juni 17th, 2008
Vanskelig å være fornøyd
Hvem oppfant evnen til aldri å være skikkelig fornøyd?
Visst rammer det oss alle fra tid til annen i en eller annen form. Hvem har ikke blitt fristet og begynt å legge nye livsplaner ved synet av et drømmehus eller en drømmeleilighet i avisen, fått lyst på en ny bil eller båt eller kommet i skade for å tro at en gratis reise til en sydhavsøy skulle fjerne alle eventuelle bekymringer.
Man er aldri helt fornøyd. Jeg har flere kamerater som nærmer seg 40, men stadig vekk nøler med å binde seg, fordi de hele tiden tror de kan få en litt flottere, litt mer perfekt, litt mer 100 prosentig dame.
De blir aldri helt fornøyd.
Andre snakker ustanselig om suget etter dyrere klokker, fetere reiser, nyere mobiltelefoner, større stereoanlegg, heftigere kjøkkenutrustning, mer eksklusive klær, hvitere tenner, finere hytter, eller kulere statusjobber. Aldri fornøyde de heller, virker det som.
Her om dagen satt jeg på en lunsjrestaurant på gaten der jeg bor. Ved nabobordet: Et selskap på fire personer i midten av 30-årene. Alle iført trendy solbriller, klærne så kanskje eksklusive ut, jeg reflekterte uansett ikke noe spesielt over det, men spiste rolig videre.
Da hører jeg den ene mannen si til den ene kvinnen, som tydeligvis var hans søster: – Jeg skal til Paris til helgen og kan godt kjøpe med noen nye sko til deg? Vil du ha Gucci eller Chloé, jeg syns du skal ha Chloé. Du skal definitivt ha Chloé! Urk!
Ikke før jeg hadde fått den første kyllingbiten bort fra halsen presset det seg på igjen da mannen fortsatte å messe: – Jeg fikk 10000 kroner av mamma å shoppe for. Men herregud, hva får man egentlig for 10000 i dag? Hva?! En skjorte, eller? Mannen ristet oppgitt på hodet så det lange, svarte håret flagret fortvilet – det virket ikke som om han gledet seg til Paris-turen.
Men han lyktes ufrivillig med å illustrere mitt poeng på ekleste vis.
For er det ikke egentlig slik at den nye håndvesken, den enorme flatskjermen, eller de nye skoene egentlig kun gir en svært kortvarig form for glede?
Man er fornøyd en stund, så begynner man raskt å jakte på eller drømme om noe finere. Det er det samme med større ting også. Man har så fordømt lett for hele tiden å drømme om mer. Mer, mer, mer, mer, mer, mer!
Åh, kan man aldri bare få være helt fornøyd? Eller er det helt enkelt slik at det er selve drømmene som gir livet liv?