BERLIN (VG) Hun hastet ut av T-banevognen, gikk bort til billettmaskinen og la fra seg det vesle papirstykket hun hadde stemplet for bare noen minutter siden.

Hun hadde reist bare ett stopp, fra Savignyplatz til Charlottenburg. Billetten hadde kostet henne 2 euro og 10 cent og ville være gyldig i nesten to timer til. Sikker på at en ny passasjer ville finne det lille verdipapiret, la hun det resolutt i skuffen på billettautomaten før hun trippet ut av stasjonen i sort drakt og på høyhælte sko.

Klokken tikket mot midnatt. Nå ville hun dele med de trengende og la noen andre kjøre videre på samme billett. En aldeles vanlig foreteelse i Berlin – hovedstaden i et land der kløften mellom fattig og rik blir større for hvert år som går.

Rekordoverskudd i gigantiske konserner og oppsiktsvekkende lav arbeidsledighet på landsbasis, hører jeg i nyhetene. Men hver åttende tysker er for fattig å regne.

Tall som ble lagt frem i forrige uke, viser at 13 prosent av befolkningen faller inn under fattigdomskriteriene EU har fastsatt. Når én av åtte har 6000 kroner eller mindre å leve for i måneden, er det grunn til å slå alarm. Gjennomføres ikke omfattende reformer i sosialsektoren, frykter opposisjonspolitikere en fordobling av den allerede bekymringsfullt høye andelen ubemidlede.

Det er regjeringen selv som har fått rapporten ført i pennen. At de rikes overskudd stiger og inntektene i de lavere sjiktene synker, er på ingen måte noen fordelaktig karakterbok for Merkel & Co.

Samtidig som jeg leser elendighetsbeskrivelsen fra nyhetsbyrået DPA, slår det meg at jeg har hørt dette før. Gang på gang. For snart to år siden besøkte kollega Andrea Gjestvang og jeg den lite velstående bydelen Jenfeld i Hamburg.

På velferdssenteret «Jenfelder Kaffeekanne» er dørene åpne fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Hit kommer daglig rundt 40 barn for å spise frokost og middag, for å tegne og male, gjøre lekser og synge karaoke.

«Den tyske underklassen øker eksplosivt» skrev jeg i teksten på til sammen 713 ord.

- Mange unger får ikke frokost hjemme. Ikke fordi foreldrene ikke har tid, men fordi de ikke har råd, sa lederen Sabine Kuchenbecker.
Jeg går ut fra at hun fortsatt har det like travelt som den gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så er også Norwegian blitt et ordentlig flyselskap.

For nå er lillebror blitt akkurat så arrogant og lite fleksibel som luftfartens storebrødre.

Da lavprisselskapet etablerte seg for et halvt decennium siden ble Norwegian min foretrukne reisekamerat. Det ble nesten litt ekstra moro å reise til Trondheim, Bergen og Stavanger på jobb når billettene kostet 199 kroner. Vissheten om at SAS forlangte 1400 kroner for en fastlåst minipris på de samme strekninger, gjorde det ikke mindre attraktivt å velge Norwegian akkurat.

Jeg tror til og med jeg vervet ganske mange venner og kolleger til å velge «LN-Henrik Ibsen» og «LN-Sonja Henie» de første årene. Vi var mange som kjente yr glede over å gi arrogante SAS Braathens en tupp i baken for å ha flådd oss passasjerer i en årrekke. Plutselig, viste det seg, når det oppsto en smule reell konkurranse, trengte det ikke å koste mange tusen kroner å fly Oslo-Trondheim tur/retur likevel.

Det behøvde ikke koste mer enn 99 kroner, faktisk.

Ikke nok med det; å gjøre endringer hvis noe uforutsett skjedde, kostet heller ikke en kalori.  Vant som jeg var med å måtte kjøpe helt nye billetter på SAS hvis himmelen en dag hadde falt i hodet på en, ble man nesten mistenksom overfor denne plutselige velvillighet: den vennligsinnede stemmen fra Norwegian kunne alltids booke om billetten – selv om den egentlig ikke kunne endres.

«Jeg vet hvor irriterende dette kan være», husker jeg dette medmennesket i telefonen sa en gang.

Etter det fløy jeg ikke annet enn Norwegian.

Men nå er hvetebrødsdagene forbi, skjønner jeg.  Det er tydelig at Norwegian mener vårt forhold er over, at det er på tide å komme seg videre.

Det er slutt på fleksibiliteten i forhold til billetter som må endres.

I London opplevde jeg og fire medpassasjere at innsjekkingen stengte rett foran oss mens vi sto i kø – det var 59 minutter til flyet skulle gå.

Det er innført alskens tilleggsavgifter for bagasje, for barn som flyr alene og for overvekt som gjør at det kan koste mer å fly med Norwegian enn med SAS Braathens.

Mitt siste møte med den nye Gestapo-kulturen i Norwegian («det-er-ingen-vits-i-å-diskutere-dette- med-meg-det-er-reglene-som-er-sånn!») var da jeg og reisefølget av effektivitetshensyn hadde pakket en felles koffert isteden for to. Hver passasjer kan som kjent sjekke inn inntil 20 kg bagasje. Vår koffert, som blant annet inneholdt noe teknisk utstyr, veide 29 kg. Det er tre kg under selskapets maksgrense for et enkeltkolli.

Hos andre flyselskap setter man pris på at passasjerer som reiser sammen tar med færrest mulig kolli.

Det gjør også Norwegian – nærmere bestemt 40 kr pr kg.Og heller enn å dele 29 kg på to, som andre selskap gjør, ble det forlangt 360 kr i gebyr – for 9 kg overvekt.

Og idet jeg punget ut skjønte jeg hvorfor Norwegian-sjef Bjørn Kjos alltid ser ut som han holder på å le seg i hjel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Penger er et større tabu blant kvinner enn ufrivillig vannlating og et mangelfullt sexliv.

Ikke mine ord, bare så det er sagt, men et utsagn fra den danske handelshøyskolelektor Mette-Marie Davidsen, som rent tilfeldigvis har en bok å selge: «Kloge kvinders guide til økonomisk frihet».

Av alle hjelp-til-selvhjelps-bøker på markedet, innbiller jeg meg at dette åndsverket vil vekke mer enn marginal interesse hos en rekke ektemenn, samboere, kjærester og etterpåkloke eks‘er.

Det norske forlag som skaffer seg rettighetene til boken burde kunne budsjettere med en raus julebonus til sine ansatte.

Som mer eller mindre frivillig utøvende seriemonogamist har det tidvis slått meg at jo «klogere kvinde», jo vanskeligere er realitetsorienteringen i forhold til nokså forutsigelige økonomiske lover. La oss ta en tilfeldig ligning: Hvis man i perioden X har en fast månedsinntekt, trekker fra regulære utgifter og ser at summen blir negativ ved innkjøp av støvletter i øvre priskategori, hvordan er det da mulig i den påfølgende periode Y, under de samme pekuniære forutsetninger, å gå til innkjøp av to par støvletter?

Svar: Det ene paret var på salg.

Mange hunkjønnsvesener satser på at det nok går — tross overtrekk og straffegebyrer. Om ikke annet kommer det nok en reddende rikmann…

For Guds skyld: ikke mine ord nå heller, men Mette-Maries, denne gang i et intervju med avisen Politiken, hvor forfatteren byr på «syv økonomiske mantraer» av typen:

* «Enhver økonomi rommer muligheter for vekst. Finn din egen vei.»

* «Det finansielle marked har sine opp- og nedturer. Bruk dem til din egen fordel.»

* «Å være fortrolig med ditt økonomiske potensial, gir deg mot og handlekraft.»

* «Rikdom i seg selv er ikke lykken. Men følelsen av økonomisk frihet er en fantastisk mulighet for å leve det liv du gjerne vil leve.»

Og her er min favoritt — la oss kalle den feminomics according to Freud:

«Ditt forhold til penger er like så gammelt som deg selv. Å endre på din bunnlinje krever innsikt og vilje til forandring.»

Boken illustreres med beretninger om kvinner som har brutt opp fra en eller annen kjedelig dansk virkelighet og gjort suksess i Goa og andre eksotiske paradiser. Det eneste disse kvinnen synes å ha til felles, er at de har «finansieret sine drømme ved hjælp af kløktige ejendomshandler, og aktiehandler».

Hvilket får meg til å tenke på Dagens Næringslivs periodiske bilag om personlig økonomi som allerede på fronten roper til meg: HA! HA! GLEM DET, DITT ØDELAND!

Men det er en helt annen sak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Itteno’ knussel”, sa nordmannen og kjøpte likegodt to leiligheter. En til seg selv og en til sønnen.

Jeg er nok født i feil tiår av feil foreldre. Da jeg flyttet for meg selv for ufattelige 13 år siden hadde jeg aldri hørt om noen som hadde foreldre som kjøpte leilighet til dem som de kunne bo i mens de studerte. Studentlivet var synonymt med å bo på 12 kvadratmeter, dele dusj, do og kjøleskap med 8 andre og reise hjem til mor i helgene og bunkre opp litt hjemmelaget syltetøy og lapskaus fra i fjor. Men vi klagde ikke, og ikke hadde vi grunn til det heller. Vi levde herrens glade studentdager og kunne gjøre som vi ville. Friheten, voksenlivet, selvstendigheten, studielånet, det var det som telte. Egen leilighet var sånt man kjøpte når man ble gift volvoeier med fast jobb og medlemskap i Coop. 

Så vidt jeg vet, var det heller ingen av mine venninners foreldre som sparte barnetrygden og satte den inn på konto. Jeg sier ikke at det er dumt å gjøre det, å tenke litt på sine barns fremtidige økonomi, gi dem et bedre utgangspunkt for voksenlivet. Det er ikke dumt tenkt i det hele tatt.

Men hva tror foreldrene at en 18-åring gjør hvis han plutselig får råderett over en halv formue, si 300.000 kroner? Setter dem i banken for å slippe å ta opp studielån? Investerer i aksjefond? Gjør ikke det, vet du. Han kjøper seg en bil. Eller motorsykkel. Eller andel i en russebuss med gedigent stereoanlegg. Eller sprer investeringen utover en betydelig mengde moteriktige klær.

«Easy come, easy go», heter det. Og ordtaket stemmer vanligvis foruroligende bra. Hvis du vil sikre dine barns økonomiske fremtid, finnes det en rekke måter som er bedre enn å kaste penger og leiligheter etter dem. Tving dem til å gå ut med søpla for å få ukelønn. Hjelp dem med leksene så de klarer seg på skolen. Unngå å bosette deg i et strøk der 12-åringer går med mobiltelefoner til 10.000 kroner og ingen har biler som er eldre enn to år.

Det viktigste du kan lære barna dine i dagens samfunn er at penger ikke vokser på trær. For du har vel ikke tenkt å fortsette å forsørge dem resten av livet?

Gjør du barna dine en bjørnetjeneste når du kjøper leilighet til dem?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som avisleser kan man lett få inntrykk av at strøm nå er blitt så dyrt at det faktisk spiller en rolle når man slår på varmekablene i oppkjørselen til hytta. Det kan være penger å spare på å omprogrammere tidsuret til å slå på varmen klokka 07.10. i stedet for den 07.10.

I en fjern fortid, det må være tre år siden, ble vi fortalt at strømmen måtte koste oss dyrt fordi det var så lite av den. Barnefamilier med kun to normalinntekter og som opplevde kraftkrise i ekteskapet, ble rådet til å oppsøke sosialkontoret hvis ungene på død og liv skulle ha både leselys og SFO, mens pensjonister fikk sparetips om rimeligere merker med kattemat.

Men vi fikk oss en lærepenge, for strømforbruket gikk ned. Det vil si, det var netteierne som fikk lærepengene. Vi fikk betale. Logikken var nemlig slik: ettersom vi hadde spart så mye strøm, ble det mindre inntekt til de som transporterte strømmen – i mange tilfeller er netteier og strømprodusent samme butikk, men det er visst en annen sak – så derfor måtte netteierne kompensere for tapet med høyere nettleie.

Så da jeg året etter oppdaget at jeg brukte 25 prosent mindre strøm, men likevel betalte 45 prosent mer i samlet strømregning, var jeg et lett bytte for telefonselgeren med makspris i ermet. Korrekt nok har jeg i snitt betalt noen øre mindre pr kWh hos denne leverandøren – men gratis lunch? Ikke med et månedlig faktureringssystem etter bokklubb-prinsippet; følger du ikke med i posten, blir det dyrt. Til hver a konto-avregning legges det til et fakturagebyr på 15 kr. De skal altså ha 180 kr i året for å sende deg regning. Hvis du glemmer deg, eller er på reise, har selskapet funnet ut at de må ha ytterligere 54 kr i noe de kaller varselgebyr. I tillegg kommer forsinkelsesrente, må vite. Nye regler gjør dessuten at strømleverandørene ikke lenger behøver å sende ut 2. gangs varsel om utestående fordringer – de kan sende kravet rett til inkasso etter en påminnelse. Så da kom det brev fra en sympatisk virksomhet ved navn Hyenegribbene A/S (navnet er fingert for å beskytte folk mot seg selv), som skulle ha 221 kr i tariffmessig salær for sin betalingspåminnelse. Et telefonisk forsøk på å rydde opp i noe som hadde et forklarlig utgangspunkt, ble bryskt avvist. Betal først, klag etterpå. Hva utfallet ble? Gjett…

Hvis min nye strømleverandør også finner det rimelig at jeg skal punge ut 15 kr i fakturagebyr for å få lov til å gjøre betalingsjobben selv via nettbanken, kommer jeg like ensidig til å innføre et likelydende faktureringsgebyr. I rimelighetens navn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stoltenberg-regjeringen vil skattlegge de rike. Stakkars rikinger – eller stakkars oss?

For det er vel ikke deg og meg regjeringen mener – vi som har det så fælt? I Dagbladet i går ble en rekke mer og mindre kjente mennesker spurt om hvor mye penger man må tjene for å være rik i Norge i dag. Svarene var så ymse, men de fleste mente at en ikke er rik i Norge før inntekten nærmer seg en million kroner, eller man for eksempel kunne ta seg fri fra jobben ett år uten å bekymre seg for penger. Steinar Lem, i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, mener derimot at alle som tjener rundt den norske gjennomsnittslønna på 340 000, må akseptere å bli kalt rike, fordi vi faktisk er rikere enn 96 prosent av verdens befolkning. Når vi samtidig vet at oljepengene renner inn over landet vårt, og tårner seg opp i digre fond, kan vi kanskje innrømme at Lem har et poeng?

Men nei. Er det noe som provoserer det norske folk, er det å få høre at vi har det bra. Å slå fast at vi er velstående, at vi alle her i Norge faktisk er fantastisk privilegerte, er som å banne i kirka. På en-to-tre popper det opp enkeltskjebner på sosialtrygd, husløse narkomane, eller syke eldre på dobbeltrom. Vi er vel ikke rike så lenge mennesker har det slik i landet vårt, heter det da.

Samtidig er ikke viljen til å hjelpe de dårligst stilte særlig påtrengende blant det brede lag av folket. For når det kommer til utfordringer krever en økonomisk innsats, er det valgfrihet, skattelette og oljepenger som skal ordne opp. Ikke våre egne hardt inntjente grunker.

Et sikkert bevis på at vi er et folk av egoistiske rikinger, er at partiet med størst oppslutning på meningsmålingene for tiden vinner stemmer på å gå imot skattlegging av de rikeste. Hør bare hva Frps påtroppende formann, Siv Jensen, hadde å si til Dagbladets spørsmål om hvem som er rike i Norge i dag: – Det er håpløst å tallfeste. Jeg synes hele denne debatten blir en misunnelsesdebatt hvor man vil skape inntrykk av at man skal rappe penger fra dem som har investert og lagt noe til side, for å gi dem til dem som har mindre. Vi trenger rike mennesker i Norge for at andre skal ha en jobb å gå til, mener Siv Jensen.

Vi trenger fattige også, sånn at vi alle kan kjenne hvor godt vi har det. Hvis vi en gang i blant blir lei av vår egen syting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ligger du samfunnet til byrde? Er du en utgiftspost? Ville ikke brutto nasjonalprodukt sett bedre ut – uten deg?

Så vidt jeg husker tok vi bølgen første gang i 1990. Det var da eldrebølgen slo inn over oss. En tsunami av giktbrudne, pleietrengende og åreforkalkede som hadde bygd landet og fått enerom, ensomhet og minstepensjon som takk. En vegg av kamferdrops reiste seg mot myndighetene, og opprørsgeneral Per Hovda gjorde det tindrende klart at nok var nok!

Vi – eller rettere sagt de forbannede gamle – fikk eldremilliarden. Men vi fikk også en rekke forklaringer på årsak, sammenheng og konsekvenser i den økonomiske politikken. Alt henger sammen med alt, ble det sagt. Med ett var det ikke bare fremmedarbeidere og deres alt for store familier som lå samfunnet til byrde. Det var også gamle og syke, studenter og bønder.

Og det skulle bli flere, og ytterligere spesifiserte grupperinger; hjertepasienter koster for mye i forhold til resultatet, kreftpasienter er uvanlig resursskrevende, premature opptar sykehusplass enda å små de er, trafikkskadde krever spesialoppfølging, seksåringer må ha klasserom, muslimer må ha moske, psykisk syke må ha hjelp, lærere må ha sin egen arbeidsplass, narkomane må få metadon, leger må få røykerom, hvalfangere må få hval, skipsredere må få sakttelette, direktører må få fallskjerm.

Andre som ligger storsamfunnet til last er små barn. Dagens foreldre har ingen som helst omtanke for de milliarder av kroner BNP årlig belastes i barnetrygd, kontantstøtte og tapte inntekter på grunn av «hjemme med sykt barn». Hah! Og hva med det store politikerregnskapet? Når skal Per Sandberg forlange å få alle kostnader på bordet hva det faktisk koster storsamfunnet å holde seg med folkevalgte fra både Nordland og Nord-Trøndelag i diett, husleiesubsidier, transport og representasjon?

Og ennå har jeg ikke vært innom kvinner og kostbare likestillingstiltak, sosialklienter, kronisk arbeidssøkende, alkoholikere, militærnektere, tenåringer, nynorskmafien eller småbrukarlaget.

Noen synes å mene at det nettopp er dette mangfoldet som gjør et samfunn levende og interessant, men heldigvis har vi forskere og politikere som vet bedre og som evner å bryte det hele ned til en kostnadsvurdering av marginale grupperinger vi helt sikkert kunne klare oss uten. Dette handler tross alt om våre felles verdier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Følte du en sitrende spenning da Opticom-striden nådde sitt foreløpige klimaks onsdag kveld?

Noen gjorde helt klart det. Ut fra medieoppmerksomheten å dømme, skulle man tro det var veldig mange. «Tidenes finansthriller» kan man jo ikke stille seg likegyldig til, må vite.

Men med hånda på hjertet: Hvor viktig er en slik «forrykende maktkamp» hvis du ikke eier en eneste aksje notert på Oslo Børs (90 prosent av den norske befolkningen), ikke jobber i Opticom eller Fast (99,9999 prosent av folket) eller er spesielt opptatt av it-bransjens ve og vel?

Når folk flest blir spurt om de er interessert i nyheter om økonomi, svarer likevel overraskende mange ja. Men bløffer vi? Økonomistoffet er riktignok på fremmarsj, dekningen av finansverden og den økonomiske sfæren har økt markert i alle nyhetsmedier. Men det er et paradoks at forskerne samtidig mener at vanlige folk i liten grad forstår økonominyhetene – i betydningen av at vi kan bruke dem til noe, at de hjelper oss til å orientere oss i samfunnet og se verden med et klarere blikk. I tillegg mener ekspertene at mye av økonomistoffet ikke er kritisk nok, at journalistene som jobber med temaet ikke er flinke nok til å trenge gjennom fagterminologien, og at ordene som brukes er alt for vanskelige. At enkeltsakene ofte er fremstilt symbolsk, abstrakt og løsrevet fra historien, gjør det enda verre. I stedet for å fokusere på forhold som vanlige folk har et forhold til, som produksjon, arbeidsplasser og mennesker, preges økonominyhetene av papirpenger, priser og prognoser.

Dermed forblir finansverden en lukket, liten klubb, som stort sett får herje som de vil. Noen av aktørene blir riktignok kjendiser som omtales på linje med sportsfolk og idoldeltakere, men betyr det at dekningen av stoffområdet blir særlig bedre? Gjør ikke bare det at en sak som Opticom-striden reduseres til en sak om kjendiser som krangler, i stedet for å være en sak om store verdier, arbeidsplasser og et spennende, norsk forskningsmiljø?

Ifølge Dagbladet mener sju av ti nordmenn at næringslivsledere har mer makt i dag enn for ti år siden. Union-saken er et eksempel på at den observasjonen er ganske korrekt. Uansett hvor mye lokkemat og politisk press som ble lagt på ledelsen i Norske Skog, var konsernsjef Jan Oksum nådeløs. Den økonomiske logikken var uangripelig, Union skulle legges ned, punktum finale.

«Follow the money» er et klassisk journalistisk råd. Tar man det og samfunnsutviklingen på alvor, bør noe skje med nyhetsdekningen innen økonomi. Hvis man skal tro forskernes påstand om at næringslivsjournalistikken er for dårlig, vel og merke. Eller vil økonomi uansett forbli en sak for spesielt interesserte?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kvinner har kommet langt innen politikken, delvis takket være kjønnskvotering. Er det beruselsen over egen suksess som gjør at politikerne tror de kan tvinge sitt likestillingsideal på næringslivet?

Her står sterke prinsipper og hensyn mot hverandre.

I næringslivet river de seg i håret over tvungen kvotering og trussel om tvangsoppløsning. Ikke bare strider det mot eiernes rett til å lede og drive sine selskaper. Det skaper uro om de langsiktige betingelsene i næringslivet, og gjør det vanskelig å trekke utenlandske investeringer til Norge.

Det mangler heller ikke på advarsler om at kvoteringen vil gjøre styreromsarbeid enda vanskeligere for kvinnene.

Investor Ola Mæle mener det kan redusere dem til annenrangs styremedlemmer og ødelegge deres karrierer. Steinar Hopland som har arbeidet med å rekruttere personer til styreverv i 25 år, tror det kan bidra til å så tvil om kvinners kompetanse. Mens jusprofessor Tore Bråthen er bekymret for at det kan oppstå en klikk av mektige kvinner som langt overgår det beskyttede mannsnettverket vi kjenner som «Gutteklubben Grei».

Dette blir det unektelig kvinnenes oppgave å motbevise.

Det heter seg at man vokser med oppgavene. Mange kvinner i landets styrerom kan regne med bratte læringskurver i årene som kommer. Det kan bli en smertefull prosess, og antagelig vil det ha både en menneskelig og økonomisk omkostning. Forskning har vist at stor grad av mangfold i styrerommet ikke er best for business – i hvert fall på kort sikt.

Tilfanget av dyktige damer derimot behøver man ikke bekymre seg for. De finnes. Men man kan spørre seg om næringslivet er i stand til å finne dem, og ikke minst lokke dem inn i styrerommene.

Mange kvinner har stilt seg tvilende til om kvotering er veien å gå. Nå får de i hvert fall sjansen til å vise hva de kan. Men med trusselen om tvangsoppløsning av almennaksjeselskapene som ikke lever opp kvinnekravene, har regjeringen skapt en stor fallhøyde både for de kvinnene som tar utfordringen — og ikke minst for seg selv. I Sverige er det fortsatt en nødløsning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vil du ha en lønnsom bedrift, bør du unngå kvinner og ansatte i styret.

Det er en av konklusjonene man kan trekke av en undersøkelse utført av professor Øyvind Bøhren ved Handelshøyskolen BI og førsteamanuensis R. Øystein Strøm ved Høgskolen i Østfold.

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv torsdag punkterer de en rekke myter om hva som er det ideelle styret – med tanke på lønnsomhet.

Hvis du tenker å tjene gode penger på firmaet, bør du forøvrig også begrense antall styremedlemmer, mangfold og uavhengighet av eierne. Det er de små styrene med sterk eierrepresentasjon, profesjonelle styremedlemmer og daglig leder som gir best avkastning.

Det er i grunnen ingen overraskelse. Ikke behøver man å kaste bort tid på lange diskusjoner når alle styremedlemmene er menn, gjerne i omtrent samme alder, med omtrent samme interesser og omtrent samme mål: Tjene mer penger. Tid er jo også penger.

Eller som forskerne selv uttrykker det: Det er heterogeniteten og interessekonflikten som ser ut til å være problemet. Ikke nødvendigvis kvinnene eller de ansatte i seg selv.

Det er jo et plaster på såret for oss som enten er kvinner eller ansatte eller begge deler. Men det er all grunn til å spørre seg selv om en slik strømlinjeforming i norske styrer for å tjene mer penger også har en slagside; det blir ikke nytenkning av slikt!

Forutsetningen for å kunne tenke nytt er at vi tenker ulikt. Ensretting er problemet. Mangfold åpner for nye muligheter. Innovasjon er per definisjon uregjerlig og uforutsigbart. Nytenkning medfører ofte kaos og selvmotsigelse. Annerledestenkende mennesker utfordrer etablerte sannheter, morkne maktstrukturer og gamle måter å gjøre ting på. De er tornen i øyet; steinen i skoen; kverulantene som skaper uro og konflikt.

Det er en smertefull prosess å fornye seg. Og kanskje ikke alltid lønnsomt på første forsøk, men helt nødvendig i det lange løp – ikke minst av økonomiske hensyn. Derfor bør næringslivet bruke konklusjonene fra forskerne Bøhren og Strøm med forsiktighet. Det er ikke alltid de som sitter på toppen som vet hvor skoen trykker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende