Side 3

Skrevet av Astrid Sletbakk

Jeg skulle bruke bysykkel til jobben for første gang. Stakk kortet i automaten og ble henvist til sykkel nummer fire.

Da jeg suste nedover mot sentrum i solskinnet, følte jeg meg oppløftet og glad. Dette var sunt og godt. Selv om vi stort sett snakker om nedoverbakke, så smakte dette av helse og mosjon. Og det er nytt for meg som ikke makter å gå tur hvis jeg ikke skal noe sted.

Men ikke bare det. Sykkelturen min er så og si samfunnstjenelig i en tid hvor enhver liten privatperson går og bærer på et globalt ansvar.

Dessuten er bysykkelen bekvem. Med egen sykkel må jeg sykle alle oppoverbakkene hjemover. Med bysykkel kan jeg ta trikken hjem.

Deilig, tenkte jeg. Inntil jeg kom til bysykkelstativet ved Tinghuset. Fullt. Nybegynner som jeg var, visste jeg ikke hvor jeg kunne finne nærmeste stativ. Men en medsyklist, også hun på samfunnstjenlig hvit og blå sykkel, viste vei mot Egertorget.

Så syklet vi sammen dit – for der å finne nok et fullt stativ. En tredjemann på sykkel kom til, og etter en kort rådslagning ble vi enige om at Stortorget var neste gode valg.

Nå var vi tre, og av en eller annen merkverdig grunn kom jeg til å tenke på rottefangeren fra Hameln da den lille flokken styrte sammen mot Stortorget.

Og der var det parkeringsplass! Godt var det, for dersom sykkelen ikke leveres til neste stativ innen tre timer, blir vi prikkbelastet. Og etter tre prikker blir sykkelkortet sperret.

Men gleden over plass til sykkelparkering på Stortorget ble kort. Alle de ledige plassene var sperret met solide stålbolter. Tiden gikk og en avtale på kontoret ventet. Nå var det bare ett å gjøre: Plassere sykkelen ved stativet og innse at første dag innbrakte meg min første prikk.

Men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg tror ikke – sunnheten og samfunnsansvaret til tross – jeg har tid til en sykkelture byen rundt før arbeidstid.

I dag ble det trikken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, tenk nå har det skjedd igjen. Dette grusomme og barbariske overgrepet mot denne stakkars befolkningen i verdens rikeste land: Bensinprisen har gått opp.

Og hva verre er: den kommer til å fortsette å gå opp. Hvordan er det mulig? Vi som alltid har ment at nettopp bensinprisen burde stoppe opp selv om alle andre priser fyker i været. Inkludert lønningene våre. Men det skal selvsagt ikke ha noen sammenheng med bensinprisen. Nei, nei og atter nei. Herregud, det kan jo føre til at vi ser oss nødt til å begrense kjøringen med familiens to biler. Hvorav minst en er en feit doning som drar to liter på mila. Hva forventer de idiotene som styrer galskapen? At vi skal begynne å gå? Ta bussen? Eller enda verre; kjøre sammen med gubben på jobb? Ja, det skulle jammen meg tatt seg ut. Det hadde endt med skilsmisse før vi hadde vært kommet halvveis til jobben.

Og skulle vi kanskje be søringene om å la være å kjøpe en monstersvær båt som benyttes til å cruise frem og tilbake, frem og tilbake med langs kysten fire måneder i året? Eller be finnmarkingene om å bremse litt på snøscooterkjøringen i løpet av vinterens åtte måneder? Er Staten blitt splitter pine gal eller?

At prisen for en liter bensin koster åtte kroner literen i Kosovo, der man hvis man er så heldig å ha en jobb får utbetalt 800 kroner måneden, har vel med respekt å melde ikke noe med oss å gjøre! Vi er jo oljenasjonen Norge for svarte svingende!

Egentlig burde vi fått bensin. Gratis. Men neida, i stedet har prisen nylig gått opp fra 11,69 til 12,45 stod det i torsdagens VG. En differanse på 0,76 øre per liter. Det vil pinadø meg si 38 kroner for en tank. 38 kroner! Det beløpet kunne jeg fått en halv halvliter øl for. Og ikke nok med det. Snart skal prisen stige enda mer. Til 15 kroner literen! 15! Hvordan skal det gå med oss?

Glupe gamle gubber råder oss til å bunkre bensin før det er for sent. Men hvor finner vi billige hundreliters plastdunker? Kanskje på søppeldynga? Og trakt må vi også ha når vi skal stille oss på gårdsplassen og fylle opp tankene våre. Sukk, det blir et slit. Hadde enda Staten tatt til vettet og latt oss slippe denne umenneskelige situasjonen. Ser de ikke at vi lider?

Hva synes du? Er bensinprisene ublu?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tenk deg tanken: Din arbeidsgiver ber deg løse en hasteoppgave. Den må gjøres for at resten av bedriften skal kunne fungere bedre.

Da kan du triumferende slenge en plan på sjefens bord å si at her er løsningen.

Flott, sier sjefen.

Når er problemet løst?

Om 20 år svarer du og smiler bredt, slik du har sett politikere gjøre.

Ville du sluppet unna med det? Selvfølgelig ikke.

Men politikerne gjør det, og er samtidig frekke nok til å tro at vi som bor her er fornøyd med arbeidet de gjør.

Her er eksempel fra mai 2006: Med stolthet presenterte politikerne den nye Oslopakken, som skulle løse trafikkaoset som råder i Oslo. Et kaos som gjør hverdagen vår mye vanskeligere enn nødvendig.

Flott, tenkte jeg også, det skal bli deilig å slippe alle køene.

Men mitt smil forsvant like raskt som sjefens ville gjort. For den delen av Oslopakken som ville hatt mest betydning for meg, skal påbegynnes om cirka 20 år. 20 år!

Om 20 år er jeg pensjonist, politikerne er trolig det samme, de er i alle fall forhåpentligvis ikke gjenvalgt så lenge, og hvem skal stilles til ansvar for brutte løfter da?

Ikke vil det hjulpet heller. For uansett fortsetter kaoset i minst 20 år til. Det er vedtatt.  Med stolthet!

Samtidig er det liten grunn til å stole på politiske samarbeidsløfter.

Et klassisk eksempel: I 1993 inngikk de nåværende regjeringspartnerne SV og Ap et forlik. Det viktig for oss som bor her, og om vei og tog det også.

Da stemte SV for Aps ønske om hvor stamveien fra Oslo til Bergen skulle gå, samtidig lovte Ap at de skulle støtte SVs krav om bygging av Ringeriksbanen.

Anleggstart ble satt til 1999. En av arkitektene bak hestehandelen er statsråd nå. Han heter Erik Solheim, men er ikke synlig opptatt verken av tog eller Norge lenger.

Aps arkitekt stilles heller ikke tilrette. Han het Kjell Opseth. Og er pensjonert politiker.

Som de som vedtok Oslopakken i 2006 vil være i 2026.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende