Side 3

Alt var mye bedre før. Det vet alle som har lagt ungdommens tivolifakter bak seg og nå bare blir svimle og kvalme av å kjøre karusell. Det hjelper lite at glupe statistikere kommer trekkende med lykke- og fremgangstall; alt som var bedre før lar seg aldri avlese i statistikker. Harald Grønningen, for eksempel. Eller fotballøkka bak Andersens kortevarehandel. Ford Anglia’ens innoverbøyde bakrute. For ikke å snakke om tørris og Bislett-brølet. Slikt unndrar seg statistikk. Sprang muselmennene rundt med bomber i snabelskoene før i tiden? Nei, det var Tusen og én natt, magedans og duften av kamelmøkk blandet med røkelse ved oasen; mystikk og eventyr og vuggende ørkenskip mot horisonten. Ikke et ord om omskjæring av småpiker eller tvangsekteskap på Tøyen.

Alt var mye bedre før. Ikke bare dugnadsånden, felleskapssfølelsen og den uskyldige fremskrittstroen og det deilig tragiske bakteppet av overvunnet nazisme; en seirende demokratisk verdensorden med cola og tyggegummi og «Dynastiet»; men også gleden ved farge-TV og pizzaens sprøstekte seierstokt over landet, med en eim av søritaliensk romantikk og rødvin på rare flasker. Nå er pizza blitt grandiosa tristezza, og vinen kommer i treliters pappkartonger, innkjøpt på Systembolaget i Årjäng.

Før var naboen forutsigbar fabrikkarbeider og drakk bokkøl, nå er han sommelier på Le Petit Escargot og spytter ut mesteparten av det han drikker, men bor i samme leiligheten. Og vi er ikke lenger naboer, for vi har ikke råd til å bo på Grünerløkka, siden vi sto igjen på perrongen da aksjeopsjonstoget gikk. Før var aksjer digre papirer som det sto Dampskibsselskabet eller Den norske Creditbank på og som en tørr stemme messet stabile kurser om i radio. Men det var dengang strømmen var nesten gratis og halve uken ikke gikk med til å tråle Internett for billigste strømleverandør.

Alt var bedre før vi visste alt nesten før det skjedde på nettet. Før skjedde alt dagen etter i papiravisen, etter en god natts søvn. Nyheter duftet av liflig trykksverte, og fingrene ble svarte over morgenkaffekoppen, som vi nøt til en Teddy uten filter ved kjøkkenbordet uten at frekke drittunger klaget på astmaproblemer eller hylte om lungekreft og annet helsehysterisk tøv. Nytelsen ved en nytent Teddy kan ingen statistikk noensinne begripe. Ja, alt var bedre før, det er noe vi vet med smertelig visshet. For jentene var unge og pene — akkurat som vi var … før. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Batman er tilbake. Eller Lynvingen som han het på norsk før Frank Miller, som også er opphavsmannen bak den andre aktuelle tegneseriefilmen Sin City, ga ham en "Macho Makeover" på tampen av åttitallet.

Nå var ikke Lynvingen noen speidergutt før Miller slo kloa i ham heller. Mens Supermann alltid var å anse som en lojal del av USAs offisielle våpenarsenal, sto flaggermusmannen i utgangspunktet nærmere marerittdelen av den amerikanske drømmen.
Det som virkelig skapte problemer for Lynvingens image en periode, var tv-serien fra 1960-tallet: En slags "Jul i Skomakergata" med superhelter og superskurker og mye glad-vold, som de voksne kunne le av og som barna syns var spennende.

Serien ble et sekstitallsfenomen i USA, på linje med Beatles, Twiggy og miniskjørtet. Kjenningsmelodien ble en hit i seg selv. Serien ble et kultfenomen i homsemiljøene fordi mange så en latent erotisk spenning mellom Lynvingen og hans unge assistent, Robin.
Den ble intellektualisert og forklart som Pop Art på linje med Warhol og Lichtensteins malerier. Andre som, som for eksempel den britiske poesigruppa "The Liverpool Scene", brukte i diktet "Bat-Poem" vår kappekledde helt som det fremste eksemplet på hvordan amerikanerne hjernevasket sine barn til å bli viljeløse soldater i Vietnam. (Help us out in Vietnam, Batman/Help us drop that Bat-Napalm, Batman").

Det er vel ingen grunn til å undres over at NRK, som fremdeles sto som et bolverk mot kommersielt tv, ikke syns dette var passende underholdning for datidens barn. Først i 1989, da Tim Burtons første Batman-film gjorde suksess på kino, ble den da drøyt tjue år gamle serien vist på tidlig kveldstid.

I dag vil den antagelig virke enda snålere, ettersom superhelt-filmer som Spider-Man, Daredevil og Fantastiske 4 blir stadig flere og mer "realistiske", med halsbrekkende spesialeffekter den halvfeite 60-tallsutgaven av Lynvingen i den grå stillongsen bare kunne drømme om.

Til gjengjeld levde han i en tid hvor fiendebildene var enklere. Og det er jo en ubetinget fordel for jobben som superhelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Vikingene i Vestfold drakk vin av vakre glass og var minst like kontinentale som oss, forteller professor Dagfinn Skre fra de spennende utgravningene i Kaupang.

Selv foretar jeg en arkeologisk utgraving før sommerferie-pakkingen hjemme, og tenker: Hva vil etterkommerne våre si om oss når de foretar utgravninger i fremtiden? Finner de rester av shortsen min, som er sporløst forsvunnet akkurat nå når jeg trenger den?

Tenk deg en utgravning om ettusen år i Norge- finner fremtidens arkeologer noe under alle fotballbanene – annet enn fotballbaner? Ja- kanskje en og annen golfbane? Eller kan de bare ane spor etter brustne håp og gamle utredninger, for eksempel fra Tullinløkka? Vi må vel anta at det er noe marmor igjen fra Den norske Opera i Bjørvika, så de ser at det har vært noe kontakt mellom oss og det sydlige Europa…

Men hva skjer med arkeologien etter gravemaskinens tid? I gamle dager var det i alle fall slik at hus ble bygget oppå hus, så arkeologene nå kan rykke inn som rene detektiver og trylle frem lag etter lag, og la gjenstandene fortelle vår historie. Men hvor lett er det å komme med graveskje etter gravemaskinen?

- Jo, sånn sett kan det nok bli vanskeligere å lete i lagene slik vi gjør i dag, sier professoren med blid stemme, selv om han blir mobilt forstyrret på en fortauskafe i København. Men han er ikke redd for at etterkommerne våre ikke skal ha nok å grave i, tvert i mot: Vi har en utrolig stor bygningsmasse, og det er samlet så mye gjennom muntlige og skriftlige kilder at fremtidens arkeologer kan koble seg frem til oss, om det ikke skjer noe helt eksepsjonelt.

- Kulturminnevernet har tross alt fått bedre gjennomslag i Norge i dag- selv om land som Danmark er mye mer bevisste enn oss. Og det er bevissthet det handler om, mener Skre: Din og min årvåkenhet kan hindre at gamle minner forsvinner. Så ser du noe vi bør ta vare på, si fra!

Norge har fem områder på Unescos verdensarvliste: Helleristingen i Alta, Bergstaden Røros, Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke og Vegaøyan, og myndighetene vurderer nå også å få med ytre del av Lofoten.

Hvis du bare kunne bevare en ting for etterslekten – og plassere den i en luftboble i dag, hva ville du velge? Selv ville jeg valgt Kikutstua i Nordmarka – med en god bit av naturen rundt. Både i sommer og vinterversjon! Hva med deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende