Side 3

I går ble de første norske deltagerne til sommerens OL i Beijing presentert. En del av navnene er lite kjent, for å si det forsiktig.

Har du for eksempel hørt om Ruth Kasirye? Hun er vektløfter. Antageligvis Norges beste, siden hun er tatt ut til OL. Lykke til Ruth, ikke glem luktesaltet. Sommer-OL har alltid vært mer obskurt enn vintervarianten. Det deles ut en drøss medaljer i idretter som nordmenn vet lite om. Det lukter litt curling av mange av grenene.

Men entusiasmen er like stor når nordmenn lykkes. Jeg husker en sommer da NRK omtrent gikk skoene av seg for å få satt over til bueskytterarenaen, der en ung norsk gutt var i ferd med å gjøre det bra. Uten at det utløste noen bueskytingsfeber i månedene etterpå.

Den store diskusjonen om årets OL, har ikke dreid seg om sport. Den har handlet om hvordan norske utøvere og ledere på en bestemt, men ikke alt for provoserende måte, skal uttrykke at Kina i grunnen må skjerpe seg litt når det gjelder menneskerettigheter. Skal man for eksempel droppe innmarsjen?

Slik faller sommerens OL pent inn i en over hundre år gammel tradisjon. For hundre år siden var det London som arrangerte OL. Det ble mye krøll før innmarsjen. Krangelen handlet om flagg. Finland skulle etter planen marsjere bak det russiske flagget. Det nektet de, og gikk inn på stadion uten flagg i det hele tatt. Svenskene var rasende fordi deres flagg ikke hadde fått plass på stengene som var montert over stadion. De skulket hele åpningsseremonien.

Men det var USA som lagde mest rabalder. Det var jo tross alt ikke mer enn drøye 140 år siden den amerikanske uavhengighetskrigen, så vi kan regne med at det gamle fiendskapet over Atlanterhavet fortsatt levde i beste velgående. Britene hadde heller ikke funnet plass til det amerikanske flagget på stadion. USAs flaggbærer nektet derfor å senke flagget foran kongetribunen, slik skikken var.

Diskoskasteren Martin Sheridan, som var lagkaptein, sa etterpå at «dette flagget bøyer seg ikke for noen jordisk konge». Siden lekene i 1908 har USAs tropp konsekvent nektet å senke flagget for statsoverhoder under olympiske innmarsjer. Bare et tips til den norske troppen om hvordan man kan markere sin suverenitet på en verdig, men ikke alt for provoserende måte.

I år har Norge stor tro på den spydkasteren Andreas Thorkildsen. I 1908 kom spydkaster Arne Halse hjem med én sølv og én bronse. Man konkurrerte i to spydøvelser, fristil og vanlig. I vanlig stil var man nødt til å holde midt på spydet når man kastet, i fristil kunne man kaste hvordan man ville. Halse kastet en knapp meter kortere da han fikk velge grepet selv. I idrett er det ikke alltid at frihet lønner seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

OL dreier seg om å være først i mål. Derfor bør Tromsø få være den neste norske OL-arrangøren.

I går kunne du lese i VG at Trondheim kaster seg inn i kampen om å få arrangere OL i 2018. På en pressekonferanse i går, fortalte ordfører Rita Ottervik om planene som skal gjøre at Trondheim skal vinne kampen om å bli Norges OL-kandidat. Motkandidatene er så langt Oslo og Tromsø. – Vi ønsker å presentere et konsept som gjør at norsk idrett kan stille med det beste alternativet, som igjen gjør at Norge kan få det beste vinter-OL, sa Ottervik.

Det er ikke så rart at ordførerne rundt om i Norge kjenner det krible. OL på Lillehammer i 1994 var tross alt en suksess. I tillegg er OL utvilsomt en unik markedsføringsmulighet. Det anslås at idretten i en vinnerby vil få tilført idrettsanlegg for minst to milliarder kroner til et nytt OL i 2018. På toppen kommer en masse vekst og mye moro.

Men er det ikke et uttrykk både for stormannsgalskap og nok penger i kommune-Norge, når tre byer i det lille landet vårt velger å bruke millionvis på å selge seg inn som OL-arrangør? Det skal utredes, tegnes anlegg og kart. Det skal lages glossy brosjyrer, spises herlige lunsjer, inviteres på presseturer og tas lobbyturer til Oslo.

Sånt er ikke gratis. Det er kjent at Tromsø, som forsøkte seg som OL-søker allerede for 2014, planlegger å bruke rundt 75 millioner på sin OL-søknad. Omregnet til konkurrerende formål, kunne det for eksempel gitt cirka 640 nye barnehageplasser… Trondheim har de satt av 10-15 millioner bare til utredningene. Oslo er i tenkeboksen, men om hovedstaden setter i gang, kommer millionene til å rulle også her. Verre blir det når det i løpet av året blir kåret en vinner. Eksempelvis brukte Vancouver i overkant av 176 millioner kroner for å overbevise IOC om at den kanadiske byen skulle bli OL-by i 2010.

For lekene i 2014 behandlet styret i Norges Idrettsforbund nasjonale søknader fra Lillehammer og Tromsø, og vedtok å gå inn for Tromsø som kandidat. Stortinget valgte å ikke gi statsgaranti, dermed ble det ingen norsk søknad til IOC.

Det kommunale suget etter OL tilsier at det kanskje bør bli annerledes denne gangen. Men i stedet for å la millionene rulle i stadig nye byer, bør Regjeringen skjære gjennom raskt.

Tromsø var først ute. Det er en landsdel i vekst. Det er mest eksotisk, og har kommet lengst i forberedelsene. Og det er garantert kaldt nok for OL-floka.

Gode argumenter, ikke sant? Eller kanskje vi ikke trenger et nytt OL i Norge i det hele tatt? Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende