mars 14th, 2006
Jeg er innbilsk
Påfallende mange damer smilte så pent til meg på skitur til Kikut forleden at jeg fornøyd slo fast at jeg ikke hadde gått ut på dato riktig enda. Det er betryggende for en mann på full fart inn i 40-årskrisen. Litt mer bekymret ble jeg da jeg oppdaget at gutta smilte like bredt.
Det var da jeg begynte å lure på om det var luen jeg tyvlånte av min åtte år gamle sønn som påkalte smilene og den hyggelige oppmerksomheten i Nordmarka.
Først utstyrt med egen lue og god gli i Birkebeinersporet fra Sjusjøen til Lillehammer, gikk det opp for meg. Folk blir rett og slett lykkelige av å gå på ski. Riktignok smiler ikke alle like bredt i Birkebeinerløypa. Det er mange menn langt lenger inn i 40 årskrisen enn meg som trener knallhard til Birken. Lørdag får de svaret på om de klarer merket. Målet over alle mål for de med racingski og sekk på ryggen. De færreste klarer det, like fullt står 11.000 på startstreken i Rena. De aller fleste bare med en ambisjon om å komme seg over fjellet til Lillehammer før det blir mørkt.
På langrenn får du tid til å nyte naturen, svette eller la være, og kjenne skiene gli gjennom nykjørte skispor eller åpne vidder på vei mot kakao og boller.
Sesongen starter tidlig i vår familie. Barnas Skiklubb lokker nemlig med merke de også hvis du bare går langt nok. Med gull tre år på rad og fem års pokal innen rekkevidde, er det ikke vanskelig å motivere barna ut på tur. Men det er ikke alltid de smiler like bredt som damene i Nordmarka. Eller mennene. Men de smiler fornøyd og lurt når vi etterpå registrerer kilometerne i nettsiden til Skiklubben og ser at gullet er bare en kort tur unna. En søndag løp mine håpefulle opp og ned bakken på hytta for å innkassere den siste kilometeren. Far er streng og deler ikke ut gullmerker før de nødvendige kilometerne er tilbakelagt. Det var derfor tilløp til høytid på stuegulvet da årets merke ble overrakt. 200 kilometer for 10 åringen. 100 for 8 åringen. Da smilte de, nesten like bredt som damene jeg smilte til i Nordmarka.