april 15th, 2006
Til døden skiller seg
For de som ikke trodde det; det finnes humor i den norske kirke. Problemet er vel heller at de ikke følger med i utviklingen som resten av samfunnet – lik det eller ikke – går gjennom.
Under en barnedåp på Vestlandet, der barnemoren hadde et rykte på seg for å være litt løs på tråden, sa presten følgende da barnet skulle få navnet sitt: Hva skal barnets far hete?
Slike seremonier er ikke – eller skal i hvert fall ikke være – humoristiske. Det er et anfall av seriøsitet, stivhet og kanskje litt patetisk det hele.
Men det får så være. Det er verre at kirken er så utdatert. Folk har landet på månen, det er fri flyt av arbeidskraft og NRK-monopolet er oppløst. Selv aviser er passé i dag. Vi må jo følge med i utviklingen. Det nytter ikke å stritte imot; det er internett som gjelder.
Da jeg vokste opp, i de harde 70-åra, hadde samtlige 27 i klassen foreldre som fortsett holdt sammen. Mange av dem burde muligens ikke gjort det. I gamle dager var det kanskje for vrient å gå fra hverandre. I dag er det for lett. Du finner ikke en klasse i skolen i dag der samtlige foreldre holder sammen. De er sammen i et visst antall år, og så går de videre til noe nytt.
Sånn er det blitt. Vi kan like det eller ikke. Men kvinner er mer uavhengige økonomisk og jobber i langt større grad borte fra hjemmet, og bra er selvsagt det. Hadde jeg sagt noe annet så ville kvinnegruppen Ottar kommet med kjevle.
Poenget mitt er at det lyves mer i den norske kirke enn noe annet sted. Blide brudepar går til alters for å gjøre seg fete, der presten spør om Per Leif Hansen til ha denne kvinnen som ved sin side står, elske og ære henne og-alt-det-der, til døden skiller dem av. De fleste svarer ja.
Men sjansen for en ren løgn her er oppe i over 50 prosent nå. Og det kan da ikke Den norske kirke være bekjent av.
Så jeg har et forslag, et litt mer moderne et. Et som er mulig å holde, for langt flere enn de som juger i dag. Hvis prestene omformulerer det gamle klisjeen en smule, så blir det omtrent sånn i fremtiden: «Vil du, Gudny Irene Tåstrup, ha denne mannen som ved din side står, elske og ære ham – i fem-sju år, med opsjon på to år til, om dere føler for det?»
Da trenger du i hvert fall ikke å skyte mannen for å opprettholde «til døden skiller dere ad.»
PS! Er det forresten mulig å finne et litt hyggeligere ord på et samliv mellom to voksne? Gift. Smak litt på ordet. Det første du tenker på er neppe noe søtt.