Side 3

Norge kan av og til minne om den selvopptatte mannen de fleste kvinner har hatt til bords. Han som kunne sagt:

- Nå har vi snakket nok om meg. La oss snakke om deg. Hva synes egentlig du om meg?

Verden vet ikke nok om oss, klager utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han har opprettet et omdømmeforum som skal gjøre Norge mer kjent.

Tesen er åpenbart at hvis verden bare hadde sett oss, og visst mer om oss, ville den sett hvor bra vi er. Men fordi Norge ikke har klart å profilere seg godt nok ute i den store verden, er det fortsatt mange som ikke har fått med seg alt vi har å by på.

Denne uken presenterte Aftenposten en undersøkelse om ulike lands omdømme. Norge scorer midt på treet i de fleste kategorier – og av og til dårligere enn det. Men dette er egentlig et ganske bra resultat, sett i lys av at Norge er et lite land, i utkanten av Europa, med under fem millioner innbyggere. Et fredelig og harmonisk land, langt unna nyhetenes sentrum. Et mildt og snilt land som ikke skaper store overskrifter noe sted i verden.

I kategorien kulturarv, med historiske minnesmerker, ligger Norge på 23. plass. Det er ikke dårlig, sett i lys av at vi ikke har mange historiske minnesmerker å skryte av. Vikingskipene er flotte, men de minner om en tid da nordmenn reiste ut  på tokt, drepte, voldtok og plyndret. Kanskje ikke minnesmerker vi bare skal være stolte av?

Ikke har vi gamle slagmarker der tusenvis av soldater ligger begravet, slik det finnes så mange av i midten av Europa. Vi har et lite slott øverst i Karl Johans gate, og Nidarosdomen i Trondheim. De er fine nok, men ingen av dem kan måle seg med monumentale byggverk andre steder i verden.

Som med vannkraft og oljerikdom, er det igjen naturen som har vært generøs med Norge. Vi har fjorder og fjell som trekker turister fra hele verden.

Kan vi ikke bare la det bli med det? Skal vi virkelig slippe omdømmekonsulenter og imagebyggere inn i norsk utenrikspolitikk? Er ikke innholdet viktigere enn innpakningen?

Det er underlig at Norge, med sin sterke økonomi, ikke satser mer penger på forskning om verden rundt oss. Spørsmålet er ikke om verden vet nok om Norge, men om Norge vet nok om verden.
  
Synes du Støres omdømmeforum er en god ide?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Da cd’en gjorde sitt inntog på 80-tallet ble LP’en erklært død.

Hvis platespilleren i det hele tatt omtales i dag, er det som en nostalgisk kuriositet.

Platesamlere?

Raringer med langt, uvasket hår. Single menn, selvfølgelig. I 2006 er det nedlasting av musikk som gjelder. Alle vet hva iPod og MP3 er. Men RIAA og pick up?

Selv cd’en sliter i konkurransen med nettet.  Siste nytt er at administrerende direktør i plateselskapet EMI spår cd-ens død innen fem år.  Cd-singelen som format er allerede i ferd med å bli historie.

Vinylsingelen, derimot. De siste par årene har salget begynt å ta av. I Storbritannia er det solgt mer enn 1 million vinylsingler i år, det høyeste tallet siden 1998. Gårsdagens teknologi vender tilbake på fullt volum. Jeg kjøpte både iPod og platespiller i fjor. Den bærbare jukeboxen ligger nesten ubrukt, mens platespilleren har fått mye å sette stiften i.

Norske musikkforhandlere tar inn stadig mer vinyl. To av Oslos platebutikker med hovedvekt på vinyl flyttet i høst til større lokaler. Råkk & Rålls er bruktspesialist, Big Dipper selger nye plater, også over nettet. Paradoksalt nok har internett bidratt til vinylens opptur. Mange bestiller LP’er direkte hjem i postkassen fra norske og utenlandske spesialbutikker. Det dreier seg ikke bare om nostalgikere og DJ’s. I Storbritannia er det fremadstormende artister som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og Lily Allen som booster vinylsalget.

Kjøperne er unge som protesterer mot at musikken reduseres til lydfiler på en datamaskin. De sjekker gjerne ut nye navn på myspace.com, men vil heller eie en stor, svart, sexy vinylskive med utbrettcover enn et usynlig sett nuller og ett-tall.

Å senke stiften mot rillene skaper en pirrende forventning som aldri kan erstattes av et museklikk.  Og om vinylfansen fortsatt har langt hår, er hun like gjerne en 19-årig jente med Blondie-t-skjorte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Paris (VG) Jeg har sett en mann ta sitt eget liv. På en underholdningsside på internett.

Sløvet av sommervarmen brukte jeg deler av arbeidstida (lunsjpausen, selvsagt) til å sveipe innom noen av mine faste internettsider.

Nettavisen lokket med reklamefilmene som ikke kom gjennom fjernsynssensuren, i hovedsak fordi de seksuelle poengene var litt for tydelige.

De tre forbudte reklamefilmene var hentet fra en amerikansk underholdningsside som Nettavisen ga meg en lenke til.

Etter å ha klikket på lenken blir jeg møtt med spørsmålet ”Har du tatt din daglige lykkepille?”

Jeg ble oppmerksom på en oversikt over den amerikanske nettsidens mest populære filmklipp. Jeg valgte de 50 mest sjokkerende klippene.

Det angrer jeg på i dag.

Her kunne jeg velge mellom 56 ulike videoopptak.  Jeg klikket på klippet ”Politiet glemte å ransake ham”.

Den 1 minutter og 12 sekunder lange filmen er tatt fra et overvåkingskamera på en politistasjon, trolig i USA En tjenestemann plasserer en mann i en stol i et et avhørsrom og går ut. Alene i rommet tar mannen frem en pistol han har gjemt i bukselinningen og skyter seg i hodet. Mens blodet pumper ut hodet på den livløse mannen løper polititjenestemannen inn igjen.

”Oh, holy fuck”, roper han åpenbart fortvilet.

Det var dagens lykkepille, servert på et sølvfat to klikk fra Nettavisen.

Jeg ringte til Nettavisen. Der var ingen klar over at den tilsynelatende harmløse underholdningssiden også inneholdt slike klipp. Lenken ble fjernet mens jeg snakket med dem på telefonen.

Jeg kikket på flere videoklipp. En basehopper med kamera festet til hodet mislykkes i hoppet og faller i bakken.  Hardt skadet gurgler han livredd ”Help” – alt mens kameraet hans ruller og går.

En kvinne hopper foran et tog, folk denger løs på hverandre med knyttenevene, en syklist maltrakterer ansiktet når han kolliderer med en murvegg. Det er bare å velge og vrake.

Problemet med dette?

Tilsynelatende ekte tragedier er pakket inn som underholdning, side ved side med harmløs familiemoro. Så tilforlatelig at heller ikke Nettavisen oppdaget sidens hele og fulle innhold.

Hva mener du? Kommer du ofte ufrivillig over filmer og bilder på internett som du skulle ønske du aldri hadde sett eller må vi stole på vårt eget filter?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende