Side 3

Jeg synes Eivor Øvrebø er for stygg til å drive modellbyrå. Jeg mener hun også er for tjukk i huet til å uttale seg om norske jenter.

Hun er dessuten en intellektuell latsabb som ikke har giddet å sette seg inn alvorlige spørsmål før hun åpner kjeften i media.

Dagbladets forside mandag:

«NORSKE JENTER

ER FOR TJUKKE»

Eivor Øvrebø, som driver et av Norges største modellbyråer, refser norske jenter og mener de er tjukke og late.– Modellene holder heller ikke mål, mener hun.

Sitat slutt.

Som sannhetsbevis fører Øvrebø – med navns nevnelse – 19-åringen Frøydis Elvenes og Kine Bakke (22), to sylslanke jenter som har vunnet et realityprogram på TV3, hvor tynnhetsidealet har vært et bærende konsept.

Men nå kommer det beste. Eller verste, strengt tatt: Eivor Øvrebøs modellideal er Kate Moss.

– Kate Moss er perfekt, sier hun til Dagbladet.

For uinnvidde: Kate Moss er 170 cm høy, hun veier 48 kg – og hvis du kjører et navnesøk på nettet, er det ikke fotomodell-karrieren hun er mest kjent for.

Det er et avsindig kokainforbruk, og gjentatte forsøk på rehabilitering. En detalj til: kokain brukes av fotomodeller for å dempe sult og samtidig holde et høyt tempo.

Kate Moss har en såkalt BMI (Body Mass Index) på 16,6. Marilyn Monroes BMI var 19,3.

Verdens helseorganisasjon (WHO) setter grensen for undervekt ved 18,5.

I november i fjor døde den brasilianske Armani-modellen Ana Carolina Reston (21).  Dødsårsaken var nyresvikt som en følge av anoreksi og bulimi. Men hun var nok et vakkert lik, vurdert med modellmammaers øyne – ganske så perfekt med sine 40 kilo fordelt på 172 cm.

Hvis Kate Moss er perfekt – og i så måte et forbilde for «late og tjukke» norske jenter å strekke seg etter – er bransjen og dens talspersoner sykere enn jeg trodde. Syk som i patologisk.

Etter at Ana Carolina Reston og modellsøstrene Eliano (18) og Luisel (22) Ramos døde med tre måneders mellomrom, var det ikke måte på avstandstagen blant designere og motehuseiere. «Alle» sto i kø for å ta et oppgjør med det sykelige og unaturlige tynnhetsidealet på catwalken.

Men dette er nå snart et halvt år siden.

Nå er Kate Moss idealet igjen.

Kate Moss er perfekt.

Jeg gjør som Kate Moss. Jeg spyr.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I år er det 50 år siden jeg fikk mast meg til en stiv, uvasket dongeribukse med en merkelapp på høyre baklomme som det sto Wrangler på.

Det var i 1957 de kom, de første amerikanske dongeribuksene du kunne få kjøpt i Norge; «Wrangler, made in USA». Wrangler var først, så kom Lee og dernest Levi’s 501. Slik var rekkefølgen.

Jeg husker det som det skulle ha vært i går, da den tøffeste gutten i klassen min på folkeskolen, han som hoppet lengst på ski, troppet opp i skolegården med et par splitter nye Wrangler-bukser:

Sånne måtte jeg ha!

Før 1957 var det bare Hollywood-helter som gikk i dongeri, og dem så vi bare på kino. Kanskje bortsett fra en og annen hjemvendt sjømann som hadde kjøpt dem «over there».

I 1957 var vi glade i Amerika og alt som kom derfra. Sånn var det bare. Og selv om denne oppfatningen, for mange, har endret seg, så varer i det minste dongeribuksa ennå! Og vi sa dongeri, og ikke jeans, i 1957.

Den gang var de stive og uvaskede og kostet kr.  57,50 — sikkert ikke billig i 1957. Over hele Norge var det køer utenfor de få butikkene som først solgte dem. Wrangler tok ungdommen over hele landet med storm før Lee og Levi’s kom.

For å få den rette blåfargen sto vi i bakgården og skrubbet dem med børste; dess mer slitt og lyseblå, jo tøffere og bedre. Dongeribuksa var det eneste vi vasket selv, frivillig.

Den amerikanske dongeribuksa forandret kleskoden over hele verden. Uansett hvor du befinner deg i dag, ser du alltid noen i dongeri, enten du er på jobben, på puben eller andre steder der folk samles.  Wrangler, Lee og Levi’s er ikke alene lenger. I flere tiår har det vrimlet av andre jeans over hele verden.

Jeg skal vedde på at det i dag ikke letter et eneste fly uten at minst e’n passasjer om bord er kledd i jeans. I 1957 var det ikke sånn. Ingen hadde mammaer og pappaer som gikk i dongeri på den tiden.

Det triste er at Levi’s ikke lenger produseres i USA. Jeg har fortsatt en gammel, slitt en igjen med hull i. Ha’kke hjerte til å kaste den, for den er både kjøpt og «made in USA».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende