Hva er det med disse offentlige forvaltningene egentlig? For eksempel viltforvaltningen.

Til nå har jeg trodd at denne rykket ut for å ta vare på, eventuelt avlive på humant vis, dyr som var sterkt skadet av tog og bil, eller av noen på to til fire ben.

Derfor virker det underlig, når man leser om en heftig brann på Helsfyr i Oslo, for ikke lenge siden. Mangt og mye gikk opp i flammer, men to brannmenn klarte å redde tre små grevlingunger som lå vettskremte i bolet sitt, under noen gulvplanker. De var søte og tillitsfulle, kunne vi lese i avis og på nett.

Brannmennene, og sikkert andre som sto bi, var glade for bergingen av de tre små. Den kunne blitt et lyspunkt i nyhetsbildet av utbrente leiligheter, mørk røyk og frykt hos beboerne i området.

Hva gjør så viltforvaltningen, som kommer til, og skal ta hånd om småtassene? Jo, den avliver de tre små krekene. Er det mening i slikt? Tåler ikke viltforvaltningen å se ville dyr i byen?

Blir den grepet av en lammende hjelpeløshet, og tenker med seg, at den eneste mulighet er å sende trillingene over til De Evige Jaktmarker? (Som de for så vidt nettopp hadde unnsluppet). Er viltforvaltningen redd for grevlinger?

Grevlinger klarer seg, som kjent, nesten over alt. Jeg lever i fred og fordragelighet med opptil flere, rundt huset mitt på Sørlandet. Det er i grunnen noen morsomme og rare vesener, som sjelden gjør noen fortred, og som vanligvis holder grei orden i eget bol, og egen familie.
NOAH og andre dyrevernorganisasjoner burde vært kontaktet, for å høre om der fantes noen som kunne være matmor for de små, til de ble store nok til å slippes ut i skogen.

Er det gode, sunne signaler å sende til barn, som ganske sikkert gledet seg over bergingen av småtassene, og lurte på hvordan det gikk dem, at de ble skutt? Jeg tror ikke det. Det er noe hjelpeløst og fantasiløst over en slik forhastet avgjørelse. Hvis en hel del andre løsninger var vurdert, og funnet håpløse, kanskje. Men det var det ikke her.

Det er følgelig all grunn til engstelse for fremtiden til et rådyr, som skal være observert i nærheten av Bygdøy allé i Oslo, ifølge ettermiddagsavisen. La oss håpe Bambi finner tilbake til naturen på egen hånd, eller at han får vennlig assistanse av dyrekjære mennesker.

Det er ikke alltid den beste løsningen er gevær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg har gått på Hardangervidda, har det en sjelden gang hendt at jeg har sett fjellrev. Man skal være heldig for å støte på den, for på hele det norske fastlandet finnes det trolig ikke mer enn 50 eksemplarer av arten.

 

På Svalbard, derimot, er bestanden av fjellrev god, og der drives det også jakt og fangst. Men i resten av Norge er fjellreven totalfredet; det har den vært siden 1930. Jeg sier nåde den som løsner skudd mot dette praktfulle dyret.

Jeg ble glad da jeg leste i Aftenposten nylig at det er født fjellrevhvalper ved Sæterfjellet avlsstasjon i Oppdal. I et av flere kameraovervåkede hi er det oservert ni hvalper, i et annet er det sett to; det er også sterke indikasjoner på et tredje kull. Avlsprosjektet ble innledet i 2005 som et forsøk på å styrke den ville bestanden av fjellrev. Hvalpene skal settes ut i det fri i oktober-november i år.

Jeg håper inderlig at man gjennom virksomheten i Oppdal klarer å få til en betraktelig økning av fjellrevstammen. Det ville være usigelig trist om denne dyrearten skulle dø ut. Kanskje det kan være en ide å opprette avlsstasjoner også andre steder i landet.

Fjellreven er noe mindre enn sin slektning rødreven, kroppslengde 50-30 cm lang og buskete hale. Vekten er vanligvis 3-4 kilo, skulderhøyden ca. Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker.  Ofte har den også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Dette dyret tåler kulde svært godt. Fjellreven ser i våre strøk ut til å være avhengig av mengden smågnagere i fjellet for å få unger. Den føder et høyt antall unger, vanligvis 3-11, men over 20 er registrert.