Side 3

I et intervju med internettorganet adressa.no uttaler hele Norges kjæreste -og programleder (i øyeblikket) for «Allsang på grensen», Katrine Moholt – at hun tror det ville ha vært mindre konflikter hvis folk sang mer sammen. (Det riktige uttrykket her ville ha vært færre konflikter, men la gå …)

Vi tror fru Moholt absolutt har et poeng eller to. Hadde vi sunget mer til hverandre, ikke bare under allsangprogrammer, men også i dagliglivet generelt, ville antagelig verden ha sett ganske annerledes ut.
Muligens hadde hverdagen fremstått noe mer som en musikal (eller en operette) enn den gjør pr. juli 2008, men her er det bare snakk om en overgangsperiode – før syng-til-meg-stilen hadde blitt en vane for folk flest.

Tenk deg at du kommer på jobben og møter sjefen med et rungende «Oh, what a beautiful morning, oh what a beautiful day!», mens sjefen kvitterer godslig og anerkjennende med «You`re the one that I want».
På slutten av dagen vil det være like naturlig å synge «Time to say goodbye» til hverandre, kanskje med en hale hentet fra The Three Degrees – «When will I see you again?». Svar: – In the morning …
I et sangsamfunn vil det også være flere kjærlighetssanger å ta av enn av problemsanger.

Du kan overøse dine omgivelser med «Love me do», «I love you because», «She loves you», «All you need is love», «Love me tender», «I can`t help falling in love with you», «Love to love you baby», «Have I told you lately that I love you?»,«Kjærlighetsvisen», «Ælsk mæ i snøen» og «Ja, vi elsker» – for å nevne noen. Mulighetene er mangfoldige.
Mange av sangsamtalene vil altså ha et sterkt bakteppe av kjærlighet, hvilket sakte og ganske sikkert vil gjøre oss mer godmodige med hverandre.

Så får det bli opptil den enkelte hvor bokstavelig – og hvor spontant – man ønsker å reagere på budskapet som synges til en.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sommeren 2006. Mens den danske ølen varmet seg i solen sa jeg til campingstolen ved siden av: «Dette er det siste året».

Jeg ville gi meg på topp. To år på rad med godvær er ren flaks.

Jeg debuterte i 2003. Det gamle teltet jeg trodde var vanntett måtte raskt byttes ut med et intimt blått festivaltelt. Været skiftet fra blått til grått. Vi bodde på camp med venners venner og spilte Maj Britt Andersen-kassetten på repeat for å irritere de fjollete Bærumsjentene i naboteltet. Jeg forelsket meg da jeg gikk av festivaltoget. Da Metallica sendte 70000 armbånd til himmels på hovedscenen skjønte jeg at det kom til å bli vanskelig å slå opp.

2004. De nye stripete gummistøvlene gikk en sikker død i møte mens jeg kavet meg gjennom gjørmehavet. Fra telt til do til øl til musikk og tilbake til teltet. Bowie avlyste, og vi satt og dinglet med gummistøvlene fra hengekøyene ved Orange-scenen, akkompagnert av Carlos Santana. Jeg tror sjokoladepannekakene på Øst aldri har smakt bedre enn etter konserten med Muse på Arena.

Jeg var skeptisk da vi satte oss på bussen sommeren 2005. I København begynte det å regne. Resten av uken våknet vi klokken 07.00 hver morgen på grunn av varmen. Green Day sang «I hope you had the time of your life».

Sol i 2006 - for andre året på rad. Jeg skjønte at 2007 kom til å bli ille og lot Roskilde seile sin egen sjø. Men i år klarer jeg ikke å la være. For gammel eller ikke: Torsdag 3. juli finner du meg med en øl foran Orange-scenen sammen med Radiohead.

Del dine Roskilde-minner under her, sjekk festivalværet og diskuter festivalsommeren på www.vg.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld er Europas TV-øyne vendt mot den internasjonale Grand Prix-finalen i Beograd der Maria Haukaas Storeng skal forsvare de norske fargene. Grand Prix-programmet er et ritual, et program vi bare MÅ SE. Det er det årlige programmet vi elsker å hate. Vi hater musikken og showet, og liker avstemningen best. Vi gir poeng til våre naboland og venter poeng tilbake.

Fra å være en liten musikk-konkurranse med 14 deltagerland i starten i 1956, er Grand Prix i år rekordstor med 43 deltagerland. Det er hyggelig med musikkonkurranser av denne typen, men å skulle følge med i syv timer i løpet av en snau uke er for mye og for massivt. Drep meg, men ikke med grøt, som det heter.

Finalen hører til årets mest sette NRK-program. Da Wig Wam var med i finalen for tre år siden så hele 1,4 millioner seere programmet, året etter med Christine Guldbrandsen 1,3 millioner. Uten norske Guri Schanke i finalen i fjor, sank seertallene med 700 000 til 573 000 ifølge TNS Gallups seerbarometer.

Totalt regner man med at Grand Prix har opp mot 100 millioner potensielle seere. Interessen synker kanskje sørover i Europa, og er stor i de nye landene sørøst i Europa – de landene som elsker å gi et naboland tolv poeng for å opprettholde et godt naboskap.

De nye Grand Prix-landene bruker sine fremste popkomponister og utøvere for å lage et så bra bidrag som mulig. Her hos oss har konkurransen atskillig mindre status, eller kredibilitet som det så fint heter, enn i vårt naboland Sverige.

Grand Prix blir mindre og mindre en sangkonkurranse der melodiene har et nasjonalt særpreg og mer og mer et popshow der sceneshowet får mer oppmerksomhet enn musikken. I år har vi sett artister både i bur og på en liten isbane.

De aller fleste sangene du hører i kveld, er sanger du har glemt like fort som artisten går av scenen. Det er liten sjanse for at vinneren får et liv etter Grand Prix. Husker du for eksempel fjorårets vinner Marija Serifovic og sangen «Molitva»?

Er det bare ABBAs «Waterloo» og Bobbysocks «La det swinge» som blir stående som den vinneren vi alle vil huske? Hvilken sang er din favoritt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nordahl Griegs ord om at det er de beste som dør fikk en svært bokstavelig klangbunn i går da meldingen om Michael Breckers bortgang nådde avisene. Den suverene saksofonisten ble bare 57 år, og døde av komplikasjoner knyttet til leukemi.

(NB! Lenkene i denne bloggen er linket opp mot musikalske eksempler fra YouTube)

Jeg skal ikke påberope meg noe nært bekjentskap med Michael Brecker, vel vitende om at denne jazzens supernova hadde flere musikervenner her i Norge.  Kanskje først og fremst Bendik Hofseth, som i 1987 etterfulgte ham i Mike Mainieris all-star-lag Steps Ahead, men også Stian Carstensen og Kenneth Sivertsen hadde både profesjonelle og personlige relasjoner til den yngste av Brecker-brødrene.

Jeg hadde likevel euforisk glede av å møte ham ved en håndfull anledninger, første gang i Oslo i mai 1991 da han turnerte med Paul Simon, deretter ved et par Moldefestivaler, hvor han så sent som i 2003 var såkalt «Artist in residence».

Min «claim-to-fame» når det gjelder Mike Brecker var da han etter en konsert på en svett Manhattan-klubb høsten 1998 gjenkjente bladfyken fra Norge og kom bort til bordet vårt sammen med trommeslageren Steve Gadd, hvorpå han introduserte meg som sin «Norwegian friend». Jeg tilstår gjerne at egoet ikke hadde tålt mer den kvelden.

Som saksofonist var Brecker så teknisk briljant at kritikerne innimellom nærmest ba ham slurve litt.  Tonen var stjerneklar, vibratoen kontrollert og improvisasjonene ble skoledannende. Særlig i ett berømt tilfelle er Mike Breckers «kor» blitt en så integrert del av komposisjonen at andre musikere uvilkårlig har lagt seg helt opp til den opprinnelige improvisasjonen. Senest i høst hørte jeg en disippel «planke» Breckers solo fra Wembley, mobil-formidlet av en entusiastisk T-A-redaktør på Paul Simon-konsert. Snutten er selvfølgelig tenorriffet som løfter Simons «Still Crazy After All These Years» til himmels.

Sammen med storebror Randy på trompet og trommeslageren Billy Cobham gjorde 21-åringen Michael Brecker seg i 1970 bemerket med jazzrockbandet Dreams. Etter et mellomspill hos Horace Silver startet han og broren Brecker Brothers, en gruppe i omlandet rundt beslektede fusionband som Weather Report og Return To Forever.  Samtidig ga hans ry som den perfekte studiomusiker ham solistjobber med 1970- og 80-tallets største pop-, rock- og jazzstjerner. Det ble i alt 11 Grammypriser av slikt.

Med sin intellektuelle legning og seriøse fremtoning kunne den sympatiske amerikaneren fremstå som en litt alvorlig mann. Men på 80-tallet var han fast medlem i Saturday Night Live-bandet på NBC og huskes blant annet som aktiv deltaker i Eddie Murphys hysteriske James Brown-parodi «Hot Tub». For som jazzmusikere flest, av en eller annen grunn, hadde også Mike Brecker en usedvanlig velutviklet sans for elevert tøysehumor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Da cd’en gjorde sitt inntog på 80-tallet ble LP’en erklært død.

Hvis platespilleren i det hele tatt omtales i dag, er det som en nostalgisk kuriositet.

Platesamlere?

Raringer med langt, uvasket hår. Single menn, selvfølgelig. I 2006 er det nedlasting av musikk som gjelder. Alle vet hva iPod og MP3 er. Men RIAA og pick up?

Selv cd’en sliter i konkurransen med nettet.  Siste nytt er at administrerende direktør i plateselskapet EMI spår cd-ens død innen fem år.  Cd-singelen som format er allerede i ferd med å bli historie.

Vinylsingelen, derimot. De siste par årene har salget begynt å ta av. I Storbritannia er det solgt mer enn 1 million vinylsingler i år, det høyeste tallet siden 1998. Gårsdagens teknologi vender tilbake på fullt volum. Jeg kjøpte både iPod og platespiller i fjor. Den bærbare jukeboxen ligger nesten ubrukt, mens platespilleren har fått mye å sette stiften i.

Norske musikkforhandlere tar inn stadig mer vinyl. To av Oslos platebutikker med hovedvekt på vinyl flyttet i høst til større lokaler. Råkk & Rålls er bruktspesialist, Big Dipper selger nye plater, også over nettet. Paradoksalt nok har internett bidratt til vinylens opptur. Mange bestiller LP’er direkte hjem i postkassen fra norske og utenlandske spesialbutikker. Det dreier seg ikke bare om nostalgikere og DJ’s. I Storbritannia er det fremadstormende artister som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og Lily Allen som booster vinylsalget.

Kjøperne er unge som protesterer mot at musikken reduseres til lydfiler på en datamaskin. De sjekker gjerne ut nye navn på myspace.com, men vil heller eie en stor, svart, sexy vinylskive med utbrettcover enn et usynlig sett nuller og ett-tall.

Å senke stiften mot rillene skaper en pirrende forventning som aldri kan erstattes av et museklikk.  Og om vinylfansen fortsatt har langt hår, er hun like gjerne en 19-årig jente med Blondie-t-skjorte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor går grensen for hva en musikk-kritiker kan skrive om en artists private sider i en plateanmeldelse? Lene Marlin vil iallfall trekke grensen selv.

Sist uke kalte Lene Marlin meg «totalt respektløs» i all blogget offentlighet. Det kan jeg leve med. Men alt har en grunn, Lene!

For et par uker siden anmeldte jeg Lene Marlins nye plate «Lost In A Moment» til terningkast tre i VG. Her sto blant annet; «Heller ikke hennes venninnes død (albumet er dedisert henne) har trigget en dypere bunn i låtene, i alle fall ikke ennå».

«Totalt respektløst», mener Lene i sin egen blogg på hjemmesiden www.lenemarlin.com. Jeg skal være den første til å beklage overfor Lene Marlin dersom hun er såret over at jeg bruker venninnens tragiske bortgang i en anmeldelse. Men som sagt, det er en grunn til alt.

For det første er altså hele albumet dedisert denne venninnen. For det andre snakket Lene Marlin utførlig ut i VG – halvannen uke før min anmeldelse – om hvordan denne hendelsen skaket henne midt i forarbeidet til platen og endret hennes totale virkelighetsoppfatning radikalt. Derfor ble jeg som kritiker naturligvis nysgjerrig på å finne spor av dette på platen.

Dette spenningsfeltet mangler imidlertid, hvilket gjør det interessant i Lene Marlins platehistorie – og dermed naturlig for meg å undersøke. På sin foregående «Another Day» skriver hun nemlig dypt personlig rundt det som skjedde henne – fra knallsuksessen til den personlige krisen – etter debuten «Playing My Game» som tenåring. Min plikt som kritiker er da nok en gang å søke etter forbindelseslinjer mellom livet og kunsten, når Lene rett i forkant av sin ferske plate opplever et nytt hardt slag.

Musikkhistorien er dessuten full av eksempler på personlige rystelser som fører frem til kunstneriske triumfer. Gjennom kunsten og musikken kan sorg og tap få sin kanal, sin terapeutiske vinkel. Det aller siste eksemplet på det, utgitt kun for et par uker siden, er amerikanske Beth Hart. Hennes «Leave The Light On» anbefales varmt som eksempel!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende