan finne mengder av spor i diktningen som peker frem mot Hamsuns holdninger og handlinger under krigen. Men diktningen blir ikke mindre av den grunn.

Knut Hamsun leses verden over og av stadig nye generasjoner. Storheten i livsverket hans er uomtvistelig. Derfor bør hjemlandet hans kunne leve med hans store feiltrinn i livet og gi sin hovedstad en gate eller en plass som bærer dikterens navn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et ørlite kapittel i den store fortellingen om dikterkjempen Knut Hamsun (1859 – 1952) ble kanskje avsluttet 24. mars i år: Baptistpastoren Hjalmar Henningsen døde, nesten 89 år gammel.

Hjalmar Henningsen?? Selv den mest opplyste litterat vil undres. Men skrives «Martin fra Kløttran», lyder det mer kjent.

Martin er en mystisk figur i den ellers nokså konkrete «På gjengrodde stier» (1949), den utstøtte oldingens siste verk, der han – for mange – latterliggjør den psykiatriske diagnosen «varig svekkede sjelsevner» som han fikk et par år før.

Martin fra Kløttran er i boken en omreisende predikant, som går barbeint gjennom landet og oppsøker dikteren på hans vandringer i Grimstad-egnen. Noen virkelighetens Martin er vel aldri funnet. Det har vært spekulert i om Hamsun gjennom denne figuren på en eller annen måte ber om unnskyldning for smerte han måtte ha forvoldt under krigen; Hamsun, som ellers ikke ba om unnskyldning.

Et halvt år før Henningsen døde, skrev han et lite minnehefte: «Et langt liv i Guds nåde». Der står hendelsen omtalt, som kunne ha beveget dikteren til å skape Martin fra Kløttran.

I 1949 var Henningsen ung pastor i Lillesand Baptistkirke. Han fikk sjelenød for Hamsun på hans Nørholm, en mils vei øst for Lillesand. Gjennom dikterens sønn, Arild, fikk han til et møte. Henningsen var fra Myre i Vesterålen. Hamsun fra Hamarøy. Nordlendingene fant tonen! Henningsen fikk se Dikterstuen og våningshuset, før sjelevinneren våget seg på sitt egentlige ærend: Om han kunne få be for Hamsun og rettsprosessen som lå foran?

«Da tillot han mitt knefall, og jeg ba Gud være med ham til hjelp gjennom dette. Og tilsist ba jeg Fadervår. Og mens jeg bad la jeg hånden på hans kne, men han skvatt. Under Fadervår foldet Hamsun sine hender, han også, mens jeg så at tårene kom fram. Og jeg hørte noen hulkende ord.»

Var Henningsen Martin fra Kløttran? Mye stemmer. Men ikke alt. Hamsun skrev nemlig høyst sannsynlig ferdig sin lille bok i 1948, etter at Høyesterett hadde avsagt sin endelige inndragnings-dom.

MEN: Henningsen kan ha vært i området som predikant og kolportør av åndelig litteratur (på sykkel!) tidligere. At han ble pastor-kalt, tyder på at menigheten kjente ham. Og han skriver uttrykkelig at det var før «rettsaken», som må ha vært enten byretten i Grimstad i 1947 (men da bodde Hamsun på Lanvik aldershjem) eller Høyesterett i 1948. Dette kan Henningsens enke, Anna, i dag ikke erindre.

Hamsun ønsket selv «På gjengrodde stier» utgitt til 90-årsdagen 4. august 1949. Forlegger Harald Grieg trenerte; boka kom et par uker senere. Mysteriet består, altså, om det var Hamsuns sjelesørger eller en hans litterære modeller, som ble gravlagt 4. april på Grefsen kirkegård i Oslo.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende