Side 3

Hvordan ser terroristenes profet ut?

Dersom du kunne tegne av den Muhammed som bin Laden, hans kumpaner, deres tilhengere og apologeter sier de tror på, hvordan ville han sett ut? Handlingene deres taler for seg selv: Hundrevis av terrorangrep over hele kloden, alt i religionens navn. Titusenvis eller hundretusenvis av døde, de aller fleste uskyldige sivile. De aller fleste andre muslimer som ikke var muslimske nok eller på feil sted til feil tid.

Vi kjenner historien så altfor godt: Barbariske myrderier i land som Irak, India, Somalia, Afghanistan og Pakistan. Trusler mot og henrettelser av de som tør tenke annerledes. Nå sist i Pakistan hvor igjen uskyldige sivile ble drept. Målet var Danmarks ambassade. – Jeg fikk rett, sier karikaturtegneren Kurt Westergaard. Det er noen som tror de kan bruke ammunisjon i sin misjon.

Men la det ikke være noen tvil. Den Muhammed som de fleste muslimer tror på, er ingen terrorist.

Muslimer og ikke-muslimer befinner seg i en skvis: Hvordan kritiserer man terroristenes handlinger og holder deres støttespillere, tilhengere og apologeter ansvarlige uten å skjære ut i rasisme eller forhåndsdømming?

På en side fordømmer noen ikke-muslimer alle eller flertallet av muslimer som terrorister. Denne rasismen må motarbeides. På den andre siden har noen muslimer vært altfor hårsåre og defensive når det gjelder Muhammed. Det har nærmest virket som om tegninger av Muhammed er mer sårende enn terrorhandlinger i hans navn.

Det har ført til et image-problem for Muhammed. Og PR-lovene kan ikke engang profetene gjøre noe med. Uansett om du ikke nettopp tegner et bilde av Muhammed, har han et dårlig image. Akkurat som med Gildes morrprodukter, er det unntakene folk fester seg ved.

Hjemlige Islamsk Råd Norges håndtering av Muhammed-karikaturene har vært kontraproduktiv. Muslimer i Norge og i resten av verden burde være mer opptatt av å spre sitt positive Muhammed-bilde enn å forby andre å tegne av terroristenes groteske Muhammed.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du sett solen gå ned ved Stonehenge, får du aldri fred. Tanken på hva som foregikk her for 5 000 år siden slipper deg ikke.

Teoriene om den mystiske steinklyngen ved Amesbury i grevskapet Wiltshire i Sørvest-England har vært mange. Var det romerne som bygde dette som ren show-off, sto et keltisk presteskap bak, trengte marsboere et landingsmerke – eller er det likevel noe i myten om Kong Arthur og trollmannen Merlins delaktighet?

Når jeg nå åpenbart har tenkt å plage leseren med ytterligere spekulasjoner om denne sirkelformede steinsettingen, er det fordi nye utgravinger impliserer at Stonehenge har vært en del av et enda større kompleks enn hittil trodd.

Arkeologiske funn av en forhistorisk landsby ved Durrington Walls, tre kilometer unna, nullstiller den tidligere hovedteorien, mener Mike Parker Pearson ved universitetet i Sheffield.

Durrington Walls er et sirkulært innrammet område, en såkalt henge, med en diameter på Ifølge Mike Parker Pearson viser dette at Stonehenge ikke har stått isolert, men har vært en del av et større kompleks som ble brukt til begravelsesritualer. For arkeologene har også avdekket en bred vei som strekker seg ned til den nærliggende elven Avon, hvor de døde ble sendt ut på siste reis. Stonehenge var et minnested, mener Pearson, hvor særlig utvalgte – rundt 250 mennesker, antyder han – ble begravet under kjempesteinene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det at du sitter og leser dette akkurat nå, er et håndfast bevis på at verden har stått til påske. Men hva kom først, påskekrimmen eller egget?

Jul og 17. mai er som kjent årlige tildragelser, mens påske inntreffer bare en gang i året. Og hver gang til et nytt tidspunkt. Det er derfor man snakker om påskens mysterium.

Mange opplever at påsken har noe religøst over seg; vi spiser himmelsk lammestek og jakter på en overnaturlig hare som legger egg. Påskens buskap er altså spelsau, smågnagere og fjærkre.

Enkelte hevder at vi kan takke en tømmermanns sønn fra Nasaret for disse fridagene på fjellet, mens atter andre mener man kun har seg selv å takke for påskens tømmermenn.

Likevel — det er ikke å komme fra at påskens ritualer tar utgangspunkt i en bestemt mann og en konkret hendelse som fant sted for mange Herrens år siden. For de aller fleste av oss handler påsken dypest sett om det forklarelsens lys Nils Nordberg kaster over fortellingen om Bergensbanen. Med andre ord — svaret på det vi alle, især journalister, spør om i dagene før påske: «Hvorfor leser vi egentlig krim i påsken, krimekspert Nils Nordberg?»

Det er da Rivertonklubbens mangeårige president forklarer med sin sonore baryton at det hele er en myte; at vi strengt tatt hverken kjøper eller leser mer krim i Den stille uke, og at det hele var et påfunn fra Gyldendal påsken 1923 da forlaget rykket inn en annonse som førstesideoppslag i Aftenposten:

«Bergenstoget plyndret i natt» — en reklamegimmick for boken med samme tittel.

Ut fra dette kunne man forledes til å tro at nordmenn er særdeles lettlurte, og at vi i 84 år har forvaltet en tradisjon som ikke en gang er en tradisjon. Med andre ord: er kundegrunnlaget for kriminallitteratur en lavpannet saueflokk med påskelammets intelligens?

Jeg vil svare med en lignelse: På min vei til jobben her om dagen møtte jeg en mann med et bilde av en norsk vågehval på t-skjorten. Under bildet sto det: «Intelligent people eat intelligent food».

For nå er det vitenskapelig bevist, faktisk, at kriminallitteratur og intelligens henger sammen:

Folk som leser krim blir smartere mennesker. Det fastslår en en ekspergruppe bestående av danske forskere ved Aalborg Universitet.

Ekspertene mener at særlig den skandinaviske, samfunnsrelevante og debatterende krimromanen gjenstår som det eneste medium som ikke er individualisert og målgruppe-tilpasset. Krimmen engasjerer på tvers av kjønn, alder, utdannelse og sosial posisjon. Følgelig treffer den bredt og får oss til å tenke over hvordan samfunnet henger sammen. Den diskuterer rettferdighet, kjønn, systemer, moral og etikk. Handlingen settes gjerne inn i en sosial sammenheng, og vi får mulighet til å identifisere oss med såvel forbryterens beveggrunner som offerets situasjon.

En god krim handler ikke om død og elendighet, men om livet og virkelighetens verden. Og den står nok til enda en påske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Utallige kriger er startet på grunn av religionskonflikter. Men ville verden vært et bedre sted å leve uten religion?

Det finnes knapt noe samfunn som ikke bygger sin tilværelse rundt en eller annen form for religion. I Norge er 86 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, mens nesten 9 prosent er medlemmer i andre trossamfunn. De som står utenfor har på sett og vis også sin religion: Troen på at det ikke finnes en Gud.

Å diskutere hvorfor vi har religioner, eller hvilken religion som er den mest ”riktige”, er som å diskutere hva som kom først av høna og egget. Det er noe vi aldri vil få svar på.

Det er også ganske arrogant å avfeie noe som spiller en sentral rolle i tilværelsen til to tredjedeler av verdens befolkning som ”overtro”, selv om det finnes få håndfaste bevis for at det virkelig finnes høyere makter eller et liv etter døden. I og for seg er det heller ikke så interessant om det er ”sant”, så lenge selve troen på at det er sant, er til hjelp for de troende. Hadde vi sittet med fasiten, ville det heller ikke vært religion, men vitenskap.

Det er ikke noe galt i å være religiøs, men det blir fryktelig galt når man bruker sin egen religion som unnskyldning for å skade eller undertrykke andre. Kanskje muslimer har rett til å bli provosert når noen trykker en tegning av profeten Muhammed, men det gir dem ikke rett til å true med eller utføre terrorhandlinger mot annerledes troende. Riktignok står det i Bibelen at homofili er synd, men det gir ikke kristne rett til å fordømme de som er homofile. Prester og pastorer som begår seksuelle overgrep i Guds navn, gjør noe galt, uansett hvor mange ganger de ber om tilgivelse etterpå. Og det er aldri greit å starte en krig fordi man ikke tåler at andre mennesker tror på en annen Gud enn de selv gjør.

Gjør man det, handler det ikke lenger om utøvelse av religion, men utøvelse av makt.

Jeg personlig tror verden ville blitt et bedre sted å leve hvis hver enkelt lot religion være en sak mellom seg selv, Gud (eller guden) og menigheten, og lot alle andre tro hva de ville. Men det er en utopi. For så lenge det finnes mennesker vil det finnes religioner, og så lenge det finnes religioner, vil det finnes kriger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste i den vestlige verden er enige i at fundamentalistiske muslimer overreagerer på Muhammed-tegningene når de kommer med trusler. At de overreagerer rettferdiggjør imidlertid ikke å trykke tegningene.

Femåringen min slo i dag tidlig toåringen min. Det var fordi toåringen hadde slått ham. Planen var å ta eldstemann til side og forklare at jeg forsto sinnet hans over å bli slått, men at han likevel ikke hadde lov til å slå broren sin. Etter å ha forsøkt å komme gjennom hylingen til de t- som begge følte seg forurettet, tok jeg imidlertid den vanlige løsningen: Distraksjon. "Oi! Vet dere hva vi skal gjøre nå? Pusse tenner med barnetannpasta!!" "Jaaaa!" Barn er enkle slik.

De fleste i den vestlige verden er enige i at fundamentalistiske muslimer overreagerer på Muhammed-tegningene når de kommer med trusler. At de overreagerer rettferdiggjør imidlertid ikke å trykke tegningene. Tegninger som etter vestlig standard var normalt karikerende. Jeg hadde spesielt sans for tegningen som ikke viser profeten Muhammed, men Mohammed i klasse 7a foran tavlen. Ikledd sæggebukse og fotballgenser med ordene "Fremtiden" peker han på en arabisk tekst hvor det står "Jyllands-Posten er en gjeng med reaksjonære provokatører." Tegningen er intelligent, og viser at islam i dag er like dansk (og norsk) som kristendommen er. Det ser jeg når jeg hver dag sykler hjem, først forbi den vakre blå moskeen i Åkerbergveien og deretter parkerer sykkelen nedenfor Vålerenga kirke. Sykkelturen gjør meg glad: Det er bra at i det minste noen ser at verden også har en åndelig side.

Men om tegningene var normalt karikerende for vestlige ikke-troende, burde man kanskje ha forstått at de ville være krenkende for en del muslimer. Burde man ha tatt hensyn til det? Selv om man har rett til å gjøre noe er det ikke alltid man gjør det. Det er 80-sone på veien opp til hytta på fjellet, men det betyr ikke at jeg må kjøre i 80 km/t hele tiden. Hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke levd i dag. VG har som policy å ikke trykke banneord. Ikke fordi det er ulovlig, men fordi de som bestemmer her i huset mener det ikke passer seg (som dermed betyr at vi journalistene lenger nede i hierarkiet til stadighet prøver oss). Hver dag unnlater vi å gjøre ting – ikke fordi det er ulovlig, men av hensyn til dem du lever sammen med.

Det skjedde ikke denne gangen. Dermed har vi fått to parter hvor ingen viker, for begge har rett i at den andre har feil.

Kanskje er det på tide at noen distraherer oss alle, så vi kan tenke på noe annet en stund. Det er bra OL begynner. Og om noen år, når Muhammed fra 7a møter sønnene mine, kommer de til å le seg skakke av hva forrige generasjon klarte å krangle om.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden vi er inne på dette med navneskifte: Hva skal Den norske kirke hete? Kristhus?

Spørsmålet er reist av syv medlemmer i det offentlige utvalget som forrige uke la frem utredningen «Staten og Den norske kirke». Ifølge avisen Vårt Land har utvalget drøftet om det offisielle navnet «kan oppfattes som etnisk ekskluderende». Det er også et tankekors (!) at «navnet sier heller ikke hvilken internasjonal og læremessig tradisjon kirken står i.»

Generalsekretær Dag Nygård i Norges Frikirkeråd er en av dem som ønsker et navnebytte. På vegne av sin organisasjon har pinsevennen gjentatte ganger problematisert begrepet «Den norske kirke», et navn som har vært i bruk siden 1926. Frem til 1845 og den såkalte Dissenterloven ble den lutherske kirke benevnt som «den offentlige Religion». Etter 1845 ble navnet Statskirken. Nygård vil imidlertid ikke avsløre sitt eget forslag til nytt navn.

Et flertall på tolv «anbefaler at navnet, uansett kirkeordning, bør være Den norske kirke», skal man tro Vårt Land. Og det skal man jo i en sak som denne. Domprost Per Otto Gullaksen fremholder at «det godt innarbeidede navnet er identitetsskapende, og sier noe om tilknytningen til nasjonen Norge. Når vi sier Den norske kirke, tenker vi på de lange 1000-årige kirketradisjonen i Norge».

Avisen har utfordret tekstforfatter Tore Woll i Try Reklamebyrå til å komme med nye navnforslag:

* Bibelteltet - mindre plass enn i en kirke, men med plass til hele sørlandet.

* Kapell i Tomat – nå med påsmurte oblater.

* Jeshus – bygg og be for folk og fe.

Siden Den norske Kirke først og fremst fylles til randen ved juletider, kunne Hall-i-jula være et annet alternativ, mens det lille mindretallet av kvinnelige prester, proster og biskoper umuliggjør navn som Femidomen. Eller hva med Luther øre?

Dessverre går det vel slik denne gangen også at valget står mellom et uangripelig byråkratisk begrep og et kunstig nyord som skal kunne brukes dersom foretaket forlater dagens hovedbeskjeftigelse og finner nye virksomhetsområder.

Så vi ender vel opp med Statens Ånsdverk.

Bør Den norske kirke skifte navn? Si din mening på www.vg.no/side3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Religi

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helvete mister temperatur. Det virker som om Satan går tom for svovel – selv i Den norske kirke.

Teologen og forfatteren Paul Leer-Salvesen i Kristiansand har i en bok om moderne prester funnet ut at blant de 19 han har dybdeintervjuet, er det ingen som holder fast på læren om en evig fysisk pine i helvete. Og det på Sørlandet!

Må vi få si: Gudskjelov!

For hvor mange mennesker har mistet sin forstand og livsevne på grunn av angsten for de slikkende flammer? Psykiatere og sjelesørgere kan fortelle om tusenvis! Helvete har dessuten fristet millioner av kristne til sadistisk selvrettferdighet og djevelsk hevngjerrighet. Nå må det være slutt!

Riktignok mister noen svovelpredikanter sitt fremste og mest håndfaste «pedagogiske» poeng. Men tenker man etter, skaper nettopp Helvete som begrep totalt uløselige paradokser, hvis man samtidig skal forkynne læren om en kjærlig Gud.

Det går bare ikke.

Jeg vil tro at konservative teologer vagt vil nøye seg med å anta at «fortapelsen» blir de uante konsekvensen av menneskers valg om ikke å forholde seg til Gud i dette livet. Mer radikale fortolkere vil hevde at Helvete er en ukristelig konstruksjon som må fjernes. Eventuelt legge seg på linje med en anglikansk fortolkning fra noen år tilbake, der «fortapelse» må forståes som «tilintetgjørelse». Slutten, med andre ord.

Hvor kommer Helvete fra? Vel, læren om en fortapt evighet finnes i mange religioner. I bibelsk forstand avledes det oftest fra Gehenna, et dalføre og en søppelplass utenfor Jerusalem – og opprinnelig kanskje et offersted for barn under Molok-kulten.

Bibelen selv har utvilsomt en del råsterke helvetes-bilder. Men de er faktisk forbausende få i forhold til «frelse» og «himmel».

De gnistrende og ildomspunnede helvetesvisjoner stammer fra middelalderen. Professor Ole Hallesby lente seg fjellstøtt på dem, da han sin famøse radiotale i 1953 forsøkte via radio å skremme nasjonen til omvendelse – før sengetid.

Men det er klart: Kirken står uansett overfor formidable utfordringer, når den skal forkynne at det er en Himmel å vinne. Fremfor et Helvete å tape. Særlig når vi moderne nordmenn i global forstand nærmest lever i himmelen. Mens noe andre millioner andre steder på kloden har et daglig og konkret helvete.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagene skulle diskusjonen om skolejenters bruk av heldekkende slør rast i hovedstaden. Men har det ikke vært merkelig stille?

Det startet med at ledelsen ved Oslo Handelsgym støtte på et problem: Kvinnelige elever ved skolen møtte opp til undervisning i ansiktsslør, og lærerne ante uråd. Hvordan skal man vite hvem man underviser, når det eneste en ser er et par øyne? Kan man kreve at jentene tar av sløret i noen timer, som for eksempel språkundervisning? Hva med kroppsøving i slør? Går det an?

Mens Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland har gått imot et generelt forbud mot ansiktsslør fordi det kan skape unødige konflikter og Heikki Holmås fra SV lettvint og greit mente spørsmålet burde være opp til den enkelte skole, har Byrådet i Oslo heldigvis hatt mot nok til å ta et standpunkt. Jentene skal ikke lenger få dekke ansiktet til med slør i undervisningssituasjonen.

Det skulle da bare mangle? For lærernes bekymringer er høyst reelle. Ingen kan vel være i tvil om at et heldekkende slør vil hemme kommunikasjonen i et klasserom? Kommunikasjon handler jo ikke bare om ord som blir sagt, hele ansiktet og kroppen er viktig for hvordan vi opplever budskapet.

Ifølge fremtredende muslimer og forskere er det ingen ting i Koranen som tilsier at kvinnene skal dekke til ansiktet. Bare håret skal være dekket til, og eventuelt kroppen og armene. Ansiktssløret er rett og slett ikke i pakt med Islam, mener Islamsk Råd Norge, som også opplyser at 95 prosent av muslimene i Norge ikke aksepterer bruk av ansiktsslør.

Men hvorfor er det da så vanskelig for oss å nekte bruken? Hvorfor vil ikke politikere som Holmås og andre ta standpunkt i saken? Selvsagt er flere enn Hjetland redde for konflikter. I tillegg vil vi så gjerne være åpne, aksepterende og inkluderende. I høflighetens navn vil vi ikke presse folk til å gå vekk fra egne tradisjoner. Og vi vil selvsagt etterleve prinsippene om religions- og ytringsfrihet. Vi vil kort sagt være liberale.

Men et åpent samfunn forutsetter et åpent ansikt. Ansiktssløret er ikke noe religiøst symbol, det er derimot innført for å usynliggjøre kvinner. Det bør vi reagere mot. Siden bruken ikke engang er akseptert innad blant muslimer, er sløret kanskje mest av alt en identitetsmarkør. Det er capsen for mange tøffe gutter også. De må stort sett ta den av i klasserommet. Å skape et liberalt samfunn betyr ikke å gjøre det grenseløst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er alltid oppløftende å stikke innom Ikea på Oslos østkant – ikke fordi køen er kortere, men fordi mangfoldet regjerer.

Det går unna i kassene som i hovedsak er betjent av folk uten etnisk norsk bakgrunn. Derfor er det gledelig at varehuset følger opp sin ansettelsespolitikk med ikke bare å la de ansatte bruke hva slags hodeplagg de vil, men også tilbyr de som ønsker det hijab – med firmalogo!- som en del av arbeidsuniformen.

Bruk av det muslimske skautet har vært gjenstand for en intens debatt de siste årene. Mange ser hodeplagget som en utidig politisk og religiøs demonstrasjon. Det har blitt et symbol på manglende integrering og respekt – både for kvinner og for vestlige samfunn.

10. februar 2004 vedtok den franske nasjonalforsamlingen et lovforbud mot ”iøyenfallende” religiøse symboler og plagg i skolen. Da forbudet trådte i kraft høsten etter måtte muslimske skolejenter bæres ut av skolegården – tillegg til at det ble demonstrert utenfor franske ambassader verden rundt.

I USA derimot valgte justismyndighetene å støtte en 12 år gammel muslimsk jente fra delstaten Oklahoma i hennes kamp for å bruke hijab på skolen. Vise-justisminister Alex Acosta uttalte at at ingen elev skulle være tvunget til å velge mellom å følge sin religiøse overbevisning og å ha tilgang til offentlig utdanning.

Heller ikke i Norge støttet politikerne et forbud mot det omstridte hodeplagget. Så ble det også oppstandelse da A-møbler som ikke ligger langt fra IKEA rent geografisk, valgte å nekte en kvinnelig ansatt å bruke muslimsk skaut på jobben. Hun jobber ikke der lenger. Og ifølge Dagsavisen er hijab-striden ennå ikke avklart.

A-møbler blir nødt til å lære av IKEA. Møbelgigantens tilbud om å bruke firmahijab får ros både blant de ansatte, deres fagforbund Handel og Kontor og religionsforsker Kari Vogt. Å la voksne, utearbeidende kvinner velge hijab er først og fremst uttrykk for respekt for dem.

De av oss som har besøkt land der kvinner går i bar overkropp, skal kanskje være takknemlige for at ingen der forventer at vi skal ta skikken dit vi kommer. Det er godt å konstatere at det også i Norge blir mer vanlig å akseptere at ikke alle er som oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende