Side 3

Så er også Norwegian blitt et ordentlig flyselskap.

For nå er lillebror blitt akkurat så arrogant og lite fleksibel som luftfartens storebrødre.

Da lavprisselskapet etablerte seg for et halvt decennium siden ble Norwegian min foretrukne reisekamerat. Det ble nesten litt ekstra moro å reise til Trondheim, Bergen og Stavanger på jobb når billettene kostet 199 kroner. Vissheten om at SAS forlangte 1400 kroner for en fastlåst minipris på de samme strekninger, gjorde det ikke mindre attraktivt å velge Norwegian akkurat.

Jeg tror til og med jeg vervet ganske mange venner og kolleger til å velge «LN-Henrik Ibsen» og «LN-Sonja Henie» de første årene. Vi var mange som kjente yr glede over å gi arrogante SAS Braathens en tupp i baken for å ha flådd oss passasjerer i en årrekke. Plutselig, viste det seg, når det oppsto en smule reell konkurranse, trengte det ikke å koste mange tusen kroner å fly Oslo-Trondheim tur/retur likevel.

Det behøvde ikke koste mer enn 99 kroner, faktisk.

Ikke nok med det; å gjøre endringer hvis noe uforutsett skjedde, kostet heller ikke en kalori.  Vant som jeg var med å måtte kjøpe helt nye billetter på SAS hvis himmelen en dag hadde falt i hodet på en, ble man nesten mistenksom overfor denne plutselige velvillighet: den vennligsinnede stemmen fra Norwegian kunne alltids booke om billetten – selv om den egentlig ikke kunne endres.

«Jeg vet hvor irriterende dette kan være», husker jeg dette medmennesket i telefonen sa en gang.

Etter det fløy jeg ikke annet enn Norwegian.

Men nå er hvetebrødsdagene forbi, skjønner jeg.  Det er tydelig at Norwegian mener vårt forhold er over, at det er på tide å komme seg videre.

Det er slutt på fleksibiliteten i forhold til billetter som må endres.

I London opplevde jeg og fire medpassasjere at innsjekkingen stengte rett foran oss mens vi sto i kø – det var 59 minutter til flyet skulle gå.

Det er innført alskens tilleggsavgifter for bagasje, for barn som flyr alene og for overvekt som gjør at det kan koste mer å fly med Norwegian enn med SAS Braathens.

Mitt siste møte med den nye Gestapo-kulturen i Norwegian («det-er-ingen-vits-i-å-diskutere-dette- med-meg-det-er-reglene-som-er-sånn!») var da jeg og reisefølget av effektivitetshensyn hadde pakket en felles koffert isteden for to. Hver passasjer kan som kjent sjekke inn inntil 20 kg bagasje. Vår koffert, som blant annet inneholdt noe teknisk utstyr, veide 29 kg. Det er tre kg under selskapets maksgrense for et enkeltkolli.

Hos andre flyselskap setter man pris på at passasjerer som reiser sammen tar med færrest mulig kolli.

Det gjør også Norwegian – nærmere bestemt 40 kr pr kg.Og heller enn å dele 29 kg på to, som andre selskap gjør, ble det forlangt 360 kr i gebyr – for 9 kg overvekt.

Og idet jeg punget ut skjønte jeg hvorfor Norwegian-sjef Bjørn Kjos alltid ser ut som han holder på å le seg i hjel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PARIS (VG) — Allerede som 11-åring var jeg for stor for Paris.

Det er en britisk BBC-journalist som forteller om traumene, da hun som ung besøkte tanten i Frankrike og ble tatt med på shopping. Ekspeditrisen målte jentungen fra topp og til tå med en mistroisk mine, og tante forklarte at engelske barn er storvokste.

Franske kvinner er spede. Klesstørrelsene er en vits. Og hvordan de gjør det var inntil nylig et mysterium.

For boulangerier og patisserier bugner over av lekre makroner, kunstneriske sjokolader, glaserte jordbærterter og nystekte sjokoladecroissanter.

- Det kalles «å spise uten å spise» forklarer en fransk venninne meg.

Det er ikke rart de kan la være å spise uten at noen legger merke til det. Franskmenn elsker å diskutere. Også under måltidene. Du skal gjerne ha en mening om alt, og utvekslingen av disse meningene er langt viktigere enn å kaste seg over potetene.

Noe som er nokså fjernt fra norsk, framelsket matro og konsentrasjonen om å få i seg føden raskest mulig.

- Du spiser bare litt av alt. Legger bestikket ned flere ganger under måltidet, og spiser ikke opp desserten, forklarer min venninne.

Jasså, ja. Det er altså trikset. Men kanskje ikke så lett å innføre blant en generasjon nordmenn som er oppdratt til å spise opp maten. Ja, gjør vi ikke det, får vi faktisk ikke desserten…

Franskmenn spiser lite, og har i tillegg en forvirrende kontinental spiserytme. Vi er klare for middag i 16-tiden og mang en utsultet nordmann på reise i Europa har fått oppdage at de fleste restauranter ennå ikke har åpnet da. Slukkørete skandinaver med lavt blodsukker har pent måttet vente til kvelds.

Det er rundt denne tiden på kvelden flere millioner loff er i bevegelse samtidig i Frankrike.  Enhver sulten franskmann har en baguette under armen på vei hjem. Noen for å spise. Andre for å spise uten å spise.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende