april 16th, 2008
At en operanasjon velger en operettefigur som statsminister for tredje gang, er ikke så oppsiktsvekkende. Den tragiske mangelen på rolleforståelse i nasjonalforsamlingen er verre.
Satireprogrammet «Hyenene» – Le Iene – skaper gjerne overskrifter i italienske aviser. Ikke minst da «reporterne» kunne avsløre utbredt stoffmisbruk blant medlemmene i parlamentet stormet det i espressokoppene.
Et femtitalls politikere ble lurt til å avgi kroppsvæske som deretter ble testet for narkotiske stoffer; en falsk sminkøse pudret pannen på de folkevalgte (og sikret DNA), mens en TV-journalist stilte kompliserte spørsmål om finansloven. Testen viste at en av tre hadde tatt kokain eller røkt hasj i løpet av det siste halvannet døgn.
Le Iene-teamets neste stunt ble enda mer forsmedelig for de italienske rikspolitikerne, skal vi tro den seriøse Milano-avisen Corriere della Sera. En ting er lovgiveres inntak av tjall og cola, som er usedvanlig dumt i seg selv. Men det kan man gjøre noe med. Usedvanlig dumskap, derimot, er ofte medfødt.
Det handler om de folkevalgtes ærlige uvitenhet om aktuelle samfunnsspørsmål. En reporter har tatt med seg en bunke aviser og stilt seg opp foran parlamentet i sentrum av Roma; hun peker på overskriften «Dramaet i Darfur» og spør passerende politikere:– Hvor ligger Darfur?
– Det er snakk om en mote, men den er ikke italiensk, for her i Italia har vi stil. Det har noe med ens oppførsel å gjøre, at man hele tiden skal skynde seg, svarer den folkevalgte, som representerer den påtroppende statsminister Silvio Berlusconis høyreparti Forza Italia.
Det viser seg at han mener TV-reporteren skal ha etterspurt en definisjon av fastfood.
Nestemann – denne gang en representant fra Romano Prodis venstrefløy – får samme spørsmål, og svarer at «det har visst noe med Libanon å gjøre».
Ny parlamentariker, nytt tema:
– Hva er Guantánamo?
– Det har jeg ikke hørt om.
– Det er noe med fengsler…
– Ja visst, det er noe med Irak.
– Ligger Guantánamo i Irak eller i Afghanistan?
– Eh.. i Afagistan, tror jeg…
– Scusa, hvor, sa du?
– Afagnistan.
– Mener du Afghanistan?
– Si, jeg tror det…
Nytt offer:
– Hva kan du si om Nelson Mandela?
– Det er mange forskjellige meninger om Mandelas person, stotrer en kvinnelig politiker nervøst.
– Men hvem er han?
– Scusatemi, men nå skal jeg altså inn å stemme, svarer hun unnvikende – og går.
En mannlig kollega får spørsmålet repetert: Hvem er Mandela?
– Han er søramerikaner.
– Er han president?
– Ja, i Brasil. Nei, forresten, det var ham med apartid.
– Apartid?
– Ja, det er jeg nesten helt sikker på.
Det opplagte spørsmålet blir imidlertid ikke stilt: Hva trenger italienske parlamentarikere aller mest? Tvungen narkotest – eller IQ-test?